Tre mann og en bruskasse

Til tross for skryt om medlemsvekst, ender ofte høyreekstremistenes arrangementer som her hos SIAN: Det møter opp tre mann og en bruskasse.

Mediene overdriver de høyreekstreme gruppenes innflytelse, og gjengir talsmennenes påstander ukritisk. Slik kan Fanden males på veggen som salgsplakat.

Av Henrik Lunde

Norges fåtallige høyreekstreme organisasjoner elsker å være i media for å fremme sitt budskap og for å bygge sitt omdømme. De har aldri vært mer interessante for media enn i disse dager. Forståelig nok, da deres ideologi og retorikk i store trekk samsvarer med den tiltaltes tankeverden.

Det er viktig at media følger dette miljøet, men utfordringen blir å skille mellom søkelys og rampelys. Til den eksamen stryker medier hver dag.

I en artikkel 20. april skriver Dagsavisen om SIAN: ”Stopp islamiseringen av Norge opplever både medlemsvekst og pengedonasjoner.” Tumyr får uimotsagt påstå at ”medlemsmengden har økt etter at rettssaken startet mandag. I tillegg sier han at organisasjonen denne uken mottok en anonym gave på 50.000 kroner. Han hevder også å ha mottatt større donasjoner i nær fortid.” Påstandene er ikke dokumentert og alt baserer seg på en kilde: Tumyr selv. I en oppfølgerartikkel dagen etter har ikke Dagsavisen lenger bruk for ordet ”hevder”, men nå tas påstandene for god fisk: ”Dagsavisen omtalte i går SIAN, som etter rettssakens start har fått både medlemsvekst og pengedonasjoner.” Har fått. Ja mon det… Som oftest mobiliserer SIAN en håndfull menn og en bruskasse på sine arrangementer.

Dagbladet gikk i helgen enda lenger. Forsiden lokket aviskjøpere med  ”Det hemmelige nettverket”. Magasinets forside hadde staute bilder av Arne Tumyr, Ronny Alte og Oddbjørn Jonstad. Artikkelen var en salig suppe av uimotsagte påstander fra en rekke ”ledere” av mikrogrupper som fikk fortelle om alle mailene de fikk, hvor mange drapstrusler fra islamister de mottok og hvordan de på ingen måte hadde noe med rasisme å gjøre.

Vi får presentert to nazister som, uten et eneste kritisk spørsmål om nasjonalsosialismens forbrytelser, får anledning til å hylle Adolf Hitler som en stor leder.

Dette er en oppvisning i blåøyd, fullstendig kunnskapsløs en-kilde-journalistikk som det er lenge siden vi har sett maken til. Motvekten var Jon Fitje fra PST som var klippet inn med generelle kommentarer og i en bitteliten spalte kom Tore Bjørgo, Øyvind Strømmen og Lars Gule med fem setninger hver. Artikkelen var rammet inn av en sammenrasket oppramsing av stort og veldig smått innen det høyreekstreme miljøet.

Artikkelen var et PR_opplegg som enhver medierådgiver ville gitt millioner for å få på trykk. Vi har sett dette utallige ganger før, og det var således ingen overraskelse at Dagbladet kjørte dette.. Bortsett fra å selge lørdagsavisen så er det vanskelig å se hva Dagbladets mening kan ha vært med å sette dette på trykk.

Det hører med til historien at Vepsen hadde mye kontakt fra Dagbladet før dette kom på trykk. Vi ble intervjuet med sitatsjekk og det hele  og vi ble forelagt ”oversikten” deres. Vi mente at oversikten var så elendig, så mangelfull og udokumentert at den ikke burde komme på trykk. Resultat: Oversikten kom på, og intervjuet med Vepsen forsvant.

Den tiltalte terroristen argumenterer i retten for sine luftslott og fantasi-organisasjoner med at det tok seg bedre ut å pompøst overdrive enn å si at det bare var ”fire svette menn i en kjeller”.  Enhver mikro-organisasjon ønsker å fremstå større enn de er, men må media bistå dem i det selv om det blir fete oppslag av det?