Dødens vals

Vi trenger ikke bare roser, vi trenger samhold.

Vi trenger ikke bare roser, vi trenger samhold.

11 mennesker er drept i Paris, ikke fordi de er kriminelle, men fordi de utgir et ukentlig satiremagasin.

Av Tor Bach

Mediene peker på jihadister som gjerningsmenn. Satiremagasinet Charlie Hebdo har gjentatte ganger drevet gjøn med jihadister, og de har trykket karikaturer av muslimenes profet. Selv ville jeg aldri ha publisert karikaturer som krenker noens religion, rett og slett fordi en slik krenkelse ofte ikke har annen effekt enn å krenke noen. Jeg er med andre ord uenig i Charlie Hebdos redaksjonelle linje. Det er min rett, på samme måte som det er dette magasinets rett å gjøre noe jeg er uenig i.

Det er også slik at medarbeiderne i et magasin har rett til å leve. Hvem er disse Satans mordere, for å låne et uttrykk fra Olof Palme, som tror de har rett til å myrde mennesker som lever av ord og bilder med maskingeværild? De er avskum, mordere og menneskehetens fiender. De skal forfølges, de skal stilles for retten og de skal dømmes i frie og åpne rettssaker, de skal se at rettsstaten triumferer over krypet.

Samtidig, i Dresden for få dager siden, demonstrerte 17 – 18 000 mennesker mot islam og muslimer. Tanken på tusener av tyskere som marsjerer mot en livssynsminoritet vekker til live ubehagelige bilder fra en annen tid, fra da millioner på marsj la Europa i aske.

Maskingeværilden fra Paris vil bare bidra til å sende enda flere tusen på marsj ut i gatene. I en dødens vals hisser jihadistene muslimhaterne til ny dåd. I PEGIDAS utkanter står de utålmodige, ulvene som vil ha blod. Snart vil de gå ut og jakte, og så smeller bombene, eller skuddene.

Skuddene har jo allerede falt i Tyskland. Mens dette skrives pågår rettssaken mot de gjenlevende medlemmene og støttespillerne i Nationalsozia­listischen Untergrund, nazibanden som i en serie attentater drepte innvandrere i sin egen, forrykte rasekrig. Metodisk sitter mine tyske kolleger i Apabiz og NSU-watch og følger saken, skriver sine referater og gransker dokumenter.

I sin fengselccelle sitter han som myrdet barn på Utøya, skriver sine brev til Beate Zschäpe, den eneste  gjenlevende av de hovedansvarlige for de tyske drapene – Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt tok sine egne liv før de ble arrestert. I hans øyne er de en del av den samme kampen, den samme bevegelsen.

De kommer til fotballbanen om kvelden, til ungdommene som henger foran Burger king. De snakker om hatet mot muslimer, om urettferdigheten i verden, om nødvendigheten av å ta opp kampen. Det er ikke kampen for skoleplass eller jobb de vil ta opp, nei, det er kampen mot de andre, mot jøder, mot sjiaer, mot yazidier, mot sunnier som ikke er som dem selv. Kampen er ikke bare her, den står i Irak, i Syria, på en skole i Peshawar. Se på bildene av shahidene, av martyrene som ofret seg i kampen. Dette er Hisham fra Bærum, han falt i kamp. Vil du bli som ham? Paradiset venter på deg. Der er det ingen som nekter deg noe. Glem jobb, glem skole, du har ikke håp i denne verden uansett.

Uwe Mundlos og Uwe Böhnhardt er helter, de er martyrer hviskes det. De kjempet for den hvite rase, mot jødene, mot sigøynerne, mot muslimene. Bli som dem, ta opp kampen.

I fengselscellen sitter barnemorderen og skriver sine brev.

Snart marsjerer 25 000 i Dresdens gater, snart hører vi geværild et annet sted, snart går en bombe av i en ny kebabsjappe.

Jihadistene og høyreekstremistene er speilbilder av hverandre. De kjemper for eller imot det samme vrengebildet av islam, tror på det samme konspiranoide verdensbildet.

De er en trussel mot oss alle, muslimer og ikke-muslimer, de truer våre liv og vår trygghet. Ikke minst, de gjør oss til en trussel mot oss selv, tvinger oss inn i en moralsk panikk hvor vårt demokrati i selvforsvar og redsel blir mindre demokratisk, mindre romslig.

Det finnes en annen vei å gå. Den veier heter samhold, det samholdet som binder et samfunn sammen. I Sverige organiserer Tilsammansskapet det jeg vil kalle virkelig antirasisme. De organiserer seg i lokalsamfunn, samler inn klær til de trengende, redder den lokale blodbanken fra nedleggelse under slagordet om at alles blod er like rødt, og kjærlighetsbomber brannskadde bygninger og åsteder for rasistiske overfall med papirhjerter.

Naivt? Ja visst. Det er nettopp det vi trenger mer av, den naiviteten som gjør at folk tør å snakke med hverandre, som gjør at folk møtes og handler sammen. Jihadistene og hatgruppene på ytterste høyre fløy vil ha oss til å tro at vi ikke kan leve sammen. Men når folk med forskjellig tro og farge henger røde hjerter på en brannskadd vegg viser de faktisk verden at dette er løgn.

Det er nå det gjelder, nå vi må gå sammen med naboene våre og gjøre noe med det som er galt der vi er, der vi bor. Det er nå vi må gjøre som Gandhi sa og være den forandringen vi vil se.