Det er en gammel sannhet at det finnes tre former for løgn: Sort løgn, hvit løgn og statistikk. For noen er imidlertid ikke statistikken til noen hjelp, da får man lage sin egen.

Sven Johansen

I 1990 bestillte det svenske partiet Ny Demokrati en meningsmåling som ga dem en himmelhøy oppslutning, senere viste det seg at meningsmålingen ikke var ekte. Til tross for bløffnummeret ga de urealistiske oppslutningen partiet en drahjelp som sikret dem en oppslutning på 6,7 prosent og 25 mandater i den svenske riksdagen ved valget i september 1991.

Svenske velgere ble narret til å stemme på noe som fremstod som et vinnerlag, og dermed ble det en slags valgseier ut av det. Partiet falt ut av riksdagen igjen i 1994 og gikk deretter i oppløsning etter en rekke burleske personkamper, intriger og eksklusjonsprosesser. Et forsøk på å stille til valg i 2002 resulterte i 2 207 stemmer. I dag er partiets eneste aktivist en mann i Göteborg.

Historien om Ny demokrati kan sees som historien om populistpartienes innebygde selvmordstrang. Den kan imidlertid også sees som en advarsel om at vi velgere er lett påvirkelige og at vi har en tendens til å stemme på nye vinnere fremfor gamle travere.

For taperene har det alltid vært fristende å fremstå i lånte, gjerne vinnerens, klær. Det er trolig dette spillet Demokratene nå prøver seg på. Gjennom å mobilisere den lille tilhengerskaren til å klikke seg inn på nettavstemninger forsøker de å gi inntrykk av en oppslutning de ikke er i nærheten av. De håper kanskje er at andre skal slenge seg på, og at profetien om fire prosent blir selvoppfyllende.

Det er lite som tyder på at fire prosent av landets befolkning er villige til å stemme på et slikt parti. Hittil har de foreslått å forby en religion, merke folks ID-kort etter etnisk opprinnelse, stenge moskeene og internere asylsøkere i lukkede leire.

Det eneste andre politisk parti som har gjennomført denne type tiltak i Norge er Nasjonal Samling, og selv de måtte ha støtte av tyske bajonetter for å klare det. I likhet med sine forgjengere vil Demokratene også ende som en ekkel parantes i norsk politisk historie, uavhengig av bløff med med meningsmålinger.