Knebling?

Per Sandberg sutrer og føler seg kneblet. Den høyrekstreme amerikanske forfatteren Bruce Bawer utroper ”den venstreorienterte eliten” til Quislings etterfølgere som vil bringe motstanderne til taushet. Fra sin dystopiske avkrok på nettet, Document.no, spår Hans Rustad verdens undergang og det som verre er fordi mektige krefter sammensverger seg og stempler og driver heksejakt på meningsmotstanderne.

Peder Jensen gjemte seg feigt bak dekknavnet Fjordman mens han oppfordret tilhengerne til å bevæpne seg. Nå hevder han seg forfulgt og har startet pengeinnsamling til å starte et nytt liv. Raseteoretikerne i Honest Thinking henger seg på klagekoret sammen med islamhaterne i SIAN og  med HRS som en harmdirrende og vibrato sopran. Fra stortingets talerstol, fra kronikkplass i Aftenposten, fra en haug med blogger og nettsider hyles det: Vi knebles!

Aldri før har denne verdens kneblede og undertrykte ropt med så høye stemmer fra så mange talerstoler. Noen av dem har endog fått stipender for å utbre sitt raseteoretiske vrøvl eller statsstøtte til å drive sine islamfiendtlige nettsider. Støynivået tatt i betraktning må de ansvarlige overgripere ha utført sitt kneblingsfaglige arbeid med rystende mangel på håndverkskunnskap.

Vi må alle ha det klart for oss etter sommerens terror at ofrene, det er ikke AUF, det er ikke alle de familier som må leve med sorgen etter at deres kjære ble revet bort. Nei, ofrene, altså de som virkelig lider, er alle dem som mente det samme som drapsmannen. I følge disse høylytte menneskene er ytringsfriheten i fare, og islamister med kvessede krumsabler luer bak hvert et hjørne.

Sannheten er at de lyver. Aldri har noen fått ytre seg så fritt og kommet til orde i så mange medier som de som nå skriker opp.

Sannheten er at det islam- og fremmedfiendtlige hylekoret har skreket høyt i så lang tid at mange ikke orket å si dem imot. Sannheten er at mange som sa dem imot fikk innbooksen full av trusler og hets. Sannheten er at disse menneskene ikke forstår det som er det mest essensielle ved ytringsfrihten: plikten til å bli motsagt. Alle rettigheter innebærer en plikt, slik er det også med ytringsfriheten.

22. juli ble en vekker for mange, og plutselig var motstanden der fra mange hold. Man kunne ikke lenger forvente å si hva man ville om andre mennesker for deretter å høste applaus fra sine egne. Plutselig blir Per Sandberg motsagt i stortinget, konspirasjonsteoriene til HRS blir avslørt og avkledd og skrivebordskrigeren Jensen er ikke den nordiske berserken han likte å gi inntrykk av å være. Nei det er ikke lett, og kanskje litt uvant å bli motsagt.

Islamfiendtlighet og fremmedhat forsvant ikke da celledøren lukket seg bak drapsmannen ABB, og disse fenomenene vil vi neppe noensinne bli kvitt. Det vi imidlertid lærte etter 22. juli er at hatet må konfronteres, at når fornuften sover våkner uhyrene. Vårt samfunns frihetsverdier er for dyrebare til at hatefulle bevegelser skal få mobbe uimotsagt.

Underlig nok er mange av dem som mener seg kneblet av motargumenter, entusiastiske over den psykiatriske rapporten som fastslår at ABB er sinnsyk. De burde være vettskremte! Slik psykiaterne vurderer Breivik, ville svært store deler av aktivistene i de islamfiendtlige miljøene også bli stemplet som gale og tvangsmedisinert – det ville være knebling.