Staten? Det er Listhaug

Fahad Abby

Fahad Abby

Den siste tids ordveksling i media viser at flyktningdebatten har gått fra å være en slagmark for politisk tautrekking, til å bli et spill for galleriet. Uenigheten har tilsynelatende ikke stått om hva vi faktisk gjør med flyktningene, men heller hvordan vi omtaler måten å kaste dem ut på.

Av Fahad Abby

Jeg er usikker på hvor kampen for disse krigsherjede sjelene egentlig utkjempes. Det gjøres mye på grasrotnivå i Norge, men det er definitivt ikke der skoen trykker. Det finnes alltids frivillige sjeler der ute, villige til å hjelpe en stakkar i nød. Imidlertid er det viktig å sørge for at dette ikke blir en nasjonal dugnad på vanlige folks skuldre. Vanlige folk blir også trøtte. Vanlige folk blir også lei. Vanlige folk kan også kjenne litt på hvor enkelt det er å hate.

Antakeligvis har ikke staten Norge bare et ansvar for flyktningene, de har et ansvar for Ola og Kari Nordmann også. Tro det eller ei. Dette burde uansett ikke være ukjent nytt; siden flyktningkrisens inntreden har kommentarfeltenes vante klagesang minnet oss på denne læresetningen. Men at staten har ansvar også for nordmenn, betyr ikke at grensene skal stenges. Langt derifra. Det er ikke sånn at stengte grenser gjør Norge om til Tybring Gjeddes Disneyland.  Vi trenger taxisjåfører, kirurger, og noen nye kommentartroll. Vi trenger litt flere nordmenn. Men det er det ikke alle som vil.

Ved den ellers hyggelige fastelavnssøndagen, forsøkte mediene å fremstille støttedemonstrasjoner for Listhaug som et tilløp til gatekamper mellom rojalister og radikale sanskulotter. Politiet stiller trofast opp sine jernhester, av en størrelsesorden som verden sist så på Tahrirplassen under den arabiske våren. Og det for et opptog bestående av rundt femti førtidspensjonister med doktorgrad i kommentarfelt. Uniformen er rumpetaske, norske flagg, og beina godt plantet i salaten. Antakeligvis kunne en barneskoleklasse med sukkerkick gjort mer skade. Antifascistiske rødstruper bruker bannere og slagord som forsøker å slenge Listhauggardistene ned i en sympatisump med Breivik. Ukritisk brunmaling av meningsmotstandere er kanskje også grunnen til at disse revolusjonære kortbuksene akkurat hadde nok folk til å holde oppe sine egne bannere. Business as usual.

I grunn er det nok her problemet står. Nordmenn er ikke akkurat et demonstrasjonsfolk. Det er kun spørsmålet om EU, Dalai Lama, eller rasedrap på Holmlia som løsriver oss fra Skavlans metafilosofi, får oss opp av godstolen, og ut i gatene. Vi mener nemlig at det ikke er behov for å involvere oss i politikken. Det er ikke nødvendig å brøle for at ting skal bli bra her i Norge. Ting ender jo som oftest godt her i Norge?

Greit. Her skal en ikke krisemaksimere og male Trump på veggen. Ting går jo egentlig veldig greit i staten Norge. Vi vinner på ski. Media har omtrent bestemt hvilken kake som skal bakes når Marit Bjørgen skal holde barnebursdag. Analytikere med pistolen i ryggen spår at den norske oljekjerringa snart vil reise seg. Miljøpartiet de Grønne skal snart konfirmeres. Ting går egentlig veldig greit. Med mindre du er en skattesnyltende lykkejeger som bare driver dank. Samtidig som du er så høyt utdannet at du stjeler jobber.

Norge kan nok være et litt mindre gjestmildt sted i slike situasjoner. Reisen har definitivt vært lengre enn femmila, men her er det ingen norske flagg som ønsker velkommen i mål. Ingen glisende konge som klemmer og gratulerer. Den norske varmen, den vi er så stolte av, er plutselig forsvunnet når man vinner sprintetappen i Tour de Storskog. Staten Norge, den som hylles internasjonalt for å være så inkluderende, så menneskerettighetsbevisst, så rettferdig, blir bare en vakker luftspeiling i Nordens golde Sahara. De folkerettslige kasteballene blir lett sentret tilbake til godhetstyrannen Vladimir Putin. Vi nordmenn har jo plutselig blitt så gode i håndball. Det ryktes om at selv avhopperne fra det russiske godhetstyranniet får gratis cellegiftkur i teen, til og med når de er på ferie i Storbritannia.

Og med vissheten om så gode naboer, kan vi i hvert fall være trygge på vår avgjørelse. Da vet vi at disse sommerfuglene som forvillet seg til feil vinterland, har kommet til et bedre sted. Da kan vi trygt lene oss tilbake i godstolen og le litt godt av de sprø Pegidaimitatørene foran Stortinget, eller deres like fryktinngytende motstandere; antirasistisk gamlisungdom som hardnakket hevder at de hører hjemme på Blindern medio syttitallet. Men det burde vi ikke. Det skal vi ikke. Det kan vi faktisk ikke. Vi må lære av historien vår. En gang var det de franske aristokratene i Versaillespalasset som gjorde fra seg i hjørnene og parfymerte sine verker. I dag er det vi nordmenn som driter i folk fra andre verdenshjørner, og parfymerer vår samvittighet ved å stå opp ekstra tidlig og bake fastelavnsboller til barna.

Nå har nok Arnulf Øverland snudd seg så mange ganger i graven at det er vanskelig å si hvilken vei han ligger. Vår kollektive toleranse for den urett som ikke rammer oss selv er likevel ikke vår egen feil. Håper vi. Det er jo bare det at denne innvandringsdebatten er så polarisert. Så vanskelig å komme inn i. Soldronningen Listhaug viste jo lykkejegere og andre dissidenter hvilke kanonsalver kongeriket kan avfyre i panikkens time. Dette ble bevist da Listhaug, ironisk nok, likestilte kirken med dens historiske erkefiende; sosialistene. Og protesterer vi ikke, lar vi henne holde på. Stillhet er samtykke.

Listhaugs politiske standpunkt er riktig nok helt legitimt. Det stikker i brystet når Listhaug ber lagbussene fra Tour de Storskog om å rykke tilbake til start, men ulovlig er det neppe. Det gjør ikke Listhaug til noen heks, selv om en fra Miljøpartiet de Grønne sier det. Vi vet jo alle at konfirmanter kan være litt umodne. Lovligheten rundt utsendingene må likevel flittige jurister og andre fra tredjestanden avgjøre. Jeg har klokkertro på at departementsrådgivere tør å stå opp dersom de oppdager folkerettsbrudd eller andre menneskerettslige krumspring fra sine adelige overmenn i regjeringen. Men denne kampen bør ikke bare utkjempes av jusprofessorer, Geir Lippestad, eller menneskerettighetsaktivister. Vi, velgerne, har også et ansvar.

Fra flyktningenes ståsted er ikke staten Norge alt grasrotarbeidet på kommunenivå. For dem er ikke staten Norge all den frivillige hjelpen som store og små har bidratt med det siste året. Staten Norge er ikke Petter Northug eller Marit Bjørgen for dem. Den er ikke Skavlan og taco, eller Thomas og Harald med nøkkelhullsmerket Grandiosa. Den er ikke alle de snille kommentarene i kommentarfeltet, som sier at vi må slutte med fordommer og heller hjelpe flyktningene med å få av de punkterte redningsvestene. For dem er staten noe annet.

Jeg vet at det er vanskelig å engasjere seg, og jeg vet at det er betent å involvere seg i offentlige debatter. Mange er redde for å bli stemplet som frikere, rasister, godhetstyranner, Breiviksympatisører, kirkesosialister, eller andre morsomme tilnavn. Mange er redde for jobbsikkerheten, sitt sosialt anseende, eller rett og slett for arven. Men jeg trygler på mine knær om at vi må se forbi disse sosiale konstruksjonene som sier at det er flaut å være medmenneskelig. Prøv å ofre litt av hverdagen for å ta den gode staten Norge tilbake. Akkurat nå hjelper det ikke hvor gode vi er på ski, hvor flinke vi er på dugnad, eller hvor mange fadderbarn man har i den tredje verden. Når vi går til valgurnene er det vi som bestemmer hvordan Norge skal se ut. Staten Norge er ikke vafler med rømme og syltetøy for de flyktningene som blir busset tilbake til en usikker fremtid. Det hjelper ikke dem hvor snill du egentlig pleier å være. Din varme tanker til flyktninger er ikke det som utgjør staten Norge for dem. Staten Norge, akkurat nå? Det er Listhaug.

Innlegget er opprinnelig publisert på Fahad Abbys blogg http://fahadabby.blogg.no

Forfatteren er leder for organisasjonen Gi en hånd og har drevet frivillig mottaksarbeid for flyktninger i Oslo.