Blodsanklagen

Gammelt polsk postkort som viser det angivelige raitualmordet på 19 år gamle Agnes Hroza i 1899. En jøde ved navn Hilsner ble dømt i saken.

Gammelt polsk postkort som viser det angivelige raitualmordet på 19 år gamle Agnes Hroza i 1899. En jøde ved navn Hilsner ble dømt i saken.

Når selv det verste folkemordet ikke var nok til å fjerne antisemittismen, er det ikke sannsynlig at fortellinger om den kan gjøre det. Antisemittismen har en mye lengre historie.

Av Ervin Kohn

Flere undersøkelser har bekreftet at vi fortsatt har antisemittsme. HL-Senterets undersøkelse fra 2012 fortalte at sterotypiene og konspirasjonsbeskydningene lever: 1 av 5 nordmenn mener at «jøder har altfor stor innflytelse over internasjonal økonomi» og at «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser».

Antisemittismen er en sykdom. Graden av antisemittisme kan være et slags termometer på hvor friskt eller sykt samfunnet er. Sykdommen kan bekjempes, og kanskje kan vi vaksinere mot sykdommen også. Men det må forskrives riktig medisin.

Den mest utbredte medisinen er undervisning og markering av Holocaust. Men når selv det verste folkemordet ikke var nok til å fjerne antisemittismen, er det ikke sannsynlig at fortellinger om den kan gjøre det Antisemittismen har en mye lengre historie. En av behandlingene jeg vil foreskrive er undervisning i antisemittismens lange historie.

Ritualmord. En av de verste anklagene mot jøder var anklagen om ritualmord. Jødene ble beskyldt for å bortføre kristne barn, drepe dem og bruke blodet deres i religiøse ritualer i forbindelse med jødiske høytider. De tidligste anklagene gikk på at jødene gjenskapte Jesu korsfestelse. Den vanligste anklagen var at jøder brukte blod i sitt påskebrød, matza.

Gjennom historien har det vært rundt 150 registrerte blodanklager, i tillegg til tusenvis av rykter. Disse sakene ble alltid etterfulgt av forfølgelse, pogromer og drap på jøder. Myten om ritualmord og bruken av blod i matza lever fortsatt i flere arabiske land.

Den startet i England i 1144 da jødene ble anklaget for å ha drept William av Norwich. William ble funnet knivstukket i skogen. Myten og legenden forandret dette til at han ble korsfestet. Legenden ble til en kult, og William fikk martyrstatus. Pilegrimer valfartet til Norwich og ofret i kirken.

Hans hagiograf, Thomas av Monmouth, hevdet at hvert år trer et internasjonalt råd av jøder sammen for å beslutte i hvilket land man skal ta livet av et kristent barn. Han hevdet at jødene baserer dette på en gammel profeti og at ofringen skal påskynde jødenes retur til det hellige land.

Thomas av Monmouth, som ble født etter at William ble funnet drept, var en benediktinermunk soim leve i et kloster i Norwich. Han skrev boken The Life and Miracles of St. William of Norwich. Denne anses som opphavet til blodanklagen mot jødene. Den startet en etter hvert stor antisemittisk bølge i England som kulminerte i at alle jødene ble forvist i 1290.

Helgenforklart. Little St. Hugh of Lincoln var en 9 år gammel engelsk gutt som ble funnet død i en brønn i august 1255. Jødene ble anklaget for ritualmord, og lille Hugh ble helgenforklart. Helt frem til begynnelsen på det 20. århundre kom det pilegrimer til Lincoln for å besøke bl.a. brønnen som var laget i det gamle jødiske kvarteret. I 1955 satte den anglikanske kirken opp en plakett på stedet der Little St. Hughs sarkofag hadde stått i Lincoln Katedralen. Plaketten forteller om beskyldningen om ritualmord og at uskyldige jøder måtte bøte med livet – og den inneholder en bønn om tilgivelse. Plakettens ordlyd er:

«By the remains of the shrine of ‘Little St. Hugh’.

Trumped up stories of ‘ritual murders’ of Christian boys by Jewish communities were common throughout Europe during the Middle Ages, and even much later. These fictions cost many innocent Jews their lives. Lincoln had its own legend and the alleged victim was buried in the Cathedral in the year 1255.

Such stories do not redound to the credit of Christendom, and so we pray:

‘Lord, forgive what we have been, amend what we are, and direct what we shall be.»

Tortur. Simon av Trent var en liten 2 år gammel gutt fra byen Trento i Italia. Han ble borte ved påsketider i 1475. Hans far beskyldte jødene for å ha drept ham og brukt blodet hans i sin matza-baking.

Hele den jødiske befolkningen ble arrestert og tilsto under tortur. 15 av mennene ble dømt til døden og brent på bål. Kvinnene som ble funnet skyldig ble fengslet, men sluppet fri etter tre år og pavelig intervensjon.

Det som skjedde i Trento inspirerte til blodanklager i alle omkringliggende regioner. Simon av Trent ble helgenforklart og det oppsto en kult også rundt ham. Simon av Trent var helgen for kidnappede barn. I 1758 skrev kardinal Ganganelli (senere pave Clement den 14.) en rapport som renvasket jødene for beskyldningene om mordet på Simon. Pave Paul den 6. fjernet Simon fra helgenkalenderen i 1965.

Damaskusaffæren. Blodanklagene var ikke forbeholdt Europa eller middelalderen. Damaskusaffæren ble en skjellsettende historie for den jødiske verden. I 1840 ble franciskanermunken Thomas og hans tjener borte, og jødene i Damaskus (Syria) ble anklaget for ritualmord.

Åtte av de mest fornemme jødene i byen ble offer for falske anklager. Flere av dem døde under tortur, mens en av dem ble tvunget til å konvertere til islam. Som tidligere i historien fikk anklagene følger for hele det jødiske samfunn i Damaskus. Damaskusaffæren fikk internasjonal oppmerksomhet. Både Østerrike og den amerikanske presidenten engasjerte seg. Damaskusaffæren fikk jødene i USA til å organisere seg og engasjere seg politisk for første gang.

Standhaftige. Blodanklagene var ikke avgrenset geografisk. De var standhaftige og forekom med forbausende hyppighet i mange land. På Rhodos i 1840. I Georgia i 1879. I Ungarn i 1882. I Tsjekkia i 1899.

I Tsar-Russland var det mange pogromer som utslettet hele jødiske landsbyer etter blodanklager. Den kanskje mest kjente er Beilis-saken, i Kiev, fra 1913. Menahem Mendel Beilis ble i 1911 anklaget for ritualmord på 13 år gamle Andrey Yushchinsky. I perioden rundt rettssaken ble det spredt løpesedler i Kiev med bilde av den døde gutten og følgende tekst: «Ortodokse russere, husk navnet til unge Andrey Yushchinsky som led martyrdøden ved jødenes hender. Måtte hans minne leve evig. Kristne, pass på barna deres!!! Den 17. mars begynner den jødiske påsken!»

I 1913 ble Beilis frifunnet av en jury av bare kristne. Aktoratet hadde ingen beviser, og Beilis hadde vanntett alibi og troverdige vitner.

Beilis-saken forårsaket massiv internasjonal kritikk av det russiske imperiets antisemittisme. Saken var bakgrunnen til Bernard Malamuds prisbelønnede roman The Fixer. For denne fikk han både Pulitzerprisen og The National Book Award.

Ikke bare Europa. Anklagene om ritualmord var ikke avgrenset til Europa. I 1928 ble jøder i Massena, New York, anklaget for å ha drept en 13-år gammel pike. Selv om piken kom til rette uskadet etter å ha gått seg vill og overnattet i skogen, ble rabbineren fengslet og anklaget for å ha bortført henne.

I de tyske nazisters blad Der Stürmer ble jødene ofte beskyldt for ritualmord på kristne. Det famøse nummeret i mai 1934 ble til og med forbudt av de nazistiske myndighetene da det sammenlignet påståtte jødiske ritualmord med den kristne nattverden.

Annen verdenskrig var ikke noe vannskille i historien om disse grufulle anklagene. Anklage om ritualmord satte i gang Kielce-pogromen i Polen i 1946 mot Holocaust-overlevende. I den arabiske verden forekommer blodanklagen hyppig i både skrift og film i vår tid.

Berge liv. Manglende grunnleggende kunnskap om jødedom gjør det mulig å fortegne den. Derfor er undervisning i jødisk lære, filosofi og tradisjon, sammen med undervisning i jødehatets historie, grunnleggende for å vaksinere mot antisemittisme.

De som kjenner til jøders «nevrotiske» forhold til blod, med bakgrunn i kosher-reglene, vil blankt avvise alle påstander om blanding av blod i matza.

Det viktigste i jødisk lære er livets hellighet. Alle bud kan og skal brytes for å redde et menneskeliv. Talmud lærer oss at det å redde ett liv er som å redde en hel verden.

For 3300 år siden, da jødene fikk Loven på Sinai, var verden ganske barbarisk. Rettsløshet, blodhevn og menneskeofringer var vanlig i mange samfunn. Gud var tydelig på hva han mente om menneskeofringer. Historien om bindingen av Isak (Ismael i muslimsk tradisjon), som av andre blir utlagt som ofringen av Isak, er et pedagogisk budskap om at Gud ikke vil ha menneskeofringer.

Kunnskapsløst. De som leser denne historien med dagens briller forstår ikke hvorfor Abraham gjorde de forberedelsene han ble bedt om – å samle ved og sette av sted mot fjellet. Men på den tiden var det nettopp det mange gjorde. Gudene krevde menneskeoffer. Jødenes gud sa nei.

Det er ekstremt kunnskapsløst å tro at jøder bedriver ritualmord. Det er også kunnskapsløst og historieløst å beskylde jøder for blodforherligelse, brutalitet, barbari og bestialitet.

Forfatteren er forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15. APRIL 2014