Leder: Den farlige alarmismen

Norges største nazimarsj i nyere tid fant sted i Askim i 2001. Den talte 38 deltakere.

I tiden etter 22/7 er det mange som har følt trang til å mene noe om mye i offentligheten. Vi i Vepsen har blitt kontaktet av flere medier som vil ha informasjon om lokale nazist- eller ekstremistmiljøer i deres nærområde. Vi har vært nødt til å skuffe dem alle. Norge har i dag ingen oppegående nazimiljøer, og de få nazistene som finnes har søkt tilflukt på internett, hvor de sammen med et fåtall meningsfeller søker å gi inntrykk av å være en bevegelse. Vi vil understreke at de norske nazimiljøene befinner seg på et historisk bunnivå.

I de forsøksvis mer stuerene, islamfiendtlige grupperingene har man den siste måneden vært opptatt av å ta avstand fra Breivik eller krangle med hverandre. Man har til og med truet hverandre med advokater og politi.

De fremmedfiendtlige kreftene i Norge sitter rystet tilbake og vet ikke helt hvor de skal orientere seg i en verden hvor terroren viste seg å komme fra deres egen kant av det politiske spektrum. En del mennesker har riktignok, trolig i ren nysgjerrighet, meldt seg inn i facebookgruppen til den høyreekstreme grupperingen Norwegian Defence League, uten at denne organisasjonen hittil har gjort seg bemerket med annet enn en rekke klovneaktige krumspring.

Det er derfor vi med forbauselse konstaterer at organisasjoner som befatter seg med rasisme til daglig nå går ut og hevder at disse miljøene har en tilstrømning av folk. Det føles pinlig å måtte påpeke at å trykke ”Liker” på en side på Facebook ikke nødvendigvis innebærer at man ønsker å engasjere seg i- eller engang støtter den gruppen man melder seg inn i. Likeledes burde det være unødvendig å måtte påpeke at alarmisme er farlig, og at man ikke av hensyn til eget behov for synlighet i mediene eller håp om velvillig behandling av pengesøknader overdriver farligheten til ubetydelige grupperinger. Det siste vi trenger nå er folk som hauser opp ting som kan bidra til å skape ytterligere frykt i samfunnet. Vi vil derfor mane til besinnelse og be om at man sparer medieutspillene til anledninger som fortjener det.