Legg ned politiet

Det var nok atskillig lettere å beregne prisen på et menneske i gamle dager.

Det var nok atskillig lettere å beregne prisen på et menneske i gamle dager.

Statsfinansielle beregninger viser at politifolk er en av de gruppene som koster samfunnet mest. Fra de fødes, gratis ved et sykehus, gjennom grunnskole, videregående skole og en treårig høyskoleutdanning er politifolk en netto utgift for staten.

Av Tor Bach

Verre blir det når de kommer seg ut i arbeid. Man kan fort regne med at hver enkelt politiansatt koster fra 500 000 og oppover i året, litt mer for hvert år. Når de fyller 57 år går de av med pensjon og fortsetter å være en netto utgift til de dør. Man burde med andre ord, hvis man skal se på mennesker som størrelser i et statsfinansielt regnskap, legge ned politiet umiddelbart. De er en utgift og tilfører ingenting.

Alle ser at dette argumentet ikke holder vann. Vi kan sette opp slike regnestykker for den ene eller den andre gruppe i befolkningen og få dem til å gå i minus, for deretter å hevde at de ikke bidrar til samfunnet. Lærere, bibliotekarer, politifolk, regjeringsmedlemmer, stortingsfolk. Alle koster de mer enn de bringer inn til de offentlige budsjettene. Med unntak av svært forherdede ekstremister er det imidlertid få som vil hevde at samfunnet er best tjent uten lærere, politifolk, sykepleiere eller barnehageassistenter.

Det finnes imidlertid ekstremister i dette landet som gjerne bruker slike regnestykker for å bevise at såkalt ikke-vestlige innvandrere koster mer enn de innbringer. En slik organisasjon er den med det sterkt misvisende navnet  Human Rights Service og deres informasjonsleder.

Denne informasjonslederen har selv fått en utdannelse av den norske staten, hun har vært ansatt i tungt statssubsidierte aviser og ikke minst er hun informasjonsleder i en organisasjon som i det store og hele nå i mange år har fått sine inntekter over statsbudsjettet. Med andre ord har hun trolig kostet samfunnet langt mer enn hun har bidratt tilbake med i skatt. Sånn sett er hun en økonomisk byrde vi kunne klart oss uten.

Men sett nå at informasjonslederen i organisasjonen med det sterkt misvisende navnet faktisk hadde bidratt netto. Hva om hun hadde betalt sin egen utdanning, sine helseutgifter, ikke belastet statsbudsjettet med organisasjonens utgifter, betalt sin skatt med glede og i statsfinansiell forstand vært en netto inntekt for staten? Vel, det er fortsatt min påstand at sykepleiere, politifolk, lærere, bibliotekarer og den hyggelige damen med skaut som sitter i kassa på butikken rundt hjørnet bidrar mer positivt til samfunnet enn informasjonslederen, selv om de altså er en utgift.