En fremtid sammen

Muslimer og ikke-muslimer tok til gatene mot ekstremistene.

Muslimer og ikke-muslimer tok til gatene mot ekstremistene.

Dagens demonstrasjon mot ISIL var en historisk demonstrasjon hvor muslimer gikk i spissen for å forsvare demokratiet og menneskerettighetene.

Av Tor Bach

Denne kommentatoren har ikke tenkt å gi seg inn på noen objektiv nyhetsreportasje fra mandagens demonstrasjon. Han var nemlig demonstrasjonsvakt og opptrådte derfor ikke fritt og uhildet.

Fra denne ufrie og hildede posisjon vil jeg dog gjøre noen betraktninger. Det er nemlig mye som er historisk med denne demonstrasjonen, altså utenom at undertegnede for en gangs skyld gikk i tog av andre grunner enn at han lette etter spisevognen.

For det første kan vi fastslå at innvandrernes og flyktningenes barn ikke bare har krevd sin plass i samfunnet, de har tatt den. Der hvor foreldregenerasjonen av mange grunner gikk stille i dørene ser vi nå en gjeng unge muslimer som uten å representere de tradisjonelle organisasjonene tar et initiativ som skaper et så stort momentum at foreldregenerasjonen, representert ved imamer, politikere og islamsk råd rives med av flodbølgen. Ikke bare det, men de lager en demonstrasjon som alle partilederne på Stortinget slutter seg til og hvor det ville vært politisk umulig å ikke støtte opp om det som skjedde.

Den unge mannen som tok det første initiativet var så rørt at han gråt da han takket de fremmøtte, og han var ikke den eneste med en stor klump i halsen.

Tradisjonelt har ekstremister som påberoper seg islam kunnet holde på i fred. Mange muslimer har vært redde for å heve røsten, mens andre har vært redde for å kalle ekstremistene for frafalne. Denne demningen er nå brutt. Etter demonstrasjonen ble en tilhenger av Profetens Ummah på facebook avvist med at han var en vantro geit.

For de muslimfiendtlige miljøene var demonstrasjonen en katastrofe. De vet simpelthen ikke hvordan de skal håndtere saken. De fåtallige SIANistene som ropte «ingen løgnere i våre gater» ble resolutt gitt oppholdsforbud av politiet og bedt om å fjerne seg fra sentrum. Deres lille trøst er imidlertid at Dagbladets Marie Simonsen mente at det ikke var så mange muslimer tilstede. Hvorvidt Simonsen ventet seg horder i burka eller turban vites ikke. Riktignok var det noen turbankledde imamer der for å tale, men i all hovedsak så de mange fremmøtte muslimene ut som folk flest. Litt synd, egentlig at de ikke ser mer eksotiske ut, går i flagrende gevanter og roper jalla, jalla i ett spenna renn, men sånn er nå engang det flerkulturelle Norge.

Selv Human Rights Service, som ellers pleier å være et oppkomme av edder og galle klarer ikke helt å finne tonen og melder noe halvhjertet om frihetsverdier og niqab. I Document snakker man om plystring i mørket, men det tar heller ikke helt av. Det ble stusselig, dette. Man har i alle år skreket og båret seg. Muslimer har, til tross for gjentatte resolusjoner fra de samme muslimer, blitt avkrevet en avstandstagen fra terror og ekstremisme. Ja vel, som man roper i skogen får man svar. Demningen har røket og svaret fra Oslos unge muslimer var massivt.

Foran Stortinget sto Siv Jensen. Hun holdt ingen tale, og det var sikkert klokt. Hva skulle hun snakket om? Snikislamisering? At muslimer må ta avstand fra terror? At hennes parti i alle år har advart mot… eh, ja, det var det, da. Hennes parti har i alle år advart mot og mistenkeliggjort menneskene som sto der og demonstrerte for demokrati, mot vold og ekstremisme. Hadde jeg vært henne hadde jeg også holdt meg i bakgrunnen. Det er nok greiest i bakgrunnen når lyset blir for skarpt, lyset fra unge øyne som stråler mot en felles fremtid i dette landet.