Tausheten runger

Oddbjørn Jonstad

Oddbjørn Jonstad

Den 17. september 1999 kunne man lese i flere medier at Oddbjørn Jonstad, som frem til da hadde vært leder for Fremskrittspartiet i Oppegård, hadde blitt ekskludert.

Av Tor Bach

Tidligere på høsten hadde Jonstad blitt suspendert fra partiet for sine uttalelser om at det burde opprettes egne statlige leire for flyktninger og asylsøkere, og at flyktningbarn burde nektes å gå på norske skoler. En annen grunn til eksklusjonen var at Jonstad i mellomtiden hadde tatt initiativ til å danne Norsk Folkeparti.

Den gang tok hele det politiske spekteret avstand Fra Jonstads uttalelser. De var simpelthen for ekstreme. Jonstads folkeparti ble snarere ett flokeparti, og det ble raskt splittelse mellom Jonstad og nazistene han hadde samlet rundt seg.

17 år er gått.

I dag vedtar Fremskrittspartiets oslolag at de vil sperre inn asylsøkere i lukkede leire. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant, Christian Tybring-Gjedde tar til orde for at vi ikke skal lære asylsøkerne norsk – de skal jo sendes hjem så snart råd er. Siv Jensen er taus, Sylvi Listhaug er taus.

Fremskrittspartiet har gått i en klart mer ekstrem retning. Man kan kanskje si at dette dreier seg om ekstreme mennesker på grunnplanet, men Siv Jensen er taus, Sylvi Listhaug er taus. Vi har et regjeringsparti hvor man i dag kan fremme forslag som tidligere bare ble fremmet av høyreekstremister og nazister, og det er helt taust fra partiledelsen. Ute i gatene tusler en blandet skare av fremmedfiendtlige, muslimhatere, nynazister og borgervernere, Oddbjørn Jonstad var blant dem – til støtte for innvandringsministeren. Alt hun klarer å komme med er at hun oppfordrer folk generelt til å snakke pent.

Ikke bare er det taust fra ledelsen i Fremskrittspartiet. Det er også taust fra ledelsen i Høyre. Fra Willochs, Nordviks og Benchows gamle parti er det helt taust når det hos deres regjeringspartner tas til orde for å sperre mennesker inne uten at de har gjort noe galt.

Men tausheten runger ikke bare i regjeringskvartalet. Riktignok murres det i mellompartiene, og SV protesterer for all verden, men Jonas Gahr Støre, statsministerkandidaten og opposisjonslederen, later til å ha tyllet i seg usynlighetseliksir og forsvunnet fra offentligheten. Han forholder seg taus.

Det pågår et spill hvor statene i Europa kappes om å være minst mulig attraktivt for flyktninger. I Norge er det bred politisk enighet om en rekke tiltak som for mange vil gjøre det umulig å søke asyl i Norge. Det innføres tiltak og fremmes lovforslag som neppe kan bidra til en ordbokdefinisjon av integrering, i den grad dette ordet overhodet brukes mer. Budskapet er at mange skal ut. Hva vi gjør for at de som kommer hit skal bli lojale og velfungerende samfunnsborgere, det snakker vi ikke om. Tausheten råder i det store og hele også på dette området. I det store og det hele står de politiske partiene sammen om politikken, mens de krangler om retorikken.

Mens tausheten runger, og Støre har tatt en slurk usynlighetseliksir fra sin enhjørningshornflaske, marsjerer altså høyreekstremister, noen av dem de samme høyreekstremister som PST advarer mot, rundt i gatene til støtte for en norsk minister, hennes politikk og retorikk.

Det er taust i Norge. Vi har fått høre at en hardhendt politikk er nødvendig for å sikre vår velferd, vår rettsstat og sivilisasjonen som vi kjenner den.

Det er helt sant, vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan avstå fra et uverdig kappløp mot bunnen, vi kan presse på for at andre vestlige land skal ta sin del av byrden ved den verste flyktningekatastrofe verden har sett siden andre verdenskrig, og vi kan behandle de menneskene som ber oss om hjelp med anstendighet og med respekt for lover og konvensjoner. De internasjonale konvensjonene er der for å brukes når katastrofen rammer, det er faktisk da vi trenger dem. Uten internasjonale konvensjoner vil vi faktisk se slutten på sivilisasjonen som vi kjenner den, for da bryter verdenssamfunnet sammen, og vi lar mennesker gå under i barbari og lovløshet.

De færreste ønsker seg et ragnarok, men de som er tilhengere av det marsjerer nå til støtte for Norges regjering, og opposisjonen er taus. Det er en taushet som vil straffe seg, ikke bare for dem som tier.