Tre bøker om krigen

Vår anmelder har lest tre bøker som hver på sin måte tar opp en bit av historien om statspolitiet og SS i Norge under annen verdenskrig.

Av Tor Bach

En gang mot slutten av forrige århundre hadde denne anmelderen den noe bisarre opplevelsen av å delta i forberedelsene til en rettssak mot Vepsens forgjenger, Monitor. Saksøker var veteran fra Waffen SS, og ett av ankepunktene hans var at vi hadde skrevet at Division Wiking, som han var en del av, drepte jøder på Østfronten. Saken endte i et forlik som var helt greit for oss, men den var en av mange ting som gjorde at flere folk begynte å interessere seg for hva de norske SS-mennene bedrev i østerled, og for hvordan den norske staten ble forsøkt gjennomnazifisert under andre verdenskrig

Vår lille skjærmyssel med den gamle SS-mannen var en liten detalj, men det er den saken som vekket undertegnedes dypere interesse for akkurat denne delen av norsk krigshistorie. Siden den gang har det vært mange som har satt seg fore å gi svar på disse spørsmålene, og i høst har det utkommet tre bøker som hver på sitt vis søker å gi svar på deler av det. Det er med en viss spenning jeg har sett frem til disse tre bøkene, og det er med sterkt blandede følelser, som spenner fra det entusiastiske til det opprørte, at jeg skal forsøke å anmelde tre helt forskjellige prosjekter, som har vidt forskjellige utgangspunkt i en og samme artikkel.

Himmlers Norge

Den første boken er Himmlers Norge, skrevet av faghistorikerne Terje Emberland og Matthew Kott. De to har jobbet med et delprosjekt av HLØ-senterets kartlegging av de norske SS-frivilliges innsats, og har levert en mursten av en bok. Her må jeg bare erklære at jeg tar av meg hatten. De to har ikke bare gått inn i historien om de norske SS-frivillige, men de bryter norsk mark. De påviser hvordan Heinrich Himmler ikke bare rekrutterte europeiske frivillige til hærtoktet mot øst, men også hvordan Himmler så Norge og nordmenn som spesielt egnede til å være spydspissen i en kolonisering av de okkuperte områdene i øst, som wehrbauer, vernebønder, krigere med våpen som skulle dyrke jorden og forsvare et livsrom, ikke bare for tyskerne, men for germanerne.

De to ser Himmlers politikk overfor Norge under krigen i lys av dette, og viser hvordan også ledende norske nazister ble en del av dette stormannsgale, imperialistiske prosjektet som også forutsatte at 30 millioner mennesker ble fordrevet fra Polen, Ukraina og Hviterussland for å forgå av sult lenger øst. Hele oppbyggingen av de norske SS-avdelingene, enten det var frontkjemperavdelinger, Germanske SS-Norge eller statspolitiet må sees i lys av dette overordnede målet.

Det gjør ikke boken dårligere av at den er forbasket elegant skrevet. Emberland er tidligere journalist og redaktør og skriver sågar svært spennende krimromaner sammen med historikerkollega Bernt Roughtvedt. I motsetning til mange andre historiske verker er derfor boken leseverdig og spennende fordi den unngår krøkkete og oppstyltet språk og håpløse formuleringer. Den eneste andre jeg har sett som klarer å levendegjøre historisk stoff på denne måten, uten å gå på akkord med det faghistoriske, er Antony Beevor.

Emberland og Kott har ikke bare skrevet en leseverdig bok som bryter nytt lende. De har også skrevet en eventyrlig godt dokumentert bok. Av 663 sider utgjør det fyldige noteapparatet rundt 160 sider, og mange av fotnotene er leseverdige i seg selv. For den som ønsker ny innsikt i tyskernes, og særlig Himmlers, politikk overfor Norge før og under annen verdenskrig, er dette den murstenen man bør ønske seg under juletreet. Skal man kritisere noe er det at boken er satt med svært liten font og krever godt leselys.

Bør den få plass under juletreet? Ja, så absolutt!

 

Hitlers norske budbringere

En mer unnselig bok, når det kommer til tykkelse, er Bjørn Westlies Hitlers norske budbringere. Westlie har tidligere skrevet Oppgjør i skyggen av Holocaust og Fars krig, som er dypt personlige bøker som tar utgangspunkt i Westlies egne erfaringer med å vokse opp med en far som var nazist og SS-veteran. Begge dissde bøkene ga ny innsikt, og ikke minst bidro til å engasjere leseren. Denne gang tar Westlie bra tilsats, han begynner med å presentere tre av dem som valgte å dra i østerled for å være nazistiske propagandister i en rasistisk utryddelseskrig som kriegsberichtere som skrev mens de hadde våpen i hånd. Ideen er god, men jeg synes Westlie bommer i nedslaget. Skal man ta utgangspunkt i enkeltmenneskers historie bør leseren inviteres langt tettere innpå hovedpersonene enn det jeg synes Westlie makter i denne boken. De blir aldri mer enn noen stiliserte skikkelser. Det hjelper liksom ikke at Westlie skriver knakende godt og pedagogisk – og den hederen skal han ha, når de han skriver om forblir pappfigurer. Jeg synes også at boken bokstavelig talt er for tynn. Vi burde få vite mer, mye mer, om den nazifiserte pressen i Norge, om nazistenes syn på pressen. Ikke minst, som en kontrast, burde vi fått eksempler på hva den illegale presse, av Hans Luihn beskrevet som vår eneste LEGALE presse under krigen, skrev samtidig. Som leser blir man sittende igjen med en litt distansert følelse som man ikke er vant til ved lesning av Westlies tidligere bøker. Det virker som engasjementet, til tross for tidvis harde ord om nazistene, liksom har manglet.

Bør den få plass under juletreet? Ja, det bør den. Det er en bok som, til tross for en del svakheter, gir en grei innføring i et emne mange ikke vet mye om.

Blod, vold og sadisme

Eirik Veum er journalist, og man bør derfor ikke overraskes av at mannen skriver og tenker tabloid. Han har forstått at blod og gørr selger, og i boken Statspolitiet, som er en del av trilogien Nådeløse nordmenn, får vi mer enn vår tiltrengte dose blod, gørr og sadisme, ispedd personalia på både ofre, gjerningsmenn og kontorassistenter som var tilstede i statspolitiets hovedkvarter til enhver tid.

Her spares det ikke på konfekten og, det skal Veum ha, han har finlest de delene av kildematerialet som inneholder de mest brutale detaljene. Hvert kølleslag, hvert benbrudd, hvert overgrep beskrives i detalj så vi formelig kan kjenne lukten av blod, svette, oppkast, og ikke minst torturistenes fylleånde mens de skriker, sparker, slår og maltrakterer sine medmennesker med skruestikker og andre djevelske instrumenter.

Her spares det ikke på noe, og allerede etter et par hundre sider sitter man igjen med en intens følelse av ubehag. Trenger vi dette? Trenger vi torturen så detaljert fremstilt? Hva vil forfatteren oss når han forteller om dette? Orker man å lese videre, om splintrede ben, blødende endetarmer, kølleslag, benskruer, drap, drukninger? Er dette nødvendig? Vet vi ikke nok om hva et totalitært regime bedriver i sine torturkamre?

Man leser videre, i et stadig håp om å få forklaringen på de bloddryppende beskrivelsene, de endeløse oppramsingene av navn. Vi får servert navn, alder, fødested og en rekke andre personalia på personer som var ansatt i STAPO. Om de var torturister, sentralborddamer eller sjåfører, det spiller ingen rolle: navngis skal de. Vi får til og med en liste over personer med uklar tilknytning til STAPO.

Samtidig med de minutiøse gjengivelsene av sadistisk tortur, er boken underlig lite grundig.  Om henrettelsene statspolitiet foretok i Oslo om morgenene den niende februar heter det: «En niende person ble også henrettet. Det er uklart hvem dette er.» Hvis man gjorde litt research ville man lett kunne fastslå at navnene på alle de henrettede er kjent, det ville bare vært å ta en telefon til f. eks. Norges Hjemmefrontmuseum.

Vi får også servert en liste over de henrettede under unntakstilstanden i Trøndelag i 1942. Den siste som ramses opp på listen er:» Hirsch 55 år. Ingeniør, Trondheim/Russland. Skutt på Falstad 6. oktober 1942. Ukjent fornavn». Nå er det ikke fornavnet, men etternavnet som er ukjent, og da bare hos Veum som åpenbart ikke en gang har foretatt et google-søk i sakens anledning. Hadde han det, ville han ha sett at det dreier seg om Hirsch Zvi Kommisar, født i Hviterussland. Det er for øvrig oppsatt en minnesten over Kommisar utenfor Klostergata 35 i Trondheim hvor mannen bodde. Hirsch Kommisar er for øvrig også oppført i standardverket Våre Falne.

Etter denne anmelderens syn har Eirik Veum skrevet en dårlig researchet bok, hvor han ikke har evnet å se ut over det kildematerialet han har sittet med foran seg, hvor andre, og i denne sammenheng helt selvskrevne kilder har vært fullstendig oversett. Boken synes å være skrevet med det for øyet å bringe flest mulig bloddryppende detaljer, samt å navngi flest mulig mennesker med tilknytning til STAPO, uten at det på noen måte argumenteres overbevisende for hvorfor dette skulle være nødvendig. Vi får ingen egentlig innsikt i STAPO som organisasjon, ei heller noen analyse av deres forhold til den tyske okkupasjonsmakten eller quislingregimet.

Bør den få plass under juletreet? Nei! Statspolitiet er en unødvendig, spekulativ og sensasjonspreget bok, som ikke fortjener den plassen den nok dessverre vil oppta under en del juletrær.