Tempelridderne og mystikken

Tempelridderne knyttes til mange konspirasjonsteorier.

For noen er tempelridderne mystiske helter, for andre mystiske skurker. Og for en stormannsgal nordmann ble de sentrale i fantasiene som kostet 77 mennesker livet.

Av John Færseth

Da jeg for omtrent et halvt år siden skulle holde et foredrag om tempelriddernee, var planen å kalle  foredraget Deus Vult – Gud vil det –  som jeg i likhet med mange andre antok var tempelriddernes valgspråk. Det var først et par dager før foredraget at jeg oppdaget at  Deus Vult var et generelt korsfarerkamprop, uten tilknytning til tempelridderne. Denne historien kan tjene som en god illustrasjon på hvor mye av det vi tror vi vet om denne ordenen som faktisk er feil. Gjennom de siste tre hundre årene har den i stor grad fungert som et speil, der hver betrakter har sett det de har villet se.

Den historiske tempelridderordenen – ”Kristi og Salomos Tempels Fattige Soldatbrødre” – ble grunnlagt første juledag 1119, tyve år etter at en kristen korsfarerarmé hadde erobret Jerusalem som siden 700-tallet hadde vært under islamsk herredømme. Initiativtageren var Hugo de Payens, en fransk ridder som sannsynligvis hadde deltatt i det første korstoget. Hugos motiver er uklare – noen kilder sier han var en dypt religiøs pilgrim, andre hevder han var drevet av ekteskapsproblemer og var usikker på om han virkelig var far til barna sine. Uansett var Hugo i spissen for en gruppe på ni riddere som hadde bestemt seg for å forkaste krig og i stedet vie seg til en klostertilværelse.

Skal man tro krønikene var det kong Baldvin II som overbeviste ridderne om at de kunne gjøre bedre nytte ved å beskytte pilgrimer mot villdyr, røvere samt soldater fra de muslimske kongedømmene som omgav korsfarerstatene. 1. juledag knelte de derfor foran patriarken, og dedikerte seg til et liv i fattigdom, seksuell avholdenhet, bønn samt permanent krigstjeneste for å beskytte de kristne i Palestina.  Som hovedkvarter fikk de en del av al-Aqsa-moskeen på tempelhøyden, der man mente Salomos tempel hadde ligget.

Noen år senere ble den nye organisasjonen anerkjent av den katolske kirken under et kirkemøte i Troyes. En slik krigerorden var problematisk for kirken. Kristendommen er grunnleggende pasifistisk – Jesus sa at ”den som griper til sverd, skal dø ved sverd,” og oppfordret tilhengerne sine til å vende det andre kinnet til. Riktig nok hadde allerede Augustin ( erklært at det var greit å ty til vold i selvforsvar. Men nå skulle altså voldsbruk gjøres til en positivt religiøst sanksjonert handling, på nivå med å gå i kloster. Her fikk ordenen hjelp av Bernard av Clairvaux, som allerede var kjent som reformator av klostervesenet. ”Det trengs kjempende menn, ikke syngende og klynkende munker”, skrev Bernard, og la til: ”Hvor ærerik er ikke seierherren som vender tilbake fra kamp! Hvor velsignet er ikke martyren som dør i kamp!” Bernard fortsatte å sammenligne det nye ridderskapet med de verdslige ridderne som overhodet ikke levde opp til de forpliktelsene ridderskapet etter hvert hadde blitt assosiert med – å beskytte fattige, enker og foreldreløse samtidig som de forsvarte kirken og kristendommen.

Bernards ”PR-fremstøt” ble en suksess, ordenen ble ikke bare anerkjent men lagt direkte under paven – den ble altså en overnasjonal organisasjon, uavhengig av verdslige stater – og fikk rett til å ha sitt eget presteskap. De fikk også et sett leveregler utarbeidet av Bernard, der lydighet og selvoppofrelse var sentralt.

I de 200 årene korsfarerstatene kontrollerte Palestina spilte tempelridderne og den ”konkurrerende” Johanitterordenen en stadig viktigere rolle. Sannsynligvis var det til enhver tid ca. 300 riddere og 1000 sersjanter i Outremer. De holdt i stor grad til i borger som også fungerte som klostre, og som ofte lå langs strategisk viktige veier. Mer og mer ble de en kampstyrke, i stedet for de beskytterne de opprinnelig var tenkt som, og flere ganger førte fanatismen deres til at de gikk til krig på egenhånd og slik provoserte frem sammenstøt med muslimene. Samtidig ser det ut til at mange tempelriddere utviklet toleranse overfor de innfødte muslimene. En arabisk diplomat forteller for eksempel om hvordan han under et opphold i Jerusalem pleide å gå til al-Aqsa-moskeen, hovedkvarter for tempelridderne som han kaller ”sine venner” for å be: ”En dag kom jeg som vanlig inn, sa Allahu Akhbar og knelte for å be da en mann, en franker (en europeer) kastet seg over meg, tok tak i meg og snudde meg mot øst (slik det var vanlig blant kristne i Europa) mens han sa ”Det er slik man ber!” Tempelridderne løp til, og ledet ham bort. Jeg begynte å be igjen, men et øyeblikk da ingen passet på kom mannen løpende til, kastet seg over meg og snudde meg med makt mot øst mens han igjen sa ”Det er slik man ber!” Igjen kom tempelridderne til hjelp, ledet ham vekk og bad om unnskyldning – han er utlending fra frankerlandet, forklarte de, og har aldri sett noen be uten å snu seg mot øst!”

Hva som motiverte unge og gamle adelsmenn til å reise til et fjernt land og dedikere seg til et liv uten egne eiendeler, seksuell avholdenhet og permanent krigstjeneste ser ut til å ha variert.  For noen ser det ut til å ha handlet om et ønske om å se verden, andre var motivert av kjærlighetssorg. Andre igjen var yngre adelssønner uten håp om å arve eiendommer i Europa, eller bannlyste som vervet seg for å slippe unna bannet. Det ser likevel ut til at det viktigste motivet var genuint religiøst. Høymiddelalderen var en tid da frelse og fortapelse var realiteter på en måte vi vanskelig kan forestille oss i dag, omtrent samtidig som Bernard av Clairvaux arbeidet for å innstifte tempelridderne kunne han konfrontere selveste keiser Konrad III med ordene ”tenk deg Kristus på dommedag, som sammenligner det han har gjort for deg med det du har gjort for ham” – hvorpå den tidligere skeptiske keiseren øyeblikkelig knelte og gikk med på å dra på korstog.

I 1291 falt Acre (i dagens Israel), siste rest av korsfarerstatene i Midtøsten. Dette gjorde at tempelridderne mistet mye av eksistensgrunnlaget, i tillegg til at de ble syndebukker for den dype skuffelsen mange følte ettersom korstogsidealene som en gang hadde vært så viktige hadde endt i fiasko. Flere begynte å ta til orde for å oppløse ordenen, beslaglegge dens store rikdommer og bruke disse til å finansiere et nytt korstog.

Som munke- og nonneordener flest ble tempelridderordenen finansiert av donasjoner, som kunne være alt fra et par bukser til store jordeiendommer. Det som var spesielt med tempelridderordenen var imidlertid at disse donasjonene ikke ble gitt til et bestemt kloster, men til ordenen som helhet, som dermed snart ble svært rik. Rikdommen ble forvaltet av kommanderier omkring i Europa, som hadde ansvaret for å omsette inntektene fra eiendommene til penger og andre verdier som kunne sendes østover. De begynte også å opptre som pengeutlånere til europeiske fyrster.

Ingen ting tyder på at enkeltriddere noen gang beriket seg eller på annen måte nøt godt av rikdommene, og ordenen måtte gang på gang innskjerpe overfor nye medlemmer at de ikke kunne vente seg noe liv i luksus selv om de sluttet seg til det som var blitt Europas rikeste enkeltinstitusjon. Riddernes pålitelighet gjorde at mange konger og adelige begynte å deponere verdisaker og endog kronjuveler hos ordenen når de skulle ut på reise. Noen begynte også å deponere penger i ett kommanderi for senere å heve dem i et annet som alternativ til å ha med seg penger på reise, noe som kunne være både tungvint og farlig, og oppfant dermed sjekksystemet.

Også den franske kongen Filip den Smukke hadde begynt å kaste øyne på ordenens store rikdom. I tillegg til at disse rikdommene fristet den stadig pengelense kongen hadde han personlige grunner til å ha et horn i siden til ordenen: Han hadde tidligere søkt om medlemsskap, men blitt avvist.  I hemmelighet ble det forberedt en aksjon mot tempelridderne. 13. oktober 1307 ble samtlige riddere i Frankrike arrestert sammen med ordenens stormester Jacques de Molay. Under massiv tortur ble de tvunget til å innrømme kjetteri, avgudsdyrkelse og  seksuelle perversjoner. Pavemakten, som tidligere hadde vært ordenens viktigste beskytter, var på dette tidspunktet blitt noe av en brikke for den franske kongen, og pave Clemens hadde derfor lite annet alternativ enn å støtte Filip og oppløse ordenen. 18. mars 1314 ble de tempelridderlederne som hadde overlevd torturen, inkludert de Molay, brakt foran en kommisjon av kardinaler i Paris. De ble funnet skyldige i gjentatt frafall fra kristendommen, og overgitt til de verdslige myndigheter, noe som ville si kong Filip. Etter en kort rettssak ble de dømt til å brennes levende. Ironisk nok var pavens egen finansavdeling – som var ledet av tempelriddere – gjennom hele prosessen unntatt fra både arrestasjon, tortur og henrettelse.

Tempelridderne i mytologien

Ifølge tradisjonen skal noen ha ropt ”Jacques de Molay, du er hevnet!” i det giljotinkniven kappet hodet av kong Ludvig XVI av Frankrike 21. januar 1793. Hvis denne historien er sann, er det grunn til å tro at utroperen tilhørte en organisasjon som i noen tiår hadde gjort sitt for å spre – og knytte seg opp mot – en nyskapt mytologi om ordenen.

Frimurerordenen springer sannsynligvis ut av middelalderske håndverkslaug som etter hvert begynte å ta opp ikkemurere. Den er først kjent fra England og Skottland, men spredte seg rundt 1700 til Frankrike der den fikk et mer okkult og pompøst-seremonielt preg. I sammenheng med dette begynte den også å knytte seg opp til mer eller mindre romantiske forestillinger om en idealisert korstogstid. Det var i forlengelse av dette at baron KG von Hund på 1750-tallet hevdet at frimureriet i virkeligheten var en fortsettelse av tempelridderordenen, som hadde overlevd i Skottland. For å understreke denne ”fortsettelsen” innførte von Hund en rekke nye høygrader der deltagerne ble utstyrt med det man tenkte seg hadde vært tempelridderantrekk. Denne prosessen ble videreført av en annen tysker, J. A. Starck. Starck stod i 1767 frem som prest i det han hevdet var tempelriddernes hemmelige presteskap og vokter av urgamle hemmeligheter de hadde fått fra syriske kristne under korstogene men som opprinnelig stammet fra esseerne, en jødisk sekt på Jesu tid. Mye av Starck og von Hunds tempelmytologi ble overtatt av andre frimurersystemer, ikke minst det skandinaviske.

Von Hund og Starck er begynnelsen på en nytolkning av tempelridderne, som ikke lenger blir ansett som trofaste voktere av ortodoks kristendom, men som kjettere. De er også begynnelsen på en tradisjon der de blir til voktere av en okkult hemmelighet østfra, kanskje overtatt fra de samme muslimene som de historisk sett bekjempet. Blant dem som senere har sluttet seg til denne tolkningen finner vi både okkultisten Aleister Crowley, kioskforfatteren Dan Brown (som presterer å gjøre de temmelig mannsdominerte tempelridderne til en slags feminister) og en rekke populærhistorikere som ved å føre Baphomet (navnet på avguden eller demonen ridderne skal ha tilbedt) tilbake til Muhammed har forsøkt å gjøre dem til skapmuslimer.

Riktig nok er det også dem som i tradisjonen fra Filip den Smukke har fortsatt demoniseringen av tempelridderne. En av mange årsaker til at frimureriet ble såpass utbredt på 1700-tallet var at de var et av få steder der ulike samfunnslag kunne møtes på tilnærmet lik fot, og diskutere tidens politiske spørsmål utenfor rekkevidde av kongemakten. De spilte derfor en ikke ubetydelig rolle i den amerikanske og franske revolusjonen, selv om også denne har blitt mytologisert i ettertid. Von Hund og Starcks tempelmytologi ble snudd på hodet da Augustin Barruel kort etter den franske revolusjonen utgav sine Memoires pour servir à l’historie du Jacobinisme. Her hevdet han at revolusjonen og dens utskeielser i virkeligheten var organisert av tempelridderne, nå kjent som den hemmelige organisasjonen Illuminati , som ville hevne seg på kongemakten ved å omstyrte det gamle samfunnet og deretter ta makten selv. Barruels tempelriddermytologi kan den dag i dag gjenfinnes hos en rekke konspirasjonsteoretikere, som blant annet gir dem skylden for oppblomstringen av den ”sataniske” new age-bevegelsen eller for det moderne sentralbanksystemet.

Mens Dan Browns gudinnedyrkende tempelriddere til en viss grad plasserer seg på venstresiden, er det også dem som har tolket dem i rasistisk og fascistisk retning. Blant de mer bisarre utslagene av tempelriddermytologien finner vi østerrikeren Lanz von Liebenfels (1874-1954).  I Liebenfels’ temmelig spesielle ”vitenskap”, teozoologi , ble  Adam og Eva sagt å være gudemennesker som dessverre hadde paret seg med dyr og slik blitt opphav til mørkhudede folkeslag. Heldigvis var det opprinnelige, guddommelige blodet bevart i den ariske eller nordiske rasen. Liebenfels’ tempelridderorden var dedikert til å bevare og gjenskape denne rasens herredømme blant annet gjennom slektsforskning og skjønnhetskonkurranser. Interessant nok var ordenen også den første til å bruke hakekorset som symbol.

Tempelridderne hos 22. juliterroristen

Dette kan være et greit tidspunkt å introdusere det foreløpig siste tilskuddet til tempelriddermytologien, terroristens  ”europeiske tempelriddere”, Knights Templar Europe. Breivik var selv frimurer, selv om han ikke ser ut til å ha hatt særlig høye tanker om ordenen som han omtaler som ”lek”. Samtidig roser han den for å ha tatt vare på europeiske kristne tradisjoner, og hevder å ha basert innvielsesritualet til sin egen orden på et frimurerrituale.

Massemorderens tempelridderorganisasjon er dels tenkt som en motstandsbevegelse mot den herskende ”kulturmarxismen” og mot islamiseringen av Europa, og dels som et ”vokterråd” som skal ta makten i løpet av de neste hundre årene og lede kontinentet inn på en bedre vei, ironisk nok altså en rolle ikke ulikt den presteskapet spiller i den islamske republikken Iran.

Dette er altså en ganske annen lesning av tempelriddermotivet enn den frimurerne har forholdt seg til. Mens mye av den mytologien som har grodd frem rundt tempelridderne de siste 300 årene – inkludert frimurernes – har fokusert på de påståtte kjetterske oppfatningene ridderne gav uttrykk for under tortur og på at disse igjen uttrykker sannheter som er felles i alle religioner, ser det ut til at terroristen har vært mest opptatt av deres dedikasjon og vilje til å ofre eget liv og lykke for en større sak. Slik sett kan det minne litt om ideene til den italienske okkultisten og protofascisten Julius Evola, som anså ordenen som en fortsettelse av hedenske krigerforbund. Samtidig skal man ikke overdrive dette oppofringstemaet  – Drapsmannens ønske om berømmelse, posering i flott uniform og megalomane seremonier der han tildelte seg selv utmerkelser foran speilet kan ikke akkurat kalles selvoppofrelse.

Hverken Hugo de Payes eller Jacques de Molay ville hatt særlig forståelse for den norske terroristens snakk om å bevare ”den nordiske typen”  mot raseblanding, eller for hans fantasier om ordenen som makthavere og fremtidig ”moralpoliti”: De kjempet for å beskytte de kristne i Midtøsten, ikke for nasjonalstatene eller for Europa.  Av samme grunn ville de sannsynligvis hatt liten forståelse for hans støtte til Israel, som for dem ville betydd jødisk kontroll over de hellige stedene.  Snakket om ”kristne ateister” ville sannsynligvis ha fremstått som fullstendig absurd. Og ikke minst ville de, som anså det å beskytte de hjelpeløse som sentralt i ridderskapet,  sannsynligvis hatt svært lite til overs for hans massakre av hjelpeløse ungdommer.

Mest av alt viser bruken av tempelriddermotivet hvordan historien om ”de fattige ridderne” mest av alt fremstår som et speil der man ser seg selv – slik man mest av alt ønsker å se ut. For von Hund og Starck gjorde dette at ridderne ble legemliggjørelsen av deres egne drømmer om en mystisisme på tvers av eksoteriske religiøse skiller. For Barruel var de legemliggjørelsen av hans egne paranoide fantasier om en verdenssammensvergelse. For Liebenfels var de voktere av den rene, ariske rasen. Og for en stormannsgal nordmann ble de sentrale i fantasiene som kostet 77 mennesker livet.