Rydd opp i drapspratet

papirdukke2

I enkelte kretser er det helt normalt å ønske livet av folk. Lovprising av massemorderen fra 22. juli er en ordinær foreteelse.

En 60 år gammel Trondheimsmann vil ha AUFere henrettet. Han er ikke alene.

Da det ble kjent at Mani Hussaini er innstilt som ny leder i AUF gikk kommentarfeltene hos norske høyreekstremister amok. Tanken på at en syrisk flyktning deltar i det norske demokratiet er tydeligvis ikke til å bære for dem som har gjort det til en livsoppgave å spre hat.

«Valgkomiteen bør henrettes. Norske ungdommer uten ryggrad», skriver Jan Fredrik Sylow på SIANs facebookgruppe. Han er ikke alene med hetsen mot Hussaini og han er slettes ikke den eneste som tar til orde for at politiske motstandere bør fratas livet.

Sylow er ingen ledende skikkelse innen norske hatmiljøer, har ingen sentral posisjon og det han skriver skiller seg ikke ut i disse kretsene. På tråden der denne uttalelsen er fremsatt, deltar det en rekke andre personer hvorav ingen reagerer på Sylows henrettelsesprat. I disse sirklene er det simpelthen normalt å høre folk snakke på denne måten. SIAN selv opplyser på sin vegg at man ved gjentatte brudd på regelen om at man ikke får true med vold blir kastet ut av gruppen.

Vi understreker her ordet gjentatte. Det er nemlig slik at hos en del mennesker sitter truslene eller drapspratet løst.

Vi har i Norge et debattklima hvor det i enkelte kretser er helt normalt å ønske livet av folk. Lovprising av massemorderen fra 22. juli er en ordinær foreteelse, noe som fører til at man samler likes på Facebook.

For det norske demokratiet er dette en begredelig tilstand. Mange vil kvie seg for å delta i politisk arbeid når man vet at drapstrusler og grov hets vil hagle mot en fra mennesker som later til å ha en massemorder som politisk forbilde. Dette er simpelthen noe vi ikke kan leve med.

Man skal være forsiktig med å varsle død og undergang men det er vårt faste syn at i et klima, i miljøer hvor voldstrusler, drapsfantasier og tilslutning til massedrap sitter så løst vil noen før eller senere gå fra ord til handling.

Drapet på Benjamin Hermansen lærte oss at hat ikke nødvendigvis dreper i form av store, spektakulære terroraksjoner. Døden rammer like gjerne en pysjamaskledd femtenåring i form av et knivstikk i hjertet. Det vi også vet er at nazistene som drepte Benjamin levde i et miljø hvor man kun omgikk andre nazister, leste nazistiske blader og nettsider og hørte på hatefull, rasistisk musikk.

Da Benjamin Hermansen ble drept hadde vi ikke hundrevis av hatske facebook-grupper, ekstremistene var isolert til rundt 300 tørste sjeler og voksne mennesker i Norge torde ikke si høyt at medlemmer av en demokratisk ungdomsorganisasjon fortjente å dø.

Medlemmer av stortinget har beveget seg i den grunne enden av denne sumpen, har leflet med hatet, med mistenkeliggjøringen, med muslimhetsen. Sentrale regjeringsmedlemmer har holdt seg tause. Dette er skammelig og det er vår påstand at tar ikke politiet tak i hatpratet, i dødstruslene i leflingen med massemorderens ideologi vil andre måtte dø. Det er nå på tide at PST gis ressurser til å følge dette miljøet tett, på tide at mennesker som offentlig ønsker livet av andre får politi på døren, at de som skriver slik får inndratt våpen og våpenkort.

Det er på tide at vi andre reagerer, at denne type ytringer politianmeldes og ikke bare rapporteres til Facebook. Det er på tide at vi som samfunn sier klart fra at å offentlig ønske livet av andre vil få konsekvenser.