Guder i hvit frakk

Johan Scharffenberg (1869 - 1965) ble fødselshjelper for steriliseringslovene av 1934. Kilde til foto: http://snl.no/Johan_Scharffenberg

De var aldri i tvil. Slik oppsummerte de rettspsykiatrisk sakkyndige i breiviksaken sin undersøkelse av norgeshistoriens verste massemorder i fredstid. Den rettspsykiatriske kommisjon har, til tross for at det har kommet frem at det var store uenigheter innad i kommisjonen, konkludert at de ikke har noe vesentlig å bemerke. Kommisjonen har i det hele tatt sjelden noe å bemerke til rettspsykiatriske uttalelser.

Mange, inkludert denne kommentatoren, har lest rapporten og sitter igjen med like mange spørsmål som svar, selv etter at de to psykiaterne har nedlagt hundrevis av arbeidstimer og fakturert hundretusenvis av skattekroner for jobben med å konkludere på noe de aldri var i tvil om.

Leser man rapporten ser man at tvilen var så liten at man simpelthen har kopiert og limt inn flere avsnitt fra gang til gang i referatene av samtalene med Breivik. Man har altså sett så lite, vært så sikre at man ikke engang har sett seg brydd med å formulere beskrivelsene av observanden med nye ord for hver gang, noe som i seg selv kanskje ville ha bidratt til å gi et mer nyansert bilde.

Historien er full av eksempler på psykiatere som ikke har vært i tvil, med de konsekvenser dette har fått for de mennesker som til enhver tid ble gjenstand for psykiaternes entusiastiske tiltak. Johan Scharffenberg – mannen som interessant nok fjerndiagnostiserte Hitler som ”paranoid psykopat av profet-typen” – i en kronikkserie i Arbeiderbladet i 1934 tok til orde for tvungen sterilisering. Han ble derved fødselshjelper for en lov som fikk vidtrekkende og tragiske konsekvenser, ikke minst for taterne som ble sett på som mindreverdige og ble søkt fjernet fra det norske samfunnet, ikke av den ytterste høyresiden, men helst av sosialistiske reformatorer som ville omskape både samfunnet og menneskeheten. De mest omfattende statlige inngrepene mot romanifolket skjedde etter annen verdenskrig, i en tid hvor statsministerne het Gerhardsen og Bratteli og helsedirektøren het Karl Evang.

Rase- eller slektshygienen er et sort kapittel i psykiatriens historie, men knapt det eneste. Psykiatriens behandlingsmetoder er et annet slikt eksempel: Lobotomi, insulinsjokk, cardiasolsjokk, overmedisinering… For lobotomiens vedkommende var det også en rystende høy dødelighet som følge av behandlingen for lidelser som i utgangspunktet ikke er dødelige. Psykiatriens historie bærer vitnemål om en stand som uforstyrret fikk holde på med sitt, guder i hvite frakker som i sin streben etter å fjerne sykdom påførte sine pasienter ufattelige lidelser.

I det sovjetiske arbeiderparadiset var psykiaterne enda mer ivrige i sine bestrebelser på å tilpasse menneskene til samfunnets idealer. Den som opponerte mot myndighetene måtte være gal, og dissidenter ble sperret inne på asyl og utsatt for de mest bestialske hjernevaskteknikker som var den rene tortur.

For mennesker i møte med psykiatrien har psykiateren vært en gud i hvit frakk, en autoritet som bokstavelig talt kunne bestemme over liv og død, ødeleggelse av hjernen eller mulighet for fremtidig fruktbarhet. Å opponere mot behandlingen man fikk kunne i verste fall bidra til at man bare bekreftet inntrykket av å være gal – man opponerte jo mot de med innsikt i sannheten, og ikke minst, maktmidlene til å tvinge gjennom sitt syn.

Det interessante er at psykiatrien, med all sin mangel på usikkerhet, har vært en av de dårligst vitenskapelig funderte disipliner, hvor det kreves høyere utdanning. En disiplin hvor sykdomsdefinisjonene er vage, gjerne såkalte sekkediagnoser, hvor man putter flere forskjellige diagnoser i samme sekk med et felles navn. Man har foreskrevet medisiner som man ikke helt har visst hvordan fungerer, slik at de i felleskatalogen har vært presentert med ”antatt virkningsmekanisme”. På nittitallet kom de såkalte lykkepiller, nye medisiner som antatt skulle heve pasientenes stemningsleie på en slik måte at de ikke trengte samtaleterapi og annen hjelp. En periode ble legene sågar bedt av myndighetene om å medisinere deprimerte mennesker før de forsøkte terapi. Dette måtte man til sist slutte med, da det viste seg at de såkalte lykkepiller i mange tilfeller førte til økt selvmordsrisiko.

Tankegangen om at man kan designe en behandlingsmetode hvor alle mennesker er lykkelige og veltilpassede, og hvor de som bryter med samfunnets normer på ekstremt vis nødvendigvis må være gale, lever i beste velgående den dag i dag. Forfatterne av breivikrapporten var aldri i tvil, og deres kolleger i kommisjonen strødde sand på den. Monsteret må jo simpelthen være sykt…

For resten av samfunnet har denne rapporten skapt mer tvil enn klarhet om Breiviks mentale tilstand. De som har hatt tilsyn med ham 80 ganger siden han ble arrestert har kommet til stikk motsatt konklusjon av det de to sakkyndige har gjort. Det gledelige er at det nå synes å tvinge seg frem en debatt om hele sakkyndigordningen. Det er på høy tid. I rettspleien trenger vi ikke gudeskikkelser som ikke er i tvil. Vi trenger mennesker som evner å se saker i perspektiv, og ikke minst kvalitetssikringsorganer som ikke bare strør sand på sine kollegers bombastiske og slett underbyggede konklusjoner. Historien viser oss nemlig at vi ville vært spart for mye elendighet hvis psykiaterne oftere hadde tillatt seg å tvile.

Som kritiker av den såkalte sakkyndigrapporten møtes man ofte med at man ikke er psykiater, og at man må ha tillit til ekspertene. Problemet er bare at vi skal dømmes av våre likemenn. Dommere og jurymedlemmer er heller ikke psykiatere, de har en plikt til å vurdere psykiaternes uttalelse og troverdigheten av den. Slik det er i dag skal tvilen komme tiltalte til gode, det tolkes slik at hvis det er tvil om hvorvidt noen er tilregnelig eller ei, skal vedkommende regnes som syk. Spørsmålet er da om tvilen kommer den antatt syke tiltalte til gode hvis han selv, med støtte fra mange fagfolk, anser seg selv som frisk? Når ble det et gode å bli erklært syk mot sin vilje?