For mange som så Demokratene som et håp etter å ha opplevd Carl I. Hagens praktisering av indre demokrati, må livet i partiet fortone seg som en nedtur. Partiet fremstår i dag som en bevegelse med en sak på dagsorden, nemlig innvandringsmotstand. Toneangivende kadre kommer med utfall som bare kan karakteriseres som skremmende.

Lise Apfelblum

Mens Vidar Kleppe har håpet å fri til kristne velgere og markere seg som en venn av jødene og Israel, beskriver jødiske ledere i Norge partiets utspill som idioti og Oslos konservative biskop kommer i felleskap med immamene og den jødiske menigheten med en fordømmelse av terrorhandlingene på et felles, religiøst grunnlag.

Opprør mot Gud, kaller de redselsgjerningene i London og maner sine respektive tilhengere til bønn for ofrene og deres pårørende og til samarbeid om menneskeverd på tvers av religiøse og kulturelle forskjeller.

Tilbake står Vidar Kleppe med sitt krav om å stenge moskeer, og Amund Garfors med sitt angrep på vår tilkjempede religionsfrihet, med buksene rundt knærne. De fremstår i dag som kynikere av verste sort som forsøkte å slå politisk mynt på grufulle terrorhandlinger.

Vi tror dessverre ikke at Kleppe og Garfors skammer seg, men det må sitte kristne medlemmer av Demokratene med en svært vond smak i munnen over sin partileders opptreden. Henrik Wergelands kamp mot den type holdninger Kleppe og Garfors står for er noe av det som gjør mennesker stolte av å være norske og tilhører en av de fineste tradisjoner som vårt demokrati er bygget på.

Vidar Kleppe har åpnet sitt parti for politiske ekstremister som kommer med utfall som er fremmede i et demokrati, og med ett menneskesyn som ligger meget fjernt fra bibelens. Den innflytelse disse rabulistiske kreftene har på partiets eksterne profil er så sterk at mennesker med ønske om å drive normal politisk virksomhet må begynne å føle seg fullstendig overkjørt. At partilederen tilsynelatende gir sin uforbeholdne støtte til utfall som ikke engang partiets verste fiender kunne ha funnet på for å skade dem, må gjøre saken enda verre.

Oppriktig politisk engasjerte mennesker kan umulig ha noe ønske om å få sitt navn knyttet til ekstremister som vil forby islam, eller gjeninnføre jesuittparagrafen i grunnloven. At partilederen holder tale hos en organisasjon som hevder at jødene begikk statskupp i Norge i ved frigjøringen i 1945 må oppleves som svært pinlig og belastende.

Vi tror ikke at de rabiate utspillene vil bli færre i tiden som kommer. For mennesker som er opptatt av å finne et seriøst politisk alternativ er neppe Demokratene stedet. De bør snarest mulig forlate Kleppes sjørøverskute og finne en trygg havn i den seriøse politikkens verden.