Hvordan går det med nazistene?

Hessmarsjen 2000. De var få dengang. Nå er de færre.

Hessmarsjen 2000. De var få dengang. Nå er de færre.

Vepsen har blitt møtt med anonym kritikk for våre anslag på aktiviteten i norske nazimiljøer. Her er vårt svar.

Av Henrik Lunde og Tor Bach

Det er menneskene i Research-kollektivet Info som er nysgjerrige på hva Vepsens redaktør mener om nivået på nazistisk aktivisme i Norge. Skjønt, man kan undres om det er svar de er ute etter siden de ikke stiller spørsmålene de har på for eksempel e-post, fremfor å legge dem ut på nettstedet Radikal Portal.

Bakgrunnen er at redaktør Tor Bach her forleden ble intervjuet lenge og vel av Aftenposten om hvordan det står til med norske nynazister. I det endelige intervjuet, som da det ble publisert var ganske mye kortere enn det  det egentlig var, uttalte Bach at de norske nazistene befinner seg på et historisk lavmål. Grunnen til at han sier dette er ganske enkel, nemlig at de er langt færre og dårligere organisert og har et betydelig lavere aktivitetsnivå. Mens de for en 15 år siden talte anslagsvis opp mot 300 mennesker på landsbasis kan man i dag, hvis man tar hardt i, kanskje anslå dem til rundt 50. I tillegg har hele det gammelnazistiske miljøet dødd ut, noe som har hatt en viss innflytelse på aktiviteten blant de yngre generasjonene. Antall nettsider er redusert, antallet organisasjoner er redusert og aktiviteten på gaten er totalt fraværende. Antall aktivister er rundt en sjettedel.

Research-kollektivet påpeker at «Nordfront (øker) fra 55 rapporterte aktiviteter på 14 ulike steder i 2012, til 121 rapporterte aktiviteter fordelt på 39 ulike steder i 2013.» Men de fortier at de rapporterte aktivitetene som oftest dreier seg om at man har hengt opp noen klistremerker når man har befunnet seg det ene eller andre sted i landet. De hevder det er en vekst i lokale grupperinger, men underslår det faktum at det dreier seg om «to-mann-og en-hund-grupper». Bruken av nazisters selvskryt har for øvrig heller aldri vært noen god måte å dokumentere nazistenes aktivitet på.  Faktum er at antallet nazistiske aktivister utgjør en sjettedel av det det gjorde ved tusenårsskiftet og at antallet grupperinger er drastisk redusert.

Research-kollektivet skriver at «Det finnes dog flere måter å markere tilstedeværelse i gatene på enn ved å holde store marsjer. Man kan for eksempel samle sammen svenske meningsfeller for å marsjere uannonsert, slik som Nordfront gjorde i Trondheim i 2012, man kan arrangere julebord med et 30-talls nazister på La Bohemé i sentrum av Oslo slik man så det samme året, eller man kan arrangere fjellturer hvor nazistiske symboler heises i norsk natur. Dette kommer i tillegg til mindre grupper med nazister, som rundt om i landet går sammen for å henge opp klistremerker og plakater, dele ut flyveblader, feire merkedager eller trene kampsport

Dette er helt sant. Noen svenske nazister på besøk hos sine, hovedsaklig, svenske meningsfeller i Trondheim marsjerte gjennom byen og ble arrestert. Det er også helt sant at en gjeng både aktive og avdankede nazister møttes for å drikke seg fulle på en bar i Oslo for snart to år siden, og det er også sant at en gjeng på rundt ti, hovedsakelig svenske, nazister gikk opp på Galdhøpiggen i sommer og viftet med et flagg. Med andre ord: De norske nazistene gjør det de gjør best: Drikker seg fulle. Skal det skje noe på gaten må de hente venner fra Sverige. I vårt hode er ikke dette et uttrykk for verken organisatorisk eller politisk styrke.

Det påpekes fra Research-kollektivet at «Bach ignorerer også fremgangen det nazistiske miljøet har hatt ved å opprette egne media-kanaler. Først gjennom nettstedet Fyret og nå gjennom Frieord. Disse nettstedene bidrar til at nazistiske miljøer kan nå ut til langt flere mennesker, blant annet gjennom deling på sosiale medier. Dette har gjort at deres tolkninger, løgner og skremselsbilder nå når mennesker de aldri hadde kunnet komme i kontakt med tidligere, med deres forskjellige blader, radioprogrammer og obskure nettsider på 90- og 00-tallet.»

Nei, Bach ignorerer ikke dette, men vi registrerer at til tross for at nazistene nå har oppdaget sosiale medier, noe man ikke hadde nevneverdig mange av for 10 år siden, evner de altså ikke å utnytte dette til annet enn å bygge frådende ekkokamre, selv om en del mennesker altså i ren uvitenhet linker til artikler fra for eksempel Frie Ord på nettet. At man er hyperaktiv på nett og pøser ut lenker er ikke i seg selv et uttrykk for styrke, snarere et uttrykk for at vi har fått et annet mediebilde enn det vi hadde før.

Ser vi på situasjonen for ti år siden hadde vi rundt 40 nazistiske nettsider som mer eller mindre jevnlig ble oppdatert. Dette er for å si det mildt ikke tilfellet i dag.

Vinden har gått ut av nazistenes seil. Det er det flere grunner til, med drapet på Benjamin Hermansen som den enkeltfaktoren som utløste et ras. I mellomtiden har kontrajihadister og konspirasjonsmiljøer tatt det rommet nazistene en gang fylte. Dette sa Bach ganske mye om som Aftenposten ikke tok med. Dette er synd, men neppe noen grunn for Research-kollektivet til å raljere over det eksemplet som ble tatt med i intervjuet.

Det er nemlig sånn at mens man i gamle dager måtte abonnere på obskure tidsskrifter for å få nye hatimpulser, gjør sosiale medier det lett å spre konspirasjonsteorier og hat. Man ser at disse konspirasjonsteoriene sprer seg mellom miljøer som tidligere sto langt fra hverandre. Dette burde vi alle være på vakt mot. Når antisemittisme, arbeiderpartihat, barnevernsparanoia, vaksinemotstand, raseteorier og bisarre ideer om øgler i menneskeham røres sammen til en eneste grøt, krydret med ideologi fra amerikansk ekstremhøyre er faktisk veien kort til voldsbruk. Når vi snakker om Sovereign Citizens, eller frimannbevegelsen, skyldes dette at denne bevegelsen nå er i ferd med å få et visst fotfeste i Norge samtidig som amerikanske politiorganer vurderer dem som en like stor terrortrussel som al Qaida – til tross for at dagens utgave av denne bevegelsen nå henter flere tilhengere fra alternativbevegelsen enn fra klassiske høyreekstreme miljøer.

Forfatterne av denne artikkelen har fulgt nazistiske miljøer i Norge siden åttitallet. Vi har sett grupper komme og gå, og vi har sett en bevegelse med bølgedaler og topper. Den siste bølgedalen har vart unormalt lenge. Det er intet som tilsier at vi i fremtiden vil slippe nye topper, og det skal vi være på vakt mot. På den annen side kan vi berolige leserne med at vi ikke har utviklet noe «instinkt for avdramatisering». Det finnes nok av urovekkende og hatefulle bevegelser å bekymre seg over, men for øyeblikket er ikke nazistene den store faren.

I mellomtiden er vårt råd til Research-kollektivet at de står frem med navn og at de, hvis de lurer på noe, simpelthen spør fremfor å rette rasende angrep mot hva som fremkommer på begrenset plass i et avisintervju.