Rettsstatens seier

– Breivik, leser du fra manifestet ditt nå? Dommer Arntzen stirrer strikt og læreraktig ned fra dommerbordet. På tiltalebenken sitter massemorderen, terroristen, monsteret og bedyrer at det gjør han ikke. Den unge mannen med den spede vestkantstemmen og den irettesettende, strenge dommerskikkelsen utgjorde under terrorsaken en underlig, nærmest surrealistisk kontrast til det saken har dreid seg om: Norgeshistoriens verste massemord i fredstid.

Det norske rettssystemet er kjedelig. Det mangler pomp og prakt, det har ikke dramaturgien til en amerikansk rettssak, og ingen røde kapper eller flagrende parykker som i Storbritannia. Aktørenes sorte kapper visker forskjeller fremfor å fremheve dem og det er sjeldens partenes skuespillerprestasjoner når de store høyder. Rettens oppgave er å vurdere bevismaterialet, fastslå hva som er handlingsforløpet i en sak og komme frem til en kjennelse som er i tråd med dette og eksisterende lovverk, intet annet. Før dommen faller, er det ikke rettens oppgave å mene noe om en gjerningsmanns eventuelle uhyrlighet.

Angrepene den 22. juli var et anslag ikke bare mot det flerkulturelle Norge og mot arbeiderbevegelsen. Det var et anslag rettet mot hele vårt politiske system, mot demokratiet og ikke minst, mot rettsstaten. Terroristen utnevnte seg selv til ridderjustitiarius og opptrådte som anklager, dommer og bøddel mot dem som etter hans syn aldri hadde spurt det norske folk om lov til å tillate innvandring. Allerede her ser vi at terroristen, og flere av hans meningsfeller har sporet alvorlig av. Politikerne har nemlig spurt det norske folk – Det kalles valg, noe som er et sentralt element i et demokrati. Et annet for nevnte demokratis sentrale elementer er det vi kaller rettsstaten: Man er uskyldig til det motsatte er bevist og man skal behandles i tråd med dette, selv når man har innrømmet at man er personen bak ugjerningene.

Dommer Arntzen demonstrerer gjennom sitt tante Sofie-aktige vesen og strenge korrekthet nettopp rettsstatens styrke. Hun raljerer ikke over monsteret på tiltalebenken, opptrer ikke som den nazistiske folkedommer Freisler som hylte ut død og fordervelse over regimet fiender. Gjennom at vi holder på rettens form og verdighet i behandlingen av tiltalte er rettens aktører med på å bevise ikke bare rettstatens styrke, men dens overlegenhet, dens seier over dem som ønsker dens avskaffelse.

Ved rettergangens åpning reiste den tiltalte terroristen seg og erklærte at han ikke anerkjente retten fordi den var oppnevnt av partier som hadde ansvaret for multikulturalismen. Slik hever han seg over både demokratiet og rettsstaten, og han er ikke alene. Sammen med ham står en bevegelse som i sitt ytterste vesen er motstandere av demokratiet. Dagens dom er et knusende nederlag for det allerede splittede og kaotiske miljøet av norske høyreekstremister. Terroristens handlinger er klistret til den ideologien de bekjenner seg til, og det er et poeng som neppe bidrar til å øke oppslutningen om en allerede liten og marginalisert skare.

De som hadde håpet at terroristen skulle erklæres utilregnelig sitter skuffet tilbake. Dommen innebærer et flengende oppgjør med den første rettspsykiatriske sakkyndigrapporten. Også her viser retten hvor grundig de har satt seg inn i sakens detaljer, og dommer Arntzens grundige gjennomgang, både av de juridiske implikasjonene, og de psykiatriske vurderingene demonstrerer klart dette.

Arbeiderpartiets Raymond Johansen påpekte helt korrekt at terroristen er en beregnende, politisk terrorist med en høyreekstrem ideologi, og de første timenes gjennomgang av gjerningsforløp og ikke minst hvordan de drepte møtte døden var en tydelig understrekning av dette poenget.

Vi slutter oss til AUFs Eskil Pedersen som sier han er lettet over denne dommen. Grunnen til dette er først og fremst at dommen gjenspeiler den samme grundighet og verdighet saken er blitt gjennomført med. For det annet er vi tilfreds med at dommerne åpenbart har sett de samme svakhetene ved den første psykiatrirapporten som en lang rekke av kritikere har påpekt.

For samfunnet som helhet tror vi at det vil være en fordel om sluttstrek settes i tingretten. Det er mange sår som skal gro, og nå har vi mulighet til å starte helingsprosessen.

Last ned dommen her.