Løgnens protokoller

Forsiden til en engelsk utgave av protokollene

Zions vises protokoller er av religionshistorikeren Norman Cohn omtalt som ”a warrant for Genocide”. Falskneriet har utkommet i et utall utgaver og versjoner og sirkulerer i stadig nye miljøer. Protokollene var mer enn noe annet det skriftet som ble brukt for å tilskynde og begrunne nazistenes jødeutryddelser.

I 1864 skrev den franske juristen Maurice Joly et satirisk skrift om den autoritære politikken til keiser Napoleon III, kalt «Dialog i underverdenen mellom Machiavelli og Montesquieu, eller Machiavellis politikk i det 19. århundre». Boken er bygget opp som en fiktiv dialog mellom de to statsviterne, der den kyniske Machiavelli illustrerer Napoleons politikk, og den liberale Montesqieu uttrykker Jolys kritikk av despotiet. Lite ante Joly at hans lille bok litt over tretti år senere skulle plagieres av den russiske tsarens hemmelige politi og omdannes til det antisemittiske hatskriftet Zions vises protokoller.

Hva gir protokollene seg ut for å være?
Protokollene hevdes å være et møtereferat -selv om de mer har karakter av en lang enetale – fra et møte for jødiske utsendinger fra hele verden. Teksten skal avsløre at disse følger en århundregammel plan for å gjøre jødene til verdens herskere, ved bruk av et utall skitne metoder. Tekstens innhold er springende og usammenhengende. Den begynner med en slags filosofisk utlegning, som skal vise at det liberale demokrati er en ren idé som aldri vil kunne fungere. Menneskeheten er som en dyreflokk som må gjetes, uten fast styring vil samfunnet falle sammen. På tross av dette anbefaler mennene bak den jødiske sammensvergelsen demokratisk agitasjon – nettopp fordi fremveksten av demokratiet vil føre til den nedbrytning av samfunnet de trenger for å kunne overta makten fullt og helt. Ved siden av denne allmenne argumentasjonen inneholder protokollene også en detaljert gjennomgang av de virkemidler som jødene bruker; de oppfordrer til revolusjon og krig, de ødelegger andre rasers barn gjennom skoleverket, de innfører gullstandarden for å styrke sin finansielle makt, de får nasjonene til å utslettes gjennom å gå til krig mot hverandre og de kontrollerer hemmelige selskap som frimurerne. Disse metodene skal føre frem til den endelige seier, da verden forenes under én jødisk hersker – av Davids hus – som styrer over en verdensstat. De ulike Protokollene har høyst ulike, og fantasifulle, svar på hvordan Protokollene har kommet frem i lyset, og fra hvilket møte referatene kommer fra. En av de vanligste variantene er at Protokollene er et referat fra den første sionistiske verdenskongressen, som ble sammenkalt i Sveits i 1897 av Theodor Herzl, en yndet skyteskive for samtidens antisemitter.

En sort tradisjon
Antisemittismen – jødehatet – har en lang tradisjon i den kristne, vestlige kultursfæren. Den har sine røtter i kristendommens overgang til statsreligion i Romerriket, da tesen om jødenes kollektive skyld i Jesu død – gudsmordet – ble en del av den offisielle teologien fra det 2. til 4. århundret etter Kristus. I middelalderens Europa ble denne ideen utviklet til forestillingene om at jødene sto i ledtog med antikrist og sto bak tallrike konspirasjoner mot kristenheten. Herfra har vi f.eks. forestillingene om jødiske ritualmord mot kristne. I perioden etter de amerikanske og franske revolusjonene på slutten av 1700-tallet begynte en moderniseringsepoke som både ga jødene større frihet og som introduserte fenomener som liberalt demokrati, frihandel og markedskapitalisme, sekularisme, parlamentarisme og etterhvert en sosialistisk arbeiderbevegelse. For dem som så nostalgisk tilbake til det gamle stabile og «naturlige» aristokratiske samfunnet ble de gamle forestillingene om den jødiske sammensvergelsen videreutviklet. Bak moderniteten spøkte en jødisk sammensvergelse som manipulerte både borgerskap og arbeiderbevegelse. At forfatterne bak Protokollene står i denne tradisjonen er åpenbart selv ved en overfladisk gjennomlesning. Disse forestillingene er overtatt mer eller mindre fullstendig i den moderne , sekulariserte, antisemittismen som kulminerte i nazistenes utrydningsleire. For nazistene utgjør jødedommen fremdeles en globalt organisert konspirasjon rettet mot den hvite rasen, om ikke kristendommen. Den moderne nazistiske forestillingen om ZOG – det sionistiske okkupasjonsregimet – som kontrollerer alle vestlige regjeringer og finans- og mediaverdenen, er som hentet ut av en forrykt middelalderteologs forestillinger. Og løsningen er fremdeles den samme; utryddelse. Forfatteren Norman Cohn har sammenfattet dette da han ga standardverket om Protokollene navnet «Warrant for genocide» – Fullmakt til folkemord.

Prolog: Storrabbinertalen
Zions vises protokoller har sin forløper i den beryktede «Storrabbinertalen» også kjent som «På Prags kirkegård». Også dette er et antisemittisk falskneri som har sitt utspring i et skjønnlitterært verk. Under pseudonymet Sir John Retcliffe utga tyskeren Hermann Goedsche fembindsromanen Biarritz i 1868-70. Noen år tidligere fikk han sparken fra sin stilling i postvesenet fordi han prøvde å sverte en politisk motstander gjennom forfalskede brev. I et kapittel i bind 1 av Biarritz finnes en scene der 13 jødiske representanter møtes på kirkegården i Praha for å kommunisere med djevelen, avlegge rapport om sin undergravende virksomhet og legge videre planer. Allerede i 1872 ble dette kapittelet av romanen oversatt til russisk og utgitt som et dokumentarisk hefte. 9 år senere ble romanutdraget igjen publisert som fakta, denne gang i et fransk tidsskrift som hevdet at en engelsk diplomat kalt «Sir John Readclif» var kilde. I 1896 var forfatterens pseudonym blitt opphav til enda en fantasiskikkelse, denne gang var «storrabbineren John Readclif» kilden til en antijødisk bok av Francois Bournard. Da talen ble utgitt på svensk i 1933 het det derimot i forordet at en «heroiske antisemitt» kalt Sir John Readclif hadde blitt drept fordi han hadde avslørt jødenes sammensvergelse. Disse parodiske forfalskningene basert på en roman illustrerer godt den intellektuelle ærligheten i de miljøene som skulle trykke Protokollene til sitt bryst. Brevet var derimot ikke ufarlig. I 1903 ble det brukt som propaganda for å piske opp stemningen før pogromen i Kristinev i Russland, der 44 jøder ble drept, 400 såret og 1300 jødiske hjem og butikker ødelagt. Brevet ble spredd som pampflett av P. A. Krushevan, som bare fire måneder senere trykket den første russiske utgaven av Protokollene i en avis han drev i St. Petersburg.

Protokollenes fedre
Protokollenes originalmanuskript er på fransk, og de bærer sterkt preg på å være forfattet i Frankrike på slutten av 1890-årene. Dette ses blant annet av henvisninger til samtidige politiske hendelser. At nesten halvparten av Protokollene er bearbeidinger av Jolys lite kjente bok utgitt i Frankrike tyder på det samme. Samtidig er det tegn som tyder på at den er myntet på et russisk publikum. Det var også i Russland de først ble spredd, i ulike pamfletter utgitt av mennesker tilknyttet terrorgruppen De Svarte Hundrede, i årene 1903-07. Den utgaven som er kilden til de fleste oversettelsene er tredjeutgaven av mystikeren Sergey Nilus´ verk «Det store i det små – Antikrist betraktet som en nærstående politisk mulighet». Da han nyutga boken med denne fengende tittelen i 1905 inkluderte han den fulle teksten av Protokollene. Når det gjelder selve forfatterskapet er det fremdeles uklart hvem som førte dem i pennen. Vi vet imidlertid at russeren Pyotr Ivaovich Rachovsky hadde en finger med i spillet. Han var offiser i tsarens hemmelige politi, Okhranaen, og ledet deres utenriksoperasjoner i 18 år som «stasjonsoffiser» i Paris. Rachovsky var spesialist i bruk av agent provocateur-virkemidler for å bekjempe revolusjonære grupper som sto bak terrorhandlinger mot tsarveldet, og hadde stor suksess gjennom å opprette falske revolusjonære grupper og spre falsk propaganda for å så splid og skandalisere sine motstandere. Rachovsky var også innviklet i de mange hoffintrigene i tsarens Russland, der han bl.a. sto i kontakt med Nilus.

Protokollene spres
De fire tiårene 1880-1920 var en periode der Russland var preget av barbariske jødeforfølgelser, pogromer. Disse var ofte svært godt organisert og planlagt, av grupper som De Svarte Hundredene. Disse og andre ekstreme høyregrupper forsøkte å stanse modernisering og vestvending i Russland gjennom å presentere utviklingen som et resultat av en jødisk sammensvergelse mot Russlands «naturlige verdier». Etter oktoberrevolusjonen i 1917 eksploderte spredningen av Protokollene, som var et av de hvite, tsar-vennlige, styrkenes fremste propagandavåpen. Etter de hvites tap i borgerkrigen ble Protokollene spredd verden over av russiske emigrantkretser, som tok kontakt med lokale høyreekstremister der de utvandret. I Tyskland kom to russiske emigranter, Shabelsky-Bork og Vinberg, i kontakt med Gottfried Zur Beck som utga den første tyske utgaven i 1920. For Beck og andre høyreorienterte tyskere forklarte den jødiske sammensvergelsen Tysklands smertelige nederlag i verdenskrigen. Denne myten ble koblet opp med den sterke understrømmen av «völkisch» rasisme, troen på «urgermanske» verdier og arisk overhøyhet som ble truet av Tysklands svake stilling. Allerede på 20-tallet var flere hundretusen kopier solgt i Tyskland. I Berlin ble Protokollene bakgrunn for to politiske mord i 1922, et av dem attentatet mot den tyske utenriksministeren Walther Rathenau.

I Norge ble protokollene første gang lansert i 1920 av Albert Hjort, som i en artikkel skrev en begeistret kommentar til den engelske utgaven.

Protokollenes verdensbilde passet som hånd i hanske for den spirende nazibevegelsen, og de ble brukt for alt de var verdt. Forleggeren og politikeren grev Ernst zu Reventlow propaganderte ivrig for både Protokollene og andre enda mer amatørmessige forfalskninger. Han innrømmet senere at han ikke trodde på dem, men de tjente sin hensikt. Etter den første engelske utgaven i 1920 spredde boken seg også i den engelskspråklige verden. Størst utbredelse fikk den i USA, der russiske emigranter øvet innflytelse på bilkongen Henry Ford (eller «Heinrich Ford» som Hitler kalte ham). Ford var glødene jødehater og fikk Protokollene spredd gjennom sin private avis The Dearborn Independent med et opplag på 300.000 og sin bok The International Jew som han fikk trykket i en halv million eksemplarer.

Etter andre verdenskrig har denne typen propaganda vært skandalisert i Vesten, men Protokollene har spredd seg til andre verdensdeler. I Sør-Amerika kommer det stadig nye opplag. Etter opprettelsen av staten Israel har de også blitt spredd i masseomfang i den arabiske verden. Her har utgivelsene vært sanksjonert på høyeste offentlige hold i bl.a. Saudi-Arabia og Jordan. President Nasser i Egypr ga offentlig utrykk for at han anbefalte lesning av Protokollene i 1958, og Jordans FN-ambassadør omtalte dem som et genuint historisk dokument i 1980. I flere land har Protokollene også blitt spredd av iransk ambassadepersonell.

Hat og folkemord
En av dem som gjorde tallrike henvisninger til Protokollene var Adolf Hitler. Her er Protokollenes anknytning til det forestående folkemordet klar. Allerede i 1919 kalte Hitler jødene for «en rasemessig tuberkulose» som måtte kureres ved «å fjerne jødene totalt». 20 år senere, da han hadde gått den lange veien fra korporal til enehersker i en av Europas mektigste stater, advarte han om at hvis verden igjen ble kastet ut i storkrig ville resultatet bli «utslettelsen av den jødiske rasen i Europa». Den hatske antisemittismen Protokollenes utgivere spredde fikk fritt spillerom da Hitler hadde ryddet alle kritikere av veien. I de landene der nazismen kom til makten gjennom tysk støtte viste det seg også at Protokollenes propagandister ikke bare var ufarlige eksentrikere. Mange så nok på den fallerte forretningsmannen Darcuier de Pellepoix som nettopp det da han distribuerte protokollene på 30-tallet. Få lettet på øyenbrynene da han uttalte at for å redde Frankrike måtte jødene «utvises eller massakreres» i 1937. I 1942 var han blitt generalsekretær for jødiske spørsmål, og ansvarlig for deportasjonene av tusenvis av jøder til dødsleirene.

Løgnen avslørt
Den første grundige avsløringene av falskneriet ble levert av den engelske storavisen The Times i en stort anlagt artikkelserie 16. – 18. august 1921. Det var avisens Konstantinopel-korrespondent Philip Graves som etter samtaler med russiske emigranter og lesning av Jolys bok kunne dokumentere Prokollenes opphav. Også i Norge ble falskneriet tidlig avslørt. Allerede i 1922 trykket både Aftenposten og Norges Handels- og Sjøfartstidende artikler som avslørte Protokollene som et falsum. De berømte rettssakene i Bern innehar en særstilling i diskusjonene om Protokollenes ekthet. Sveitsiske jøder anmeldte medlemmer av organisasjonen Nasjonal Front for å spre Protokollene, og saken kom opp i retten høsten 1934. Rettssaken måtte utsettes et halvt år fordi de tiltalte hadde store problemer med å finne noen sakkyndige som ville forsvare verket. Da saken endelig kom opp ble de sveitsiske utgiverne våren 1935 dømt til bøter for å utgi smusslitteratur. Saken ble imidlertid anket, og da dem ble tatt opp igjen høsten 1937 ble de dømte frikjent. Dette er i ettertid blitt brukt som et bevis på at Protokollene er genuine. Det forholder seg i virkeligheten ikke helt slik. I ankesaken ble rettens vurdering av Protokollene som et falskneri opprettholdt, men siden de ble ansett som å være et politisk skrift mente dommeren at de ikke kunne dømmes etter smussparagrafen som var ment å ramme pornografisk litteratur.

Gjallarhorns utgave
Det norske nazibladet Gjallarhorn utga sin egen versjon av protokollene rundt tusenårsskiftet. Her blir de vidt forskjellige opphavelseshistoriene like godt referert alle sammen. Utgaven er forsynt med et forord av den amerikanske presten Gerald B. Winrod. Gjallarhorn titulerer ham «Red.», men det skal være «Rev.» – for reverend, pastor. Denne tittelen er forøvrig også tvilsom ettersom Winrod aldri tok noen teologisk utdanning, men var en selvutnevnt predikant, en ekte amerikansk «self made man» også på det religiøse området. Winrod var en svært aktiv pro-nazistisk aktør på 30-tallet, og ble hyllet i den tyske nazipressen. Forordet er forøvrig fullt av direkte feil og usannheter. Bedre blir det ikke i etterordene, der vi blir innviet i hvordan både frimureriet og den sosialistiske arbeiderbevegelsen var jødiske konspirasjoner. Som en ekstra prikk over i´en drar Gjallarhorn også inn både UFO-teorier og moderne amerikanske konspirasjonsmyter som at kredittkort og strekkoder på varer er et jødisk/satanisk påfunn.

Den siste kjente norske utgaven av Zions Vises protokoller er utgitt av Bergman Forlag i Ørsta. Forlaget drives av trykkeren Stig Bergmann som også utgir andre antisemittiske skrifter.

Artikkelen er en omarbeidet utgave av en artikkel som stod på trykk i Magasinet Monitor i 2000.

Hovedkilder:

Norman Cohn: Warrant for genocide Eyre & Spottiswoode, London 1967

Dagfinn Rian: Den store løgnen. Sjalom Forlag, Oslo 1992

The Protocols of the Learned Elders of Zion: A Hoax of Hate Special Report. Anti-Defamation League 1990

Zions vises protokoller Gjallarhorn, Nordisk Boktjeneste, Oslo 1999