Rapporten på bordet!

Da de to første sakkyndige la frem sin rapport om den tiltalte terroristen, ble rapporten slaktet av mange, både psykiatere og andre. Bakgrunnen var enkel: Enhver som kan lese en tekst så at teksten i rapporten ikke underbygget den konklusjonen som var trukket. Rapporten ble lekket i det vide og i det brede, og til slutt offentliggjorde prisverdig nok VG hele dokumentet, dog med tilbørlige hensyn til personvern. Til tross for massiv kritikk hadde Den Rettsmedisinske Kommisjon ingen innvendinger, ingen kommentarer, ingen tilleggsspørsmål. Rapporten ble i sin helhet godkjent.

Den første rapporten ble, til tross for sterk kritikk, godkjent uten merknader.

Denne uken fikk vi vite at Den Rettspsykiatriske Kommisjon også hadde godkjent den andre sakkyndigrapporten om terroristen, etter å ha svart på en del tilleggsspørsmål, eller rettere sagt, kommisjonen hadde tatt rapporten til etterretning.

Nå rykker altså kommisjonens leder ut og sier at det man har tatt til etterretning er at man ikke har fått svar på spørsmålene man har stilt.

Det er nå vi sliter med å henge med i svingene. Den første rapporten, hvor kommisjonen ikke hadde et eneste spørsmål, til tross for den massive kritikk som ble reist ble altså funnet å ikke ha feil. Den andre rapporten er altså verken godkjent eller underkjent.

Man kan, uten å være spesielt konspiratorisk innstilt, komme til å undres hvorvidt kommisjonen nå forsøker å dekke over et tidligere feilgrep og at det er gått prestisje i saken. Vi velger å ikke tro at det er så galt fatt, men ser at tilliten til hele rettspsykiatrien etter hvert er så uthulet at det må få konsekvenser for hele måten vi håndterer slike saker på i fremtiden.

På kort sikt er det vår oppfatning at tilliten til Den Retsspsykiatriske Kommisjon er svekket. Det bør etter vårt syn nedsettes en settekommisjon som gjennomgår begge de sakkyndige rapportene og ser på dem med friske øyne.

I tillegg er det vår oppfatning at den nye rapporten, med tilbørlig sladding og anonymisering av følsomme detaljer bør offentliggjøres. Dette er etter vårt syn nå av stor betydning for at ingen i ettertid skal reise spørsmålstegn ved hvorvidt informasjon er holdt tilbake. Det vil neppe fremkomme vesentlige opplysninger som ikke allerede er kjent, og en offentliggjøring kan utelukkende bidra til å styrke tilliten til rettsapparatet.