Storhaugs sjofelheter

Selv om alle som leser kronikken, kan se at Faten utvetydig stiller seg på menneskeverdets og menneskerettighetenes grunn, finner Storhaug grunn til å insinuere videre, kritisere og hetse.

Selv om alle som leser kronikken, kan se at Faten utvetydig stiller seg på menneskeverdets og menneskerettighetenes grunn, finner Storhaug grunn til å insinuere videre, kritisere og hetse.

Det er interessant hvor infame de såkalte islamkritikerne kan bli og hvor sjofle «argumenter» de tillater seg å spre i offentligheten. Hege Storhaug i Human Rights Service er intet unntak. Samme dag som Faten Mahdi Al-Hussaini fikk en kronikk på trykk i VG og på nett, serverer Storhaug en rekke ekle insinuasjoner på HRS’ hjemmeside, noe hun også fortsetter med dagen etter.

Av Lars Gule

Saken er at gjennom de to månedene siden Faten ble en offentlig person, har hun fått en rekke spørsmål og utfordringer. Flere av disse er likelydende. Og på den knappe plassen av 5000 tilmålte tegn besvarer Faten en rekke av disse kritiske innvendingene og spørsmålene hun har fått.

Men selv om alle som leser kronikken, kan se at Faten utvetydig stiller seg på menneskeverdets og menneskerettighetenes grunn, finner Storhaug grunn til å insinuere videre, kritisere og hetse. Hun tror ikke Faten har skrevet kronikken selv. Og så da? En 19-åring som aldri har skrevet kronikker før, skulle ikke kunne få hjelp av andre til å formulere seg i kronikkformatets trange rammer? Når presidenter og statsministre holder seg med ghost writers uten at det innebærer at synspunktene ikke skulle være deres, skulle ikke Faten kunne få hjelp til å finne sin form? Det er rett og slett en ekkel mistenkeliggjøring Storhaug bedriver. Og som hun burde beklage.

At mange ikke tror Faten mener det hun skriver, ei heller Storhaug, sier også sitt. Det er en infam form for diskusjon hvor man undergraver alle muligheter for seriøs dialog. Walid Al-Kubaisi skjønner dette godt og uttrykte dette også bra i sin tale under prisoverrekkelsen (talen er publisert som kronikk i Aftenposten 4. november).

Storhaug mener Faten har forandret seg for fort til at dette står til troende. Men Storhaug vet ikke hva Faten har ment tidligere. Storhaug TROR hun vet fordi hun bedriver tolkning – ikke minst hijab-tolkninger. Er den stram, er du ekstremist, skal vi tro Storhaug.

Storhaug mener også at Stand4Hussain er en ekstremistgruppe. Uten at dette kan påvises med henvisninger til denne gruppens aktiviteter eller det de forteller om seg selv på sin hjemmeside.

Problemet for Storhaug er at hun er imot islam, en religion hun har mangelfulle kunnskaper om. Hun skjønner åpenbart ikke hva islam er, hva shari‘a er osv. Derfor er hun ikke i stand til å forstå at muslimer til alle tider har hatt ulike oppfatninger, til dels svært ulike oppfatninger, av shari‘a, islam, hijab, daglige praksiser osv. Storhaug er imidlertid ikke interessert i å lære mer om islam. Hun tror hun kan det hun trenger å vite – og derfor fordømmer hun alle som kaller seg muslimer. De MÅ jo gå inn for amputeringer, pisking, dødsstraff osv., osv. Selv om dette er uvanlige forekomster innenfor islam. Derfor mener Storhaug tydeligvis at de som tolker islam på en annen måte enn hun selv gjør, ikke kan være ekte muslimer. Derfor bør de også frasi seg sin tro. For å bli skikkelige folk og integrert i Norge.

Men kunnskapsløsheten og intoleransen til Storhaug og HRS er ikke ny. Det har bare blitt tydeligere og tydeligere jo mer deskriptivt ekstreme HRS har blitt. Det er rett og slett litt ekkelt at Faten skal bli belært om hva som er akseptabelt og ikke, av en informasjonsmedarbeider på et nettsted som uten blygsel har kolportert klassisk rasisme. Uten selvkritikk.

Faten har i det miste skjønt at hun har hatt urimelige og dumme oppfatninger og ytringer. Og hun har tatt selvkritikk. Det er interessant at her er det Storhaug og HRS som har noe å lære av en 19-åring.

Storhaug kaller seg journalist eller informasjonsleder. Hvordan hun arbeider, har vi nå fått innblikk i. Hennes «arbeidsmåter» er fullstendig uten substans og hun eier null integritet. I sin oppfølgende kommentar om Faten Mahdi Al-Hussaini skriver hun blant annet følgende:
«Ole Jacob Bull [i Bergesens Almennyttige Fond] lovet Bandehy [medarbeider i HRS] at dette skulle stiftelsen sørge for [at Faten tok avstand fra]. Han selv og Nikos Tavridis-Hansen ville få Al-Hussaini til å skrive to kronikker som de skulle hjelpe henne med, og som skulle avklare hennes ståsted, lovet han. Hvilket ble gjort. Alle fire punktene er med i kronikken signert Al-Hussaini, og Tavridis-Hansen bekreftet på muntlig forespørsel sin egen og andres medvirkning.»

Hva Bull har fortalt Bandhey vet jeg ikke. At han har gitt Faten råd om å skrive kronikker kan godt hende, men han har faktisk ikke hatt noe med skrivingen å gjøre. Det vet jeg. Hvilket han kan bekrefte på forespørsel. Tavridis-Hansen har formidlet til Faten at hun bør skrive kronikker, men han har ikke skrevet noen for henne. Og han bekreftet IKKE at han hadde gjort det overfor Storhaug under prisutdelingen på spørsmål fra Storhaug. Jeg var til stede og overhørte samtalen. Tavridis-Hansen sa at han og andre hadde gitt henne råd og hjelp, ikke at han hadde medvirket i skrivingen. Bare her, i Storhaugs tendensiøse gjengivelse av en liten episode som om den skulle bekrefte hennes insinuasjoner og mistenkeliggjøring av Fatens manglende evner til å uttrykke sine meninger, ser vi armoden i journalistisk kvalitet og integritet hos Storhaug.

De problemstillingene Faten besvarer i kronikken i VG, er spørsmål flere har stilt i mange sammenhenger, hvilket går fram av en rekke meldinger i kommentarfelter og på sosiale medier. Storhaug og Bandehy må gjerne tro kronikken er svar på spørsmål de har stilt via Bull. Men det er vanskelig å skjønne at Faten trengte Bulls formidling for å ta tak i spørsmål som var stilt av flere.

Om Faten har skrevet kronikken alene eller med bistand, til disposisjonen, språkvask eller komplett ghostwriting, er altså likegyldig. Det er Fatens navn som står på kronikken. Det er hennes meninger som er uttrykt. Meninger hun også delvis har fremmet i intervjuer siden 25. august.

At Storhaug velger å mistenkeliggjøre Faten og hennes meninger, er nettopp det sjofle.

Storhaug kommenterer også under sitt et av sine innlegg på HRS’ side, at Faten manglet sikkerhetsvakter og at det ikke var noe politi til stede under prisutdelingen. Hun trengte visst ikke det, så derfor er hun ikke så hatet av de ekstreme islamistene som mange vil ha det til. Nei vel. Også en måte å se det på. Samtidig som hun smiskete ønsker Faten alt godt – for det er jo liksom ikke Faten det handler om, men en ideologi. Vel, for det første var arrangementet by invitation only og alle måtte oppgi navn ved ankomsten. Da det kom noen ekstra gjester, venner av Faten, måtte hun verifisere dette før de slapp inn. Ellers snakket jeg også med en av tre politifolk i sivil som sto utenfor under arrangementet. Det var ved siden av Faten også. Men Storhaug er jo etterrettelig, ikke sant?