«Hvorfor hater de oss?»

hateross2

Illustrasjonsfoto

Når jihadistene angriper en avisredaksjon er det ikke først og fremst fordi de «hater oss og våre verdier», de gjør selvfølgelig det også, men handlingene er nok mer gjennomtenkt enn som så.

Av Tor Bach

Det er en utbredt feiloppfatning at al Qaida, ISIL og andre terrorbevegelser er en flokk primitive skikkelser som ikke har lest annet enn koranen. Tvert imot er de høyteknologiske, har høyt utviklede byråkratier og har en gjennomtenkt strategi.

Politiske strategier og valg av metoder oppstår heller ikke i et vakum. Ofte adopterer grupper som i utgangspunktet hater hverandre opponentenes strategier og valg av metoder. Det var for eksempel ikke al Qaida som fikk ideen om å krasje et fly inn i Pentagon. Den ideen ble lansert i boken the Turner diaries av den amerikanske nazilederen William Pierce. Skulle vi lansere konspirasjonsteorier kunne vi har ha spunnet videre på det faktum at den 11. september var fødselsdagen til nevnte Pierce, men alt tyder på at akkurat det var en tilfeldighet.

Italia så en rekke terrorhandlinger på 1960-tallet. Det første større attentatet var massakren i Milano i 1969, da et 20-talls mennesker ble drept etter et bombeattentat på en jordbruksbank. Attentatene kulminerte med angrepet på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, da nærmere 100 mennesker ble drept. Den italienske terrorismen bygget på den såkalte «spenningens strategi», en teori lansert av den fascistiske kampgruppen Ordine Nuovo, Ny Orden. Gjennom blind, anonym terror forsøkte Ordine Nuovo å skape et kaos i det italienske samfunnet som skulle drive fram et statskupp. Fascistiske aktivister infiltrerte gjerne venstregrupper eller laget egne «anarkistiske kampceller» som tok på seg ansvaret for ugjerningene. Interne dokumenter fra begynnelsen av 1960-tallet definerer målsettingen: «Den første av våre gjerninger må være å skape kaos i statsapparatet (og) knuse regjeringens maktstruktur. (..) Vi må handle gjennom domstoler så vel som kirken i et forsøk på å påvise bristene og inkompetansen til det legale maktapparatet. Dette kommer til å framstille oss som den kraften som kan føre til en sosial og politisk løsning på problemet.» Den italienske terrorismen var nær ved å lykkes. Flere hundre mennesker ble drept i terroren som utløste et forsøk på statskupp i 1970.

Målet med terroren var med andre ord ikke først og fremst å drepe bestemte motstandere eller ødelegge bestemte bygninger, men å skape en politisk situasjon som førte til den ønskede forandringen av samfunnet.

Gårsdagens angrep i Paris har også dypere hensikter enn bare å drepe noen journalister. Hvis det nå er al Qaida og ikke en annen gruppe som står bak vil den enkleste og mest umiddelbare tolkningen kanskje være at al Qaida er satt i skyggen av sine tidligere allierte i ISIL og derfor har behov for å markere seg.

Strategien er nok mer omfattende enn som så. Den amerikanske professoren Juan Cole peker i en kronikk på sin blogg på noe svært viktig: Under en tredjedel av Frankrikes fem millioner muslimer ser på religion som interessant. Det betyr at Frankrike har en svært sekularisert befolkning med muslimsk bakgrunn.

Cole skriver at al Qaida ønsker å foreta en mental kolonialisering av Frankrikes muslimer, men møter en vegg av manglende interesse. Men, som Cole skriver, hvis de kan få den franske majoritetsbefolkningen til å te seg dårlig mot muslimene, kan det føre til at det skapes en felles politisk identitet rundt misnøye over å bli diskriminert.

Mye tyder på at Cole har rett. Det er i utenforskapet at hatet og misnøyen kan vokse. Tilfredse mennesker har som kjent lite å klage over, men kan man spre en oppfatning av at de utsettes for urett, vil hatpredikantene lettere få innpass.

Joda, al Qaida hater den vestlige verden og vestlige verdier og ønsker å erstatte det med noe helt annet. Som Lenin sa er terrorens hensikt å terrorisere. Men terroriseringen skal også fremprovosere handling i form av en ønsket motreaksjon. Den skal tvinge oss til å bli mindre demokratiske, den skal, som tyske venstreterrorister sa på 70-tallet, få systemet til å kaste masken og vise sitt sanne, undertrykkende selv.

Vi kan alle være forbannet på angrep mot ytringsfriheten. Det er viktig og riktig. Men vi kan ikke stoppe med det. Terroristene vil at vi skal handle i blodtåke, vil at vi skal innskrenke demokratiet, vil at vi skal få et mer ekskluderende samfunn. Det er da de finner grobunn hos bredere grupper enn i dag.

Det er her vårt samfunn må avlegge sin prøve. Møter vi terroren med repressive midler, eller møter vi den ved å la rettsstatens prinsipper triumfere? Norge bestod prøven under rettssaken mot barnemorderen fra Utøya. Vil vi klare dette også hvis neste gjerningsmann er muslim?

(Deler av denne artikkelen er basert på utdrag fra en artikkel i Monitor fra 1999)