Lite kledelig

Jensen er islamofobisk.

Jensen er islamofobisk.

Den engelske storavisen the Guardian har, helt velfortjent, omtalt Siv Jensen som islamofob. Ikke overraskende rykker Fremskrittspartiets Kristian Nordheim ut og er skuffet over avisens beskrivelse av partiet.

«Frp har aldri vært tilhengere av å forby islam eller å kaste ut muslimer. Vi har advart mot islamisme», sier Nordheim. Nordheim vet like godt som oss andre at definisjonen på islamofobi ikke går ut på hvilke antimuslimske tiltak man vil iverksette, men på å ha antimuslimske fordommer.

Vi minner om at Fremskrittspartiets partileder i 2009 hevdet at det pågikk en snikislamisering av Norge. Vi minner om at fordoms- for ikke å si hatefulle uttalelser om muslimer har kommet som perler på en snor ikke bare fra Siv Jensen, men også fra hennes forgjenger, Carl I. Hagen. Helt siden Hagen sto og leste opp det forfalskede Mustafa-brevet i 1987 har Fremskrittspartiet markedsført seg med en retorikk som med milde ord må kunne beskrives som fordomsfull mot muslimer.

Det er imidlertid den milde måten å beskrive det på. Virkeligheten er nemlig litt verre enn at partiet, eller noen i partiet bare har fordommer. Det er snakk om at man helt systematisk har spredd konspirasjonsteorier om muslimer.

I Det forfalskede brevet, som altså skulle ha vært skrevet av oslomannen Muhammed Mustafa het det:
«De kjemper en forgjeves hr. Hagen! Islam, den eneste sanne tro, vil seire her i Norge også. En dag vil moskeer være like vanlig i Norge som kirker er det i dag og mine barnebarns-barn vil oppleve dette. Jeg vet, og alle muslimer i Norge vet, at en dag skal Norges befolkning komme til troen, og at dette landet skal bli muslimsk! Vi føder flere barn enn dere, og adskillige, rett-troende muslimer kommer til Norge hvert år, menn i produktiv alder. En dag skal også det vantro korset i flagget bort!»

Allerede den gang søkte man altså å hevde at muslimene ville overta Norge. Det går en linje fra bruken av dette falskneriet til Siv Jensens konspirasjonsteori om snikislamisering, en linje som har mange prikker som markerer like grove uttalelser.

Hver gang noen sier selvsagte ting om Fremskrittspartiet som partiledelsen ikke liker står man frem og er skuffet, rystet sjokkert og satser på en taktikk hvor man skriker så høyt at motstanderen viker tilbake.

FrPs måte å agere på er intet mindre enn et frekt forsøk på å frata ordene deres innhold, på å frarøve språket dets kraft til å kritisere maktpersoner. Problemet oppstår når man skal spille rollen som regjeringsparti og offer på samme tid. Det er simpelthen lite kledelig.