Se meg, se meg!

Fornøyde smil og høy sigarettføring: De ble sett!

– Hvorfor smiler de alle sammen? En forbipasserende i Oslo Sentrum på lørdag så spørrende på oss. Vepsens medarbeidere var på SIANS markering. 

Av Henrik Lunde

Mannen hadde i sannhet grunn til undring der han spaserte forbi SIANs markering i foran Stortinget. Knappe 30 mennesker, talere inkludert, sto i ettermiddagssolen og lyttet til hovedsaklig eldre herrer som sto på et klappbord og manet fram fiendebilder og konspiranoia gjennom en blodfattig mikrofon. Motdemonstrantene brølte og lørdagshandlende familier passerte som om ingenting skjedde. Og dét var vel nettopp det – det skjedde ingenting og ingenting vil endres av denne knappe SIAN-timen.

Men hvorfor smilte de alle sammen?

Mot slutten av markeringer sto det igjen et par håndfuller sympatisører og pratet mens SIANs leder vandret hvileløst rundt på plassen. Da skjer det. Han går bort til utstyrshaugen, plukker opp to plakater med stang og, løfter dem opp og går mot motdemonstrantene. Nølende, langsomt, men med et salig smil og gnistrende øyne. Bak sperringene pratet folk med hverandre og oppdaget ikke Tumyr. Tumyr gikk langsomt nærmere med plakatene i hendene. Ingenting skjedde. Smilet var like bredt og øynene lyste: Legg merke til meg! Hat meg! Skrik mot meg! Hat meg! Vær så snill – se meg! Men motdemonstrantene var ferdige med sitt og ingen skrek mer mot Tumyr som ruslet tilbake igjen. Fremdeles smilende.

En av de viktigste årsakene til de høyreekstreme fiaskoer i Norge har vært ledernes brennende ønske om å være ”kongen på haugen” – på sin egen haug vel og merke. Deres egen utadrettede virksomhet har vært ubehjelpelig og skal man bli kjent må man ha hjelp av massemedia. Klumsetheten til tross, det har ikke vært vanskelig, for forskjellen på søkelys og rampelys har aldri vært på journalisthøyskolens pensumliste. De høyreekstreme vet at hvis de sier noe som er tilstrekkelig ille så vil media slå det opp og som regel følge opp med hjemme-hos-reportasjer om ”den kontroversielle” gruppe-/partileder som har sagt noe skikkelig stygt om en av landets minoriteter. Forsiden er sikret og hele Norge vet hvem man er.

Lørdagens største smil hadde Ronny Alte som kjederøykende håndhilste på alle som var til stede og tedde seg som seansens midtpunkt – langt mer enn den ensomme Tumyr. Under tidligere SIAN-markeringer har Alte gjort lite ut av seg og han har sittet på pub ved de anledningene han kunne ha laget motdemonstrasjoner mot helt reelle jihadister. Men nå var han taler og ivrig mingler i den umake hop som utgjorde SIANs tropper denne dagen. Stoltheten lyste av ham der han spradet rundt blant 30 tilhengere.

Det er jo stusselig å sitte hjemme og produsere tekster til løpesedler, blogger, hjemmesider og facebook-grupper. En viss beryktethet på nettet kan man få, men det er jo ikke nok for disse. De må ut. Ut i media, ut på gater og torg – ut i samfunnet. Når de makter det – som SIAN med 150 politifolk som beskyttelse for en sammenrasket gjeng på 30 personer, så er lykken oppnådd. Derfor smiler de bredt mens øynene gløder.  De blir sett. De er noen. Ett øyeblikk er bedre enn ingenting.