Jødekritiker spiste negerbolle

"Negeren" slik han ble fremstilt for ikke så lenge siden. Her på et postkort fra 105.

«Negeren» slik han ble fremstilt for ikke så lenge siden. Her på et postkort fra 1905.

Det er mange måter man kan gå seg vill i språket på. Ord skifter betydning, og ord som man en gang i tiden her til lands ikke ila noen verdimessig betydning, har en helt annen betydning for dem som omtales. Et slik ord er ordet neger.

Av Tor Bach

 

I gamle dager var det andre boller, vi spiste negerboller, vi hadde Black Boy krydder, illustrert med en karikert afrikansk gutt i logoen og ikke minst: Nigger ovnssverte, med et karikert afrikansk ansikt på etikketten. Ingen reagerte noe på det, og ingen mente noe ondt med det. De menneskene som uanstrengt ble omtalt var jo ikke her, de var langt borte et sted, og man så dem bare på TV av og til. Negerne bodde i leirhytter, stod på ett bein og gjette kuer mens de holdt i lange spyd som de brukte til å slåss mot løver med, eller så var de tidligere slaver i USA.

Ville vi ikke spise middagen vår, fikk vi beskjed om å tenke på barna i Afrika, for det falt ingen inn at det i Afrika også kunne leve barn som ikke var sultne. I Afrika hadde negrene det vondt, og det satt utallige misjonsdamer og strikket sokker, kanskje ikke så mye fordi negrene trengte varme sokker, men mer for å selge dem på julemarked slik at negrene kunne få mat og få høre om Jesus. Jeg satt allikevel i min barndom og så for meg masse afrikanske barn, som iført raggsokker spiste norsk tørrrfisk mens de hørte på de snille misjonærtantene – de het alle sammen Ruth, Esther og Edel som fortalte barna om Jesus.

På nittitallet var det plutselig en lydsterk generasjon med unge afrikanere som gjorde seg gjeldende i Norge. De forlangte at man sluttet å kalle dem neger. For mange var dette et enkelt og greit krav. Man kaller ikke sine venner og naboer ting de blir såret av – det er ganske enkel høflighet.

For Carl I. Hagen og andre ble dette tilsynelatende et nærmest uoverstigelig problem. De hadde jo alltid omtalt afrikanere som negere, og mente ikke noe vondt med det, så det ville de gjerne fortsette med. Ja, så sterkt var behovet øyensynlig hos enkelte for å si nettopp ordet neger at det virket som om de ikke en gang hadde kontroll på det. Som en slags særlig form for Tourettes syndrom hoppet liksom bare ordet neger frem over leppene deres hver gang de så et svart menneske. Å ikke kunne si neger gikk bent frem ut over livskvaliteten.

I mediene har man stort sett innsett at det ikke er alt man kan kalle andre mennesker. Det er slutt på den tiden aviser kunne slå opp at en neger var observert det ene eller andre sted. Afrikanere er blitt et vanlig syn i Norge, og deres tilstedeværelse har liten nyhetsverdi. Sånn sett har den offentlige debatten, og det faktum at vi har mange afrikanske stemmer bidratt til å påvirke det språket som brukes i det offentlige rom i en mer tidsmessig og anstendig retning.

Det er imidlertid ikke bare høflighetshensyn som påvirker hvordan man snakker om andre mennesker. Noen ganger er det uvitenhet eller rett og slett feighet.

Sist lørdag stod jeg og en del andre og fulgte demonstrasjonen til Norwegian Defence League, en flokk konspirasjonstenkende islamhatere som i fult alvor tror at muslimer planlegger å overta landet. En av talerne mente sågar at Allah egentlig var et annet navn for Satan. Det er kanskje ikke pent å le, den stakkars, eldre herren må jo ha et helvetes liv der han går rundt og føler seg omgitt av titusenvis, ja hundretusenvis av djevletilbedere, alle parat til å sette i gang med menneskeofringer og kirkebranner uten nærmere forvarsel.

I media omtales ofte denne gjengen med ekstremister som «islamkritikere». Ved siden av meg denne lørdagen stod Lars Gule, som faktisk er islamkritiker, og kristendomskritiker, og jødedomskritiker. Han kritiserer religionene og hvordan de praktiseres, og det er en helt legitim ting å drive med. Det som skiller Gule og hopen som klumpet seg sammen ved fengselsmuren er selvfølgelig mange ting. Men det vesentlige her er at Gule ser på faktisk innhold, at han ikke koker sammen konspirasjonsteorier og ikke minst, han kjenner innholdet i de tingene han snakker om.

Det er en himmelvid forskjell på islamhat og islamkritikk. Dessverre later en del medier til å ikke vite denne forskjellen, eller hvis de vet det ender de opp, kanskje i et forsøk på å være objektive, med å tilsløre viktige forskjeller og med å ufarliggjøre farlige krefter i samfunnet vårt. Slik ender de med å fordumme samfunnsdebatten fremfor å bidra til å opplyse den.

Hvor dumt dette blir så vi under debatten omkring den lite gjennomtenkte tildelingen av Kongens fortjenestemedale til Trond Linstad. I både Aftenposten og Dagsavisen ble Linstad omtalt som «jødekritiker». Nei, han er ikke det, han driver ikke med religionskritikk – han fremmer klassiske, antisemittiske konspirasjonsteorier, og han bør omtales som jødefiendtlig eller som antisemitt.

Det er forskjell på frisørdamer fra Stavanger som blir fysisk dårlige av å se kvinner med skaut går forbi jobben deres og på en akademikers kritikk av en religion. Likeledes er det forskjell på en person som advarer mot å stole på jøder og på å kritisere jødedommen. Når mediene bruker samme ord på helt forskjellige fenomener blir språket fattigere, men ikke minst låner det respektabilitet til krefter som er alt annet enn respektable.