Den nye åpenheten

- Jeg håper du finner fred, sier den unge mannen på bildet før han gir rosen til hatpredikanten på kassen.

– Jeg håper du finner fred, sier den unge mannen på bildet før han gir rosen til hatpredikanten på kassen.

Hun kaster rosen på bakken, vurderer om hun skal trampe på den, men trekker foten til seg. Den eldre kvinnen snur seg halvveis bort med lukket, hatefullt ansikt. Slik møter en av SIANs aktivister de muslimske ungdommene fra Furuset som kontrer hatet de sprer med blomster. – Jeg håper du finner fred, sier en av ungdommene og gir en blomst til den sinte mannen på talerstolen.

Av Tor Bach

Det er i dag to år siden terroren rammet Norge. Om en uke er det to år siden vi svarte på terroren og hatet med et blomsterhav, to år siden vår statsminister snakket varmt om mer demokrati og åpenhet. For mange, også i regjeringsapparatet later pussig nok dette med åpenhet til å bety at jo mer vi forurenser offentligheten med hatefulle ytringer, jo mer kloakk vi lar strømme i avisenes debattfora på nett, jo flere ekstreme røster vi slipper frem, desto bedre er det.

Hvorfor det er sånn vites ikke. Fritt Ords styreleder er bekymret for det norske debattklimaet. I hans øyne er det en uting at mennesker som mener at lettkledde fulle kvinner selv må ta ansvar for ikke å bli voldtatt føler at dette er sosialt uakseptabelt å si. Den tidligere høyesterettsdommeren vil åpne opp, slippe inn frisk luft og gjøre det mulig for skikkelige folk å be tøsene kle på seg og føre et edruelig liv. Ja, sannelig min hatt, det får da være måte på. Ikke bare det, men mannen som i mange år feigt satt i nettets mørke avkroker og pisket opp hat, inspirerte en barnemorder, han bør få en klekkelig sum kroner slik at han kan få tilsvarsrett. Kulturministeren slenger seg på. Riktignok har mannen fått både lange intervjuer og kronikkplass i storavisene, men kulturministeren vil ha enda mer. Ja, for i kulturministerens hode har det dukket opp en ide om at hvis vi bare løfter frem denne mannens meninger, da vil vi utløse en slags mekanisme hvor ufattelig mange mennesker vil åpne munnen og si ham imot.

Ofte er det sånn at den som mener å ha alle svar ikke har noe mer å spørre om. Ofte er det sånn at de som har alle svar mer enn gjerne deler dem med andre. Det vitner avisenes debattfora om. Jo, vi har fått mer åpenhet. Hatet flyter i like strie strømmer som før, men nå har det som tidligere holdt seg i kloakken i kommentarfeltene blitt løftet frem på kronikkplass i storavisene, inn i koseintervjuene og gitt respektabilitet i form av penger fra Fritt Ord. I selvbegeistringens rus klasker man hverandre på ryggen og snakker oppstemt og henført om ytringsfrihet. De ser ikke dekadensen i sin egen selvhenførelse, er mer opptatt av å løfte frem det skitne enn å beskikke sitt hus.

Diskursen handler nå om de som pisker opp hatet og den herlige frisinnethet og toleranse de som løfter dem frem utviser. Solidariteten med dem som blir ofre for hatet er vekk. VI må tåle dette kommer det fra redaktører og avdankede høyesterettsdommere der de fråtser i gåselever og sjampanje i Fritt Ords villa bak slottet. Ja, de tåler det så inderlig vel. Det er tross alt ikke dem det lages hatgrupper mot.

Groruddalen: Denne jorderikets forgård til Helvetes niende, indre sirkel, med Furuset som et slags Mordor midt i det hele, er selve skrekkvisjonen som manes frem av de kretsene som ikke er kjent for å ville våre nye landsmenn vel. Selve symbolet på den delte hovedstaden, får vi stadig vite.

To dager før årsdagen for terroren kommer jeg dit med mitt kamera. Der står en av hatgruppene oppstilt, på den andre siden av veien motdemonstrantene med sine militante slagord. Foran senteret, en broket skare: Ungdom, voksne, eldre, av alle nasjonaliteter, også norske. De ler av de muslimfiendtlige, ungene begynner å rope med på motdemonstrantenes slagord. En litt sliten mann spytter og viser en langfinger mot de ni islamhaterne. To eldre damer sitter i hver sin stol. Hun som sitter nærmest gir tommel ned-tegn til gubben som står på en kasse og fråder. Solen skinner, pressefolk og sivile politifolk spiser is.

En liten gjeng pent kledte ungdommer, jentene med skaut, en gutt med kufi på hodet, trenger seg plutselig frem mot de islamhatende. De har roser i hendene, strekker dem ut mot de sinte, eldre demonstrantene. Det er nå den eldre damen slipper blomsten i bakken, ser ut som hun vil trampe på den, men ser vekk, vrir seg. De andre står der med blomster i hendene, samme slags blomster som vi bar uken etter terroren, sånne blomster som bandt oss sammen, som ga oss håp.

Gjennom en helt enkel, fredelig handling har disse ungdommene gjort hva kultureliten ikke har evnet: De har vist omgivelsene åndsfattigdommen, mørket som herjer disse hatefulle, og de har stilt dem i skammekroken – ikke med store ord, rause pengebevilgninger eller dramatiske PR-stunt. De har satt ekstremistene til veggs, uten å gi dem plass, uten å forsøple det offentlige ordskiftet.

For oss som har brukt de 20 siste årene eller så på å si mot, som oftest uten entusiastisk bistand fra kulturministeren, eller Fritt Ord, kom denne spontane, lille blomsteraksjonen som et friskt pust, som en utlufting av innestengt selvforherligelse og kommentarfeltkloakk.

Denne kommentatoren kjenner ikke de aktuelle ungdommene, han vet ikke hva de mener om livets mange, store spørsmål. Det han vet er at de med sin ytring plasserte skapet der det skulle stå og avslørte grellheten i hatpratet til gjengen borte på plenen. Noen ganger er det bare på sin plass å si takk.

blomster2