Klovnerier og muslimhat

Norges krigshistorie har alltid vært en garanti mot en suksessfull nazistisk bevegelse, og den eneste norske nazist som kan sies å ha hatt en viss suksess etter annen verdenskrig er Erik Blücher, men selv ikke han ble profet i eget land. Det var i Sverige Blücher måtte slå seg ned for å finne mer enn en håndfull tilhengere.

En marginalisert bevegelse tiltrekker seg marginaliserte mennesker, og de utallige forsøkene på å skape en nazibevegelse i Norge har tiltrukket seg en mer enn gjennomsnittlig høy andel av fyllebøtter, politiske klovner, regelrette galninger og førerkandidater med et ambisjonsnivå som langt overskrider deres evner.

Det siste som kan karakteriseres som et utadrettet politisk arrangement fra nazistenes side var en minnemarsj for Rudolf Hess som fant sted i småbyen Askim i august 2001. Marsjen samlet 38 deltakere, hvorav 16 var tilreisende svensker og dansker og varte i ti minutter. Etter marsjen ble to av arrangørene arrestert fordi de kjørte rundt i en stjålet bil. Et halvt år senere ble 15 år gamle Benjamin Hermansen knivdrept av noen av marsjdeltakerne fordi han var svart, og dermed startet nazistenes nedtur som har vart frem til dags dato. De norske nazistene utgjør i dag trolig under 100 personer, og miljøet er preget av dype splittelser, personlig hat og intriger som går på kryss og tvers.

Norske velgere med frykt for islam og asylsøkere stemmer på det populistiske Fremskrittspartiet, og til høyre for dette finnes det ikke noe rom for andre slagkraftige partier.

Den lille skaren av norske høyreekstremister presses stadig mer på retrett, hakekors og voldsromantikk har ingen appell og resultatet er at man stadig forsøker å polere fasaden, med stadig like tvilsomme resultater. Det overbeviser lite når folk med en fortid i rabiate, antisemittiske bevegelser som Vigrid eller Bootboys forsøker å hevde sin støtte til Israel og hever kampfanen mot Islam. Det siste eksemplet på dette så man den niende april da den nystiftede Norwegian Defence League (NDL) arrangerte demonstrasjon med et enormt oppbud av politi, journalister og motdemonstranter. NDLs leder, Lena Andreassen fremstod på TV2 som en svært forvirret talsperson som, iført mørke solbriller, kunne fortelle at hun ikke visste noe om islam, men at hun ville oppsøke immamer og moskeer for å lære mer. Til tross for dette mante hun til kamp mot ekstrem Islam og antok at i underkant av hundre sympatisører ville stille opp.

Fasiten for demonstrasjonen ble ni oppmøtte sympatisører som lyttet til en lett usammenhengende Andreassen og Darren Marsh aka. Darren Wells fra English Defence League. Sistnevnte var åpenbart ikke imponert, og Andreassen og hennes venner ble avsatt som ledelse i NDL av deres britiske forbilder.

Etter dette har det muslimfiendtlige miljøet i Norge vært preget av interne kamper, beskyldninger om at folk er politiagenter og grove skjellsord. Man har kastet hverandre ut av diverse grupper på Facebook, og de forskjellige førerkandidatene lager nye organisasjoner og fraksjoner som stadig bytter navn.

Den virkelige faren i Norge ligger ikke i det høyreekstreme miljøet, som fremstår som en ren klovnemanesje. Faren består i at man, også innen mainstream politiske partier, har et giftig debattklima, hvor muslimer, flyktninger og asylsøkere debatteres utelukkende som et samfunnsproblem. Dette rammer ikke bare de gruppene det angår, men hele muligheten for å føre en balansert samfunnsdebatt om viktige spørsmål.