Aldri glemme

rosebildeDet er i dag fire år siden en ung mann begikk massedrap i Oslo og på Utøya. Fire år siden 77 mennesker mistet livet fordi en person i det muslimfiendtlige miljøet mente at det de sto for var verdt å drepe for. Fire år siden den norske arbeiderbevegelsen og alt den sto for ble angrepet med bombe, gevær og pistol. 77 mennesker ble fratatt retten til å leve, unge mennesker ble nektet muligheten for en fremtid.

Mye kan sies om oppgjøret som aldri kom med fremmed- og muslimhatet, om konspirasjonstenkningen som florerer. Etter hvert har også en del røster hevet seg til barnemorderens støtte. Debatten om tiltak i ettertid kokte ned til et spørsmål om politiets responstid, mens enkelte miljøer drev hetskampanje mot AUFs Eskil Pedersen, fordi han overlevde massakren på Utøya.

I dag åpner informasjonssenteret i høyblokka i regjeringskvartalet for publikum. Utstilling av barnemorderens eiendeler har vakt debatt. Enkelte har, etter vårt syn uten annet grunnlag enn synsing, hevdet at stedet vil tiltrekke seg ekstremister fra nær og fjern som valfarter for å se terroristens falske legitimasjonskort og søndersprengte bil.

Andre, som fortsatt har terroren nær innpå livet, mennesker som har mistet sine kjære, har uttrykt at de ikke orker å se morderens ting på utstilling.

Vi er imidlertid av den oppfatning at vi som samfunn trenger dette informasjonssenteret, selv om det gjør vondt, selv om kanskje en eller annen ekstremist skulle dumpe innom. Vi trenger å bli minnet om det ubehagelige i at en ung mann, vokst opp under velferdsstatens vinger dyrket et hat så intenst at han begikk massemord. Det er ikke noe unikt med et slik informasjonssenter. På Norges hjemmefrontmuseum finner vi Gestapo-bødlenes torturinstrumenter, i Auschwitzmuseet vises bilder og gjenstander som dokumenterer folkemordet der, i Kambodsja finnes hodeskallene til Røde Khmers ofre på museum.

I et land hvor oppgjøret med barnemorderens ideologi aldri kom, hvor hans støttespillere trives i nettets ikke alt for mørke og fjerne avkroker og hets mot de overlevende fortsatt eksisterer blant presumptivt normale mennesker, trenger vi dette informasjonssenteret.

I Vepsen har vi konsekvent unnlatt å publisere bilder av terroristens ansikt av hensyn til de mange som fortsatt lever i fortvilelse etter ugjerningene. Det han gjorde, og det han sto for kan imidlertid ikke ties i hjel. Vi trenger fakta, og vi trenger de smertefulle minnene.

Vi skal ikke la synsing om valfartende høyreekstremister skremme oss fra å dokumentere vår smertelig nære historie. Det er gjennom fakta og kunnskap vi hedrer våre døde og det er gjennom å lære av historien at vi slipper å leve den på nytt.