Uhørt av PST

Jakten på ekstremister må ikke sette viktige demokratiske prinsipper i fare.

Jakten på ekstremister, som Profetens Ummah, må ikke sette viktige demokratiske prinsipper i fare.

PSTs razzia hos filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen er fullstendig uhørt og setter pressens kildevern i fare.

Rolfsen er i ferd med å lage en dokumentar om Ubaydullah Hussain og miljøet rundt Profetens Ummah. Han er i denne sammenheng ikke mistenkt for noe kriminelt.

I dag ble det kjent at PST slo til mot Rolfsen og beslagla materiale han har samlet i forbindelse med filmen.

Ut fra det vi erfarer har razziaen sammenheng med at en norsk 18-åring er mistenkt for forsøk på å reise til Syria for å slutte seg til DAESH. Det er således ikke snakk om noen akutt avverging av et forestående attentat eller andre trusler som kanskje kunne være egnet til å skape en viss forståelse for PSTs handlemåte.

At man har et ønske om å stanse mulige terrorister er helt legitimt og noe vi alle slutter opp om. Dette skal imidlertid gjøres på en slik måte at vi ikke i hodeløs moralsk panikk underminerer det demokratiet ekstremistene gjerne vil avskaffe – da vinner de nemlig uten å løsne ett eneste skudd.

Etter vårt syn har PST tråkket over så viktige grenser at det er høyst betimelig å protestere. Hvis det skal være slik at en statsadvokat kan godkjenne at myndighetene går inn i journalisters upubliserte materiale, da er pressens kildevern avskaffet og medienes mulighet til å gå ekstreme bevegelser etter i sømmene blitt helt håpløs. Hvis kilder ikke lengre kan anse det som trygt å gi opplysninger til journalister har pressefriheten i dette landet blitt sterkt skadelidende.

Vi kan ikke fatte og begripe hvilke vurderinger man har lagt til grunn for å bruke metoder som ligger så tett opp til politistatens. En slik aksjon er fullstendig uhørt i vårt samfunn og savner nesten sidestykke. Det nærmeste vi kommer er Ikkevoldsaken fra 1983, hvor politiet beslagla redaksjonelle arkiver og gjennomførte razziaer hjemme hos redaksjonen i det pasifistiske bladet. Saken står fortsatt som en skamplett i norsk etterkrigshistorie.

Det er vår oppfatning at denne saken må få et etterspill og at justisministeren her må sette de ansvarlige for overtrampet på plass.