Ser man bort fra enkelte av Fremskrittspartiets utspill er det heldigvis slik at Demokratene havner i en særstilling i den norske valgkampen. Våre politikere vet stort sett hvor anstendighetens grense går. Selv om man kan bli matt av fjas og fjås og underlige stunt hører det til sjeldenhetene at representanter for de demokratiske partiene kaster seg ut i ufyseligheter.

Lise Apfelblum

En av dem som ikke har forstått hvor grensen går er Unge Høyres Harald Victor Hove i Bergen. Den unge mannen, som gjerne vil på stortinget, har laget tre reklamefilmer som skal få ungdommen til å stemme på ham. I den ene filmen brenner han en nynorsk ordbok. I følge Bergensavisen håper han at filmene skal vises på Bergen Kino.

Å ha synspunkter på nynorsk er så sin sak. Å brenne bøker i en demokratisk valgkamp er noe helt annet. Bokbål er et virkemiddel som i sin symbolvirkning er så dramatisk og gir så uhyggelige assosiasjoner at man skal være rimelig bortreist for i det hele tatt å vurdere noe slikt. Å ville vise elendigheten på kino er enda verre. Våre kinoer skal være kulturbærere, ikke brukes til å formidle historieløs vandalisme.

Da de tyske nazister kom til makten i 1933 var noe av det første de gjorde å brenne bøkene til de forfattere man ikke likte. Bildene av uniformerte stormtropper med bokbålene flammende i bakgrunnen er en del av Europas kollektive hukommelse.

At det for noen tydeligvis er ille bevendt med historiekunnskaper, folkeskikk og smak demonstreres med all ønskelig tydelighet av denne forvirrede unge mannen. Med unntak av de mest forherdede nazister og fiender av det frie ord, burde det være opplagt for enhver at å brenne bøker ikke er noe som bør kunne brukes til stemmefiske.

Det er vårt håp at velgerne holder ham langt utenfor stortingets vegger til han er blitt tørr bak ørene. Likeledes er det vårt håp at den påstått jernharde partileder holder jyplingen i de nylig nevnte ører og lærer ham om alminnelig takt og tone i en valgkamp.