Det amoralske univers

Pamela Geller er objektivist og kontrajihadist.

Terroristen ikke alene i sitt ensomme univers, og i litteraturen han leste finner vi mange paralleller.

Av Jonas Bals

Dagbladets Andreas Wiese spurte på rettssakens åpningsdag om ikke det mest smertefulle ved denne rettsaken viser seg å være terroristens utilstrekkelighet: «Han virker ikke å ha evne til å fatte hva han gjør mot andre», skrev Wiese, som mente terroristens verden «stopper ved hans plastisk opererte nese». Rettspsykiateren Svenn Torgersen sier i Aftenposten dagen etter at gjerningsmannen åpenbart har «en stor, øm og varm kjærlighet for seg selv».

Det er etter hvert godt dokumentert hvor terroristen hentet sitt konspiratoriske og muslimfiendtlige hat mot arbeiderbevegelsen fra. Mindre kjent er de sidene ved hans verdensbilde som dreier seg om den (a)moralske rettferdiggjøringen av egne handlinger, narsisismen og egenkjærligheten. For selv om terroristens narsissisme åpenbart er så spesiell og sterk at den er en del av et komplisert sykdomsbilde, har ikke terroristens syn på seg selv og verden oppstått av seg selv. Både galskapen og den politiske terrorismen har hentet næring fra gjerningsmannens omgivelser. Hans såkalte «manifest» og forsvarstalen i retten tyder på at han leser mye i sin ensomhet, og at han lar seg påvirke av det han leser.

Vepsen har lest noen av de tekstene terroristen selv har oppført på listen over sin favorittlitteratur, og funnet paralleller som så langt har gått nokså ubemerket hen.

«…a loner and hyper-individualist, impervious to the opinions of others. He is not a team player. He has few friends, no family, no nurturing support group (…) He doesn’t care about anybody and expects no one to care about him. He is a man with no social conscience. He is totally selfish, and the mission of the book is to justify his stance as the purest expression of morality. Toward the end he blows up a public housing project when his ego is offended, and this act is justified at length».

Slik beskriver journalisten og forfatteren Gary Weiss karakteren Howard Roark fra Ayn Rands The Fountainhead (1943, utgitt på norsk med tittelen Kildens utspring). I sin bok av året, Ayn Rand Nation. The Hidden Struggle for America’s Soul (St. Martin’s Press) beskriver Weiss hvordan Rand har hatt enorm gjennomslagskraft ikke bare i det amerikanske Republikanske partiet, men også i høyrepopulistiske og høyreekstreme miljøer i USA. Weiss hevder at Rands innflytelse er grovt undervurdert, og dokumenterer hvordan hun særlig etter finanskrisen i 2008 har hatt en formidabel renessanse på den amerikanske høyrefløyen.

Rands bøker er dypt anti-demokratiske, elitære og amoralske. Det hun foraktet mest av alt var altruisme og nestekjærlighet; hun bygget en hel kvasifilosofi, «objektivismen», på en rå form for egoisme eller «radikal kapitalisme». Som det heter på en av hjemmesidene til noen av hennes norske disipler, objektivisme.no: «Det Objektivistiske syn er at man ikke har noen forpliktelser overfor andre mennesker». Mens vi normalt antar at vi vokser til å bli samfunnsborgere, gjennom å lære oss å utvide horisonten fra oss selv til andre, sier Rand det motsatte: «To Rand, the infant’s me-centered view of the world is correct, selfishness is right, and altruism is the antithesis of everything decent and moral» (Weiss s. 9). Rand politiserte narsissisme og stormannsgalskap, og kombinerte dyrkingen av superindivider som trosser massene ved hjelp av sin egen vilje med en ekstrem form for økonomisk liberalisme og voldsom anti-sosialisme. Heltene i bøkene hennes er selvnytende, egoistiske elitister, som geniarkitekten Howard Roark i Kildens utspring. Mot slutten av boka holder han en forsvarstale for juryen, etter å ha blitt tiltalt for å ha sprengt en bygning i luften. Der anklager han «kollektivismen» for å ha «brutt løs og gått amok»: «Den har hensatt mennesker til et nivå av intellektuell usømmelighet som vi aldri før har sett på jorda. Den har nådd et nivå av skrekk uten sidestykke. Den har forgiftet hvert sinn. Den har oversvømt størsteparten av Europa» (min overs.).

Weiss skriver at «The mediocre, the weak, and the aged were clearly untermenschen to Rand. In one pivotal scene in Atlas Shrugged (utgitt i 1957, på norsk med tittelen De som beveger verden, red. anm.), a train filled with the unworthy is stuck in a fume-filled railroad tunnel. It becomes a kind of gas chamber» (s. 10). Scener som det gjorde at flere anmeldere reagerte kraftig på boken da den kom ut. Én av dem var Whittaker Chambers, som i sin anmeldelse i det konservative tiddskriftet National Review skrev: «From almost any page of Atlas Shrugged, a voice can be heard, from painful necessity, commanding: ‘To a gas chamber – go!’» (sitert i Weiss s. 6).

Weiss oppsummerer Rands visjon i Kildens utspring slik: «Atlas Shrugged unveils her vision of the New Objectivist Man – greedy, godless, independent, uncaring, and cold-blooded» (s. 10f). Også her er heltene «steely, truthful, serious, given to philosophical monologues, purposeful, and constantly at work. If they have families they are parasitic nuisances. They do not have children. (…) Everybody else can just go to hell, and at the end of the book they do just that. (…) society collapses. The bureaucratic scum, crony capitalists, and blank-faced, semi-retarded ordinary people get precisely the doom they have earned» (s. 11).

For den som har fulgt terroristens forklaring i retten, og lest hans såkalte manifest, er det ikke vanskelig å finne paralleller. Terroristens ubegrensede egenkjærlighet, hans amoralske univers, kvasifilosofiske monologer og ikke minst hans apokalyptiske fremtidsscenarioer er alt sammen tankegods han må ha funnet en bekreftelse på og begrunnelse for i Rands romaner. Terroristen er fascist, ikke «objektivist». Men overgangene mellom de to er flere enn man ved første øyeblikk kanskje skulle tro.

En av de amerikanske høyreaktivistene Weiss intervjuer i boken sin, er den amerikanske bloggeren Pamela Geller. Hun står bak bloggen Atlasshrugs (http://atlasshrugs2000.typepad.com/atlas_shrugs/), et talerør for blant annet Tea Party-bevegelsen og Stop Islamization of America (SIOA). På bloggen har hun uttrykt støtte til Slobodan Milosevic, og fornektet de serbiske konsentrasjonsleirene på 1990-tallet. Hun har også uttrykt støtte til English Defence League. Parallellene til 22.juli-terroristens «manifest» er flere:

  • Som terroristen bruker hun også mye plass på serbernes situasjon og det «indirekte demografiske folkemordet» terroristen hevder albanerne utsatte dem for.
  • Terroristen skrev i sitt såkalte manifest at han ønsket English Defence League og Tea Party-bevegelsen velkomne (begge deler er etablert i Norge, men uten nevneverdig suksess).
  • Muslimhatet SIOA og deres europeiske søsterorganisasjoner, herunder Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN) er kjent for, er selve navet i terroristens verdensbilde.
  • Etter massakren på Utøya ble de drepte AUFerne beskrevet av Geller som «fremtidige ledere av et politisk parti som er ansvarlig for å flomme Norge over med muslimer som nekter å integrere seg, som begår vold mot etniske nordmenn blant annet ved å utføre voldelige gjengvoldtekter og som lever på trygd» – et speilbilde av terroristens verdensbilde. I likhet med terroristens paralleller mellom AUF og Hitler-jugend beskrev Geller sommerleiren på Utøya som et «indoktrineringssenter for ungdom», og hevdet at «jihad-elskende medier aldri fortalte oss hva slags antisemittiske krigsleker de holdt på med på den øya. Utøya er en kommunistisk-sosialistisk leirplass, med en åpenbar pro-islamsk agenda.»

Etter at Vepsen skrev om dette i fjor, kom det mange reaksjoner fra norske Randianere og objektivister. De mente det var uholdbart å knytte muslimhateren Geller til Rand bare fordi bloggen hennes er oppkalt etter Rands hovedverk. Men som Weiss viser i boken sin er ikke Geller alene om å forene ekstreme synspunkter på islam med objektivisme. Den kanskje mest toneangivende objektivisten av dem alle, Leonard Peikoff (Rands arving, og grunnlegger av Ayn Rand-instituttet), rykket i juni 2010 ut med sterk kritikk av planene om å bygge en moské i nærheten av Ground Zero. Om muslimene bygget moskeen sin burde myndighetene «bomb it out of existence» hevdet han (Weiss s. 125). Dette er oppsiktsvekkende, ikke minst ettersom objektivister normalt setter eiendomsretten høyere enn alt annet. For muslimer er man åpenbart likevel villige til å gjøre et unntak.