Det brune dynnet

docforsideDenne skribenten er ikke dyktig til å tegne. Hadde han vært det kunne han ha laget tegninger av så mangt. Jeg kunne tegnet brunskjorter som stormer inn i et bygg. På gulvet ligger forvridde kropper, knust under rester av møbler og dører.

Av Tor Bach

På veggene henger rester av livene beboerne levde, bilder, gardiner og tapeter. Sammen med brunskjortene er glefsende hunder og i luften over svever fly med enda flere invasjonstropper.

Forrest blant de brune stormtroppene kunne jeg ha tegnet forskjellige av våre kjente nazister, gjerningsmannen fra 22. juli og kanskje Documents redaktør, Hans Rustad. Rustad ville selvfølgelig blitt rasende, skrevet noe frådende om hvordan vi ved å stemple ham på denne måten setter hans liv i fare, forakter hans menneskeverd og så videre. Nå kan jeg ikke tegne, og alminnelig høflighet ville kanskje hindret meg i å lage en sånn tegning. Det ville nemlig være for grovt, det ville være å knytte Hans Rustad til gjerningene til de menneskene han deler mange standpunkter med.

Hvorfor jeg filosoferer over dette når jeg ikke en gang kan tegne en rett strek? Jo, forsiden til den siste papirutgaven av Document fremstiller et bygg hvor mennesker med store neser og flagrende gevanter stormer inn. Under døren ser man levningene av de opprinnelige beboerne. På veggene henger rester av livene beboerne levde, bilder, tapeter… Med seg har invasjonsstyrkene sauer og over landskapet svever en flyarmada med nye invasjonsstyrker. De fremstormede hordene har den høyreekstreme tradisjonen tro enorme neser, masse barn og eksotiske klær, hvis de da ikke er kledd som gangstere fra 30-tallets Chicago.

Å joda, det er en karikaturtegning, og det er helt sikkert det den retthaverske redaktør nå vil påberope seg. Tåler vi da ingenting og hvorfor utsetter vi ham for fare og dehumanisering ved å kritisere dette mesterlige utslag av humor? Tegningene av jøder i der Stürmer var også karikaturtegninger, selv om det neppe var til stor trøst for de karikerte, som etter å ha blitt umenneskeliggjort i en årrekke endte sine liv i gasskamrene eller foran geværmunningene.

Mange gjør seg litt lystige over Document, ser det som noe litt kontrært og rart som vi bør koste på oss å ha i huset, som den rare utstoppede reven jeg har på mitt kontor, eller som når man kårer Norges styggeste hund.

Ærlig talt, nå er det ikke morsomt, rart eller kontrært mer. Det utgis i Norge i dag et blad som hører hjemme i Europas mørkeste tid, i hatets og folkemordets tid. Redaksjonen i Document velter seg i brunt dynn, og det er på tide nå, at anstendige mennesker vender dem ryggen i avsky.