Vår fordømte plikt

Flyktninger som venter utenfor Politiets Utlendingenhet i Oslo.

Flyktninger som venter utenfor Politiets Utlendingenhet i Oslo.

Politiet har pågrepet en mann i 30-årene, mistenkt for å ha tent på hotellet Lune Huler som var planlagt brukt som mottak for enslige mindreårige asylsøkere i Lindås.

I følge politiets uttalelser til Bergens Tidende tilhører mannen et miljø som er motstandere av asylmottak i Lindås. Forutsatt at politiet har rett, står vi altså overfor et tilfelle av politisk motivert brannstiftelse. Det lå to personer og sov i den ene bygningen, og hadde brannstifterne vært mer profesjonelle, kunne liv ha gått tapt.

Det har vært et ekstremt klima blant norske muslim- og fremmedhatere over lengre tid. Mens man i sommer skrev La dem drukne, har retorikken gått over i La det brenne. Som vi tidligere har omtalt flyter enkelte grupper på Facebook over med denne retorikken.

Vepsen har advart mot at denne retorikken kan få noen til å gå fra ord til handling, og vi har sagt at det bare har vært et tidsspørsmål før noen setter fyr på bygninger. Dessverre later det til at vi fikk rett tidligere enn vi hadde ventet.

Det er mange lærdommer vi kan trekke av dette. For det første kan vi fastslå at norske myndigheter har opptrådt ufattelig naivt.  I oktober uttalte statsminister Erna Solberg at det ikke var grunn til å frykte asylbranner i Norge. Det er lett å fastslå at hun ikke hadde grunnlag for å komme med en slik påstand. Det har i det hele tatt vært taust fra politikerhold om den ekstremt fiendtlige retorikken som finnes rundt på nettet. At våre politikere må stå frem med klare holdninger mot hatprat er en av de første lærdommer vi må trekke. Her har Fremskrittspartiet en spesielt stor utfordring. Vi tenker ikke nå på ekstreme uttalelser som kommer fra enkelte innen partiet, men simpelthen på at Fremskrittspartiet kanskje er ett av de partiene som har størst gjennomslagskraft overfor de miljøene vi her snakker om. Det er viktig at et parti som har gjort innvandringsmotstand til sin flaggsak også gjør det klart at det går en grense for hva man kan si, oppfordre til og gjøre.

For det andre ser vi at bygninger som skal tas i bruk som asylmottak må sikres fra første dag. Her kan ikke myndighetene skyve ansvaret over på eierne eller forsikringsbransjen. De må også se til at det finnes nødvendige midler til fysisk sikring av bygninger og til vakthold. Eventuelle forhøyede forsikringspremier må legges inn i driftsbudsjettene for mottakene. I tillegg må det stilles klare krav til driftere av asylmottak. Det må forventes at med så store fortjenestemarginer skal det brukes nødvendige midler på sikkerhet før det tas ut fortjeneste, og myndighetene må fastsette klare standarder – også med hensyn til vakthold om nettene.

Sist, men ikke minst: De flyktningene som har funnet en havn i Norge er en del av vårt samfunn. Det er vår alles fordømte plikt å ta imot dem på en ordentlig måte, og det er vår plikt å stå opp og slå ring om dem når mørke krefter truer med brann og ødeleggelse. Det er det vi gjør i dag for å ønske nye medborgere velkommen som avgjør hvor vellykket integreringen blir i fremtiden.

Trusselen i Norge i dag kommer ikke fra mennesker som flykter fra krig, eller barn som søker beskyttelse. Den kommer fra voksne nordmenn som sitter og sprer hat og splittelse mellom mennesker.

Forsidefoto: Christian Rølla (Bildet viser kurdiske flyktninger i en flyktningeleir i Nord-Irak.)