Når svarene uteblir

Forfatter Ingeborg Solbrekken tar til motmæle mot min kommentarartikkel på Vepsen 13.01.2012, der jeg kritiserer hennes relativisering av samfunnsdebattanten Marta Steinsviks antisemittiske virksomhet på 1920-tallet. Dessverre er tilsvaret sjeldent ufokusert og lite klargjørende. Solbrekken imøtegår faktisk ikke et eneste av poengene jeg la frem i min artikkel. I stedet konstruerer hun stråmenn, i form av påstander om at mitt syn på Steinsvik er motivert ut ifra en dualistisk kategoritenkning og at antisemittismedebatten innebærer en jakt på syndebukker som «tåkelegger synet på antisemittismen i Norge».  

Av Kjetil B. Simonsen

Siden Solbrekken ikke er i nærheten av å vie hovedpoengene i kommentarartikkelen oppmerksomhet, er det nødvendig å gjenta disse på en kortfattet måte. Jeg påpekte i artikkelen at Steinsvik var en av de fremste eksponentene for antisemittiske konspirasjonsforestillinger i 1920-årenes Norge – at hun gjennom sin agitasjon for falsumet Sions vises protokoller virket som en antisemittisk multiplikator som bidro til å spre antijødiske hatforestillinger til et bredt norsk publikum. Videre kritiserte jeg Solbrekken for å nedtone og relativisere Steinsviks antisemittisme. Jeg imøtegikk for det første hennes antydninger om at Steinsviks antisemittisme sett med samtidens briller ikke var ytterliggående – at den var et produkt av «tidens fordommer». Dernest tok jeg til motmæle mot hennes påstand om at Steinsvik ikke var jødehater – særlig fordi denne påstanden var formet på bakgrunn av uttalelser fra Steinsvik selv om at hun «bare» bedrev en form for «nasjonalt selvforsvar».

Solbrekken gjør ikke engang et forsøk på å drøfte disse innvendingene. I stedet bygger hun sin argumentasjon på stråmenn. For det første antyder hun at mitt syn på Steinsviks antisemittisme – og min kritikk av hennes fremstilling av denne antisemittismen – bunner i en svart-hvitt-tenkning – en manglende vilje til å innrømme at Steinsvik hadde flere enn en side. «Dette er ubehaget i kulturen, som bryter med vårt trygghetsbehov. Det bryter også med vår hang til dualitetstenkning som vil skape en ‘illusorisk’ verden av skurker og helter.» Her skyter Solbrekken simpelthen hull i luften. Mine innvendinger dreier seg selvsagt ikke om hvorvidt forfatteren tematiserer ulike sider ved Steinsvik liv, personlighet og virke. De dreier seg enkelt og greit om Solbrekkens fremstilling av Steinsviks antisemittisme. Når forfatteren omtaler Steinsvik som en samvittighetsstemme som «på mange måter var forut for sin tid» (Morgenbladet 6. januar) – uten å nevne antisemittismen overhodet – faller imidlertid også fremstillingen innenfor kategoriene usynliggjøring og relativisering. Derfor har jeg også tatt med dette utspillet i min kritiske gjennomgang.

I tillegg til å avskrive fokuset på Steinsviks antisemittisme som et produkt av dualitetstenkning, hevder Solbrekken at den norske offentlige debatten om antisemittisme i flere år har vært preget av «en umoden, aggressiv og selvrettferdig syndebukk retorikk [SIC!]  der man kan kappes om å finne ‘den største’, ‘den mest betydelige’, den mest ‘motbydelige’ antisemitt.» Dette er en meget sterk påstand, som slenges ut uten noen som helst argumentasjon eller begrunnelse. Solbrekken nevner kort sagt ikke med et eneste ord hvor og i hvilke sammenhenger jakten på syndebukker skal ha pågått.

Vi blir dermed henvist til å gjette hva hun mener. En kvalifisert gjetning er at hun sikter til historieforskningen og historieformidlingen – noe som tross alt er nærliggende ettersom fokuset ligger på Marta Steinsvik. Hvis dette er tilfellet, er faktisk Solbrekken ikke annet enn på jordet. Antisemittismeforskningen i Norge var i mange år nærmest ikke-eksisterende, men fra slutten av 1990-tallet har fokuset på jødenes og antisemittismens historie blitt forsterket også innenfor norsk akademia.

De vitenskapelige arbeidene som har fulgt i kjølvannet av denne økte interessen, kan vanskelig sies å ha hatt et ensidig fokus på antisemittiske aktører. Det store forskningsprosjektet «Jøden» som kulturell konstruksjon, som for tiden pågår ved HL-senteret i Oslo, har sitt fokus nettopp på holdninger til jødene i det norske majoritetssamfunnet – på kulturelt forankrede forestillinger om jødene i ulike sektorer av det norske samfunnet. Det pågår her doktorgradsarbeider om holdninger til jødene innenfor tunge institusjoner som blant annet dagspressen og kirken.  Også mange mastergrads- og hovedfagsarbeider har hatt fokus på store bevegelser og grupper i det norske samfunnet – som for eksempel den norske bondebevegelsen og norske misjonsmiljøer. I alle disse arbeidene har antisemittiske enkeltpersoner kommet i andre rekke.

Et fokus på antisemittismen som strukturelt og kulturelt fenomen fritar imidlertid ikke aktørene for ansvar. Det fantes – også i mellomkrigstiden – personer i det norske samfunnet som arbeidet aktivt for å spre jødefiendtlige holdninger og for å radikalisere antipatier mot jødene som lå lagret latent i folkedypet. Nettopp innenfor denne kategorien finner vi Marta Steinsvik. Dersom Solbrekken fortsatt bestrider at Steinsvik fungerte som en antisemittisk agitator i mellomkrigsårene , ønsker jeg å stille henne overfor en utfordring. Formulert i spørsmålsform: Hvor vanlig i den offentlige debatten i 1920-tallets Norge var det å anvende «jøden» som universalforklaring på alle uønskede og nedbrytende fenomener? Og – hvor vanlig var det å agitere offentlig for Sions vises protokoller, slik Steinsvik gjorde?