Aller Ytterst

– de rasistiske grupperinger i dagens Norge

Av Henrik Lunde

 

Innhold 

0. Forord fra Vepsen
1. Nazisme og rasisme i Norge
2. Nynazisme på norsk
3. Rasekrigerne
4. Norge er vårt
5. Til valg mot innvandring
6. Mange bekker små…
7. Hitlers arvtagere, eller bare tullinger?
    7.1. Mye er forskjellig, men det er utenpå
    7.2. Kontakt med utlandet
    7.3.  Ord og innhold
    7.4 Metoder
    7.5 Konsekvenser
8. Samfunnets svar
9. Men er dette noe å bry seg om?

 


0. Forord fra Vepsen

Aller ytterst utkom i 1993. I sin tid var den det første forsøket på å utgi en samlet fremstilling av det norske ekstremhøyre siden Per Bangsunds standardverk, Arvtakerne, utkom ti år tidligere.
Aller ytterst vakte oppsikt, og skapte bråk. Bokens forfatter, Henrik Lunde, og hans daværende arbeidsgiver, Antirasistisk Senter, ble saksøkt av Inger Marie Løkling, som mente seg feilaktig omtalt som rasist. Lunde la vekt på at han benyttet en utvidet, statsvitenskaplig definisjon av rasisme, men retten valgte å holde seg til den klassiske, biologiske versjonen av rasisme, og Løkling fikk medhold i retten. Når vi i dag utgir aller ytterst elektronisk, er det de avsnittene som ble behandlet i retten utelatt.
Mye i samfunnsdebatten tyder på at Lundes definisjon av rasisme siden den gang har vunnet frem, og begrepet rasisme brukes i dag i en langt videre sammenheng enn tidligere.

I dag er Aller ytterst et historisk dokument, eller kanskje rettere sagt, et historisk tidsbilde fra midten av nittitallet, og det er i egenskap av dette vi utgir boken. Flesteparten av organisasjonene og tidsskriftene fra den tiden er for lengst forsvunnet, og mange av aktørene er døde, eller har forsvunnet ut av miljøet eller inn i andre grupperinger.

Siden boken utkom har også tyngdepunktet i det høyreekstreme Norge forskjøvet seg: Nazistene fra krigstiden er borte som politisk kraft, de små gruppene av nazister som kom til etter annen verdenskrig befinner seg på et historisk bunnivå og i de forsøksvis mer stuerene miljøene har fokus skiftet fra generell innvandringsmotstand til islamfiendtlighet.

En av de kanskje viktigste forskjellene fra tiden da Aller Ytterst ble utgitt og i dag, er at i mellomtiden har alle, også norske ekstremister fått tilgang til internett og mobiltelefon. Der hvor man tidligere måtte slite med layout, dårlige kopimaskiner og tungvinte abonnementslister, kan en hvilken som helst bevegelse bestående av to mann og en hund presentere seg som den nye massebevegelsen. Det gir oss på den ene siden flere muligheter til innblikk i ekstremistenes tenkning, men skaper samtidig nye fallgruver ved at man risikerer å oppfatte minigrupper som store, farlige bevegelser.

Boken kan altså ikke på noen måte brukes som kilde til å beskrive det høyreekstreme Norge i dag, men den er en viktig historisk kilde og en hjelp for dem som ønsker å forstå den politiske ekstremismen i Norge med dens stadig skiftende fokus, grupper som kommer og går og forsøk på å tilpasse seg tidsånden i samfunnet. Vi ser allikevel at krigsretorikk, konspirasjonstekning, mistillit til myndighetene, fremtidsfrykt og ikke minst utpekingen av syndebukker hele tiden har vært bærende elementer i ideologien.

Siden Aller ytterst utkom har Norge sett flere rasistisk motiverte drap. Arve Beheim Karlsen, Benjamin Hermansen og Mahmed Jawal Shirwac ble alle offer for andres hat, og ikke minst, de 77 ofrene etter terroren den 22. juli ble alle sammen ofre for et politisk begrunnet hat som også i fremtiden kan skape drapsmenn.

Aller ytterst er et historisk dokument, et dokument som vitner om at vi var advart, vi visste at det kunne skje. Historien er viktig for at vi skal kunne unngå fortidens feil i fremtiden. Leser vi Aller ytterst i lys av dette, er boken fortsatt uhyggelig aktuell.

Vi gjør oppmerksom på at illustrasjonene i nettutgaven av Aller ytterst i stor grad er nye. Dette skyldes både hensyn til opphavsrett på de opprinnelige illustrasjonene, og det at vi føler at de historiske faksimilene vi nå i stor grad bruker gjenspeiler den tidens bevegelser på en mer dokumenterende måte.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

1. Nazisme og rasisme i Norge

Slavehandel og kolonitid bidro til at man så på den hvite mann som overlegen.

Hverken nazisme, rasisme eller nasjonalisme er særnorske fenomener i den forstand at de er skapt her. Norge ligger i Europas periferi, men er samtidig en del av den europeiske kulturarv og tradisjon. Tanker og idèer kommer  til Norge som en del av en historisk prosess, utvikler seg her og i noen tilfeller får de en norsk form.

Slavehandel og kolonitid bidro til å skape en oppfatning i den vestlige verden av at den hvite rase ble sett på som andre raser overlegen. Allerede i vikingtiden reiste nordmenn ut i verden, og senere reiste sjøfolk og misjonærer som kunne fortelle om andre folkeslag langt borte. Sjøfolks kontakt med omverdenen påvirket kystbefolkningens kultur og levesett på flere felter som språk, byggeskikker o.l. Norges indirekte deltagelse i slavehandel og i kolonialisme bidro til ytterligere kjennskap til andre folk. Darwinismen og vitenskapelig forankret raseteori utbredte seg i Europa, og fikk innpass i norske skolebøker og populær-vitenskapelige magasiner.
Innvandring til Norge har pågått lenge. Hanseatene i Bergen (1400-1760), og finske håndverkere på 16-1700 tallet var markerte innslag sammen med et betydelig antall svensker. Sigøynere, tatere og samer utgjorde de «synlige minoriteter», og ble utsatt for omfattende diskriminering og forfølgelse. Etterhvert som den norske selvfølelsen økte utover 1800-tallet økte også det språklige presset mot samene, og i samme århundre kom krav om norskkunnskaper for å eie jord i Finnmark og nektelsen av å snakke samisk på skoler og på skoleinternater.

I tiden for de borgerlige revolusjoner var erklæringer et viktig symbol bl.a. i  USA som høytidelig proklamerte at «All men are equal».  I Norge, derimot, var alle slett ikke like. Norges Grunnlov, dokumentet som skulle være retningsgivende for det frie Norge, tok med en paragraf som ekskluderte en gruppe – jødene.  Argumentasjonen for å utelukke jøder fra rike var to-delt; såvel den mosaiske tro som tillagte, negative aspekter ved jøder som etnisk gruppe ble trukket fram. Norge vedtok i 1814 § 2 i grunnloven som lød:

«Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De indvaanere, der bekjender sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuiter og Munke-Ordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» 

Henrik Wergelands utrettelige kamp førte til at jødeparagrafen i grunnloven ble fjernet.

Denne paragrafen ble praktisert svært strengt, og selv utsendinger fra andre hoff ble nektet adgang hvis de var jøder. Henrik Wergelands mangeårige kamp førte til at paragrafen  ble opphevet i 1851.

I 1825 dro de første norske utvandrere, og innen 1910 hadde 700.000 nordmenn forlatt Norge. De dro stort sett til USA, og i 1912 sendte utvandrerne 10 millioner dollar hjem til Norge. Den innenlandske folkevandring foregikk ikke like fritt. Norske byer var meget restriktive med å tillate bosetting i byene, noe som bidro til fattige bønders utvandring.

Et ønske om kontroll med arbeidsmarkedet og med synlige ut-grupper dannet opptakten til den  første store innvandrings-debatt fant sted omkring 1860.  I 1888 innførte Norge lov om statsborgerskap, der erverv av dette ble knyttet til foreldres borgerskap; unntak kun ved giftermål og ved særskilt tillatelse. Misnøyen med svenske arbeidsinnvandrere økte mot slutten av 1800-tallet og arbeiderbevegelsen fryktet for arbeidsplasser. Den samme debatt kan man finne igjen på begynnelsen av 1970-tallet i argumentasjonen for innføring av innvandringsstoppen, og det er også et viktig moment i dagens debatt. I 1899 kom Andreas Martin Hansens bok «Norsk Folkepsykologi» – som delte det norske folk inn i to hovedgrupper Rundskallene  på Vestlandet, og Langskallene  på Østlandet. Hansen knyttet også ulike sosiale egenskaper til de to skalle-typene. Raseteorier ble videre brukt mot samer, tatere, sigøynere og andre synlige minoriteter.

Norge nærmet seg en unionsoppløsning, svenskehatet økte. I 1901 innførte Norge strengere utvisnings-regler, meldeplikt for utlendinger og restriksjoner på oppholdstillatelser. Under revideringen av denne loven i 1915 var  «omstreifer-ondet», bestående av sigøynere og tatere, en aktuell problemstilling. Man fryktet  økt press mot norske grenser pga. den usikre situasjonen i Europa. En ny innvandringspolitisk tradisjon ble skapt ved denne revisjonen; økt kontroll og innstramminger.

I Oslo ble negre fra Kongo vist fram så sent som i 1914 i anledning Grunnlovsjubileet. Med skrekkblandet fryd valfartet Oslo-folk til utstillingen for å se på «de ville». Avisene brakte reportasjer  med malende beskrivelser om hva de svarte gjorde og hvordan de så ut.

«…hun vrider sin krop foran musikanten, mens denne utstøter noen uartikulerte og hissende lyd som stinker av urkraft og pirrende sanselighet. En kan bli hjertesyk av å se og høre, og vi forlater de sortes landsby besjelet av en glad følelse: Det er deilig at vi er hvite, hvite….»

(Fra ukebladet URDs reportasje fra en danseforestilling under utstillingen i 1914)

Dette synet på svarte som underlegne og som uvitende små barn, gjenspeilet seg i barnebøker og skolebøker og befestet oppfatningen av at det var en kvalitetsforskjell på de to «rasene».  De svarte ble foreløpig ikke oppfattet som en  trussel av noen politiske grupperinger. Men oppfattelsen av at nordmenn var en homogen gruppe ble styrket. Framstillingen av svarte som primitive og underlegne styrket en holdning om at «de» ikke hadde noe «her hos oss» å gjøre.  Svarte mennesker var på begynnelsen av dette århundret en kuriositet i Norge, men det var andre grupper som var oss nærmere; jødene.

De anti-jødiske strømninger som gjorde seg gjeldende i Europa i mellomkrigstiden, fantes også i Norge.  1.verdenskrig og spionasjefrykt bidro til innføring av full pass- og visum-plikt for alle utlendinger. I 1917 ble utlendingers adgang til å velge bosted i Norge begrenset.

I mellomkrigstiden vokste den ytterste høyrefløy i norsk politikk. I 1921 utkom «National Veiviser for Kristiania» som kartla jøder i hovedstadens forretningsliv. Budskapet var klart: Den som ikke er mot jøder er mot Norge. Bladet Fritt Folk fremholdt at det slett ikke drev med jødehat; «Vi driver ingen jødeforfølgelse så lenge jødene lar oss i fred, men det er jødene som driver rasehat, og den norske rase må forsvares».   Dr. Jon Alfred Mjøen opprettet sitt rasebiologiske laboratorium, og dannet en komitè for rasehygiene, og utga bøker og tidsskrifter om rasehygiene. Mjøen brukte  trusselen mot Vestens kultur som unnskyldning for jødeforfølgelse. Norge lå svært lavt i antall mottatte jødiske flyktninger i forhold til andre europeiske land.

Nordmenn som kom begeistret hjem fra reiser i Tyskland og Italia brakte fascistisk og nazistisk ideologi inn i den politiske diskusjon. Aviser og blader debatterte jøde-spørsmålet og tok klart avstand fra forfølgelsene som startet i Tyskland, men også norske anti-jødiske blader kom ut. Nationalt Tidsskrift kom med sterke angrep på jødene i 30-årene. Redaktøren ga i 1932 og 1939 ut boken «Hvem er hvem i jødeverden?»  Boken ga en oversikt over hvem som var jøder i norsk forretningsliv og oppfordret  nordmenn til ikke å handle der. Jødene ble fremstilt som en stor fare for det norske samfunnet og «det norske folk».

Nazistene og andre jødefiendtlige grupper fryktet en «invasjon» av jøder, og mente man måtte la landets egen ungdom komme først. Vidkun Quisling, som på den tiden ledet det lite fremgangsrike norske nasjonal-sosialistiske partiet Nasjonal Samling,  var til å begynne med ikke så interessert i rase-spørsmålet. Han hevdet at man ikke kunne komme forbi jødespørsmålet, men han ville at det skulle skje på en  «høvelig måte», uten at man oppfordret til individuelt rasehat. Dette endret seg som kjent under krigens gang. Nasjonal Samling utga bladet Fritt Folk som var sterkt anti-jødisk. Bladet trykket gjennom hele krigen  artikler der jødene ble gjort til hovedfienden – i tillegg til kommunismen.  Norges behandling av jøder under krigen er lite å være stolte av i dag, og har nok en sammenheng med anti-jødiske strømninger som gjorde seg gjeldende før krigen.

Men nazismen var ikke død
Da krigen endte i mai 1945 var tiden kommet for et oppgjør med alle som hadde sluttet seg til nazistene i løpet av krigen. Det ble reist sak mot i alt 54 241 personer. Nasjonal Samling hadde på sitt høydepunkt i 1943  43.400 medlemmer. Noen norske nazister flyktet til Sør-Amerika og Spania, og andre flyktet til Sverige, godt hjulpet av svenske nazister. Hatet mot nazister og norske landssvikere var så sterkt at det var umulig å fortsette et nazi-parti i Norge. Nazistene etablerte derimot  «kamerat-foreninger» som skulle hjelpe de dømte, og forsøke å påvirke det omfattende rettsoppgjøret. 6.000 nordmenn  ble med som frontkjempere i Hitlers hær, og 5.000 av disse ble dømt etter krigen. Alle norske frontkjempere ble automatisk med i Waffen SS. Intervju-undersøkelser blant frontkjemperne har vist noen fellestrekk blant disse: De fleste var ivrige forsvarstilhengere, svært politisk interesserte, medlemmer av NS og  hadde god utdannelse. Og de var svært unge. Til tross for at såvel frontkjempere som andre landssvikere ble dømt til lange fengselsstraffer, ville mange av dem slett ikke gi opp det arbeidet de hadde drevet under krigen.

Det første nummeret av landssvikerorganet Folk og Land etter at det hadde skiftet navn, først fra Skolenytt, og så fra 8. mai.

Olav Lindheim hadde vært funksjonær i Nasjonal Samling, og  etablerte etter krigen et kontor for fri rettshjelp og arbeidsformidling for de landssvikdømte; Sambandet for Social Oppreisning. Det var imidlertid dårlig oppslutning om denne foreningen, men det var flere andre små grupper rundt i Norge, og disse slo seg sammen  i 1949 og dannet Forbundet for Sosial Oppreisning. Initiativtaker var Nils Vikdal, utgiver av bladet «Skolenytt», som forsøkte å samle lærere med nazist-sympatier. Forbundet arbeidet for en nordisk samling av meningsfeller, men uten suksess, selv om det formelt eksisterte helt fram til 1977. I 1952 skiftet  «Skolenytt» navn til «Folk og Land».
Selv om ingen i etterkrigstidens Norge våget å stå fram som nazister, var det lettere i utlandet. På begynnelsen av 50-tallet var flere internasjonale fascist- og nazist- organisasjoner etablert, og kongresser og møter ble avholdt. Invitasjoner kom til Norge, men mennene bak «Folk og Land» tok ikke sjansen på å dra åpent avgårde til disse møtene. Det hersket en utbredt frykt for åpent å blande seg inn i dagens politikk.. En gruppe på ti nordmenn reiste likevel til en stor internasjonal kongress i Malmø i 1951.

I 1956 ble Nordisk Front dannet i Sverige av Gøran Assar Oredsson. Det var en ren nazistisk organisasjon som hadde som mål å samle alle nazister i Norden til èn gruppe. I Norge var interessen noe lunken, men i Bodø dannet likevel gymnasiasten Hallvard Paasche en norsk avdeling i begynnelsen av 60-årene. Det nordiske arbeidet hadde imidlertid liten suksess, og rekrutteringen til nazistiske grupper var ubetydelig i Norge frem til 1968.

Inn i skyggenes dal
«Gammel-nazistene» så det som håpløst å fortsette sitt tidligere arbeid i den gamle formen. De manglet  rekruttering, og mange av de landssvikdømte ville ikke lenger være aktivt med i arbeidet. Men noen av de eldste har nektet å gi opp, og fortsetter sin virksomhet ennå.

I dag er disse veteranene fortsatt aktive; først og fremst gjennom Folk og Land, som har vist en forbausende overlevelsesevne. Det er åpenbart at avisen får økonomisk støtte utover abonnements-inntektene. Bladets hovedtema er landssvikoppgjøret, og hovedmålet er å rettferdiggjøre de landssvikdømtes handlinger under krigen. Folk og Land spilte i 60-årene den samme rollen som Norsk Blad forsøker å spille i dag; et møtested for alle høyreekstremister. Gjennom Folk og Land  kom flere av 70-tallets nynazister i kontakt med hverandre. På 70-tallet var det et nært samarbeid mellom Folk og Land-aktivistene og organisasjonen Norsk Front.
I 90-årene er det liten synlig aktivitet blant de eldste nazistene.»Folk og Land» holder seg stort sett utenfor dagens politikk, men klarer ikke å holde seg fra å trykke anti-innvandrings-artikler nå og da. Bladets hovedtema er krigen, og spesielt landssvikoppgjøret. Episoder fra krigsårene fyller spaltene, sammen med forbitrede artikler om hvor blodig urettferdig behandlet  man føler seg. Kontaktene med dagens høyreekstremister holdes likevel varme. Norsk Blad  annonserer, og Erik Rune Hansen  fra nynazistgruppen ZORN 88 skriver artikler. Annonsene viser at de også har samarbeid med andre veteran-foreninger i Europa.

Det sentrale samlingspunkt for veteranene blant norske nazister er Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie (INO). INO driver A/S Historisk Forlag som er utgiver av «Folk og Land».  INO har et omfattende arkiv, og beskjeftiger seg stort sett med hvitvasking av norske nazisters handlinger under krigen. De har gitt ut flere bøker og dokumenter, og det er åpenbart at en relativt stor finansiell støtte bidrar til å holde liv i  «instituttet». Knut Baardseth  leder INO, og  bedyrer at de ikke har noe med dagens politikk å gjøre. Dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner, fordi både Arne Myrdal og Erik Rune Hansen har hatt innlegg på trykk i Folk og Land.
Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie har en klar funksjon i dagens norske høyreekstremisme. Linjen tilbake til krigen og nazismens storhetstid holdes varm. INO kan bidra med et omfattende kildemateriale og historisk bakgrunn for nazismen. Deres tolking av rettsoppgjøret er et forsøk på «hvitvasking» av nazismen som ideologi og av nazistenes gjerninger under krigen. INOs medlemmer fungerer i noen tilfeller  som «bestefedre» som de unge brushodene kan få råd og støtte fra, og selv om INO kan synes noe patetisk i sine forsøk på å rehabilitere landssvikdømte, er deres fortsatte virksomhet viktig for dagens nynazister.

De eldres mimring over krigens dager får også mer konkrete utslag. Hvert år i september møtes noen mennesker langt inne i skogen ved Bamble for å minnes falne frontkjempere. Der har frontkjempere og deres slektninger bygget et monument; 3 meter høyt og med en metallplate med ordene: «Norges falne frontkjempere og frontsøstre i 2. verdenskrig til minne. Vi som kom hjem hilser dere!» Høsten 1991 gikk frontkjemperne offentlig ut og ville ha et monument på kirkegården i Bamble, men dette ble tatt lite nådig opp av nazismens ofre, og prosjektet ble skrinlagt – trolig for godt. Flere forsøk i de siste årene på å reise minnestøtter har blitt kontant avvist av norske myndigheter.

2. verdenskrig har satt dype spor hos alle som opplevde den, og overleveringen til nye generasjoner har sørget for at de aller fleste nordmenn er sterke motstandere av nazismen. Likevel har en del av de eldre nazistene holdt arbeidet i gang helt siden krigen sluttet og fram til idag. Deres aktive innsats har blitt mindre;  pengestøtte samt ideologisk og historisk kunnskap er de viktigste bidragene fra de eldre nazistene til dagens unge aktivister.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

2. Nynazisme på norsk

«Norge er nå under INVASJON av fremmede folkeslag som ønsker å ta over hjemmene, jobbene og landet vårt! Okkunpantenes uniformer er hudfargen deres.»

– (Løpeseddel fra Nasjonalt Folkeparti)

Nazistene og frontkjemperne som hadde håpet på rekruttering til «saken» ventet ikke forgjeves. På begynnelsen av 60-tallet var en del ungdommer begynt å dukke opp i nazist-miljøet. Olav Hoaas  studerte historie ved Universitetet i Oslo, og der fant han raskt meningsfeller. Hoaas  var  rase-teoretiker og skrev lange, innfløkte artikler og «skrifter» som skulle vise at den hvite rase var overlegen jøder og negre. Erik Rune Hansen  var en fanatisk tilhenger av nazismen og Hitler, og ville ikke  ta avstand fra hverken jøde-utryddelsene under krigen, eller modifisere  nazismen.  Flere andre yngre krefter begynte sin virksomhet, men disse var i liten grad  opptatt av landssvikoppgjøret. De var glødende interessert i den nazistiske ideologi og var erklærte  rasister. I kjelleren til Folk og Land hentet de inspirasjon fra Quislings taler og program.

Det første nummeret av Hundeavisen fra 1948

I 1967 forsøkte man å danne et parti – Norges Nasjonale Parti – men uten hell, og mange gikk  til Anders Langes Parti (ALP).
Anders Lange var en kjent figur på ytre høyrefløy, men ingen nazist. Lange drev en kennel utenfor Oslo, og var  ivrig motstander av offentlig byråkrati og skatter. Anders Lange utga  «Hundeavisen», som raskt kom til å handle om helt andre ting enn hunder. Avisen inneholdt artikler om alt fra Olav Hoaas  rasebiologiske teorier til UFO-stoff. Lange lot alle få slippe til i avisen, enten de var rasister, fascister eller mørkeblå konservative, men han ville dog ikke ha noe formelt samarbeid med nynazistene. Anders Lange formaliserte sitt politiske arbeid i sitt eget parti,  ble valgt inn på Stortinget i 1973, men døde kort tid etter – 70 år gammel.

På 60-tallet og fram til midten av 70-tallet var den ekstreme antikommunismen et viktig bidrag til aktivitet på den ytterste høyrefløy. Stadig dukket nye grupper opp, for så å forsvinne igjen. Unge Høyre hadde på samme tid en konfliktfylt periode med splittelser og eksklusjoner, og opp av asken fra de mange små ultra-konservative gruppene begynte nazistene igjen å røre på seg.
Nasjonal Ungdomsfylking (NUF) ble stiftet høsten 1968. Medlemmene var ikke villige til åpent å erklære seg som nazister; anti-kommunisme og nasjonalisme var betegnelser de foretrakk. Men de samarbeidet imidlertid fortreffelig, så forskjellene var neppe uoverstigelige. Forbindelser til utlandet ble pleiet, og aksjonsgruppen Anti-Kommunistisk Allianse (AKA) ble etablert, men de fikk ikke utrettet  stort annet enn å bli arrestert for  oppbevaring av våpen. NUF arbeidet i motvind, og utallige forsøk ble gjort for å samle de ulike smågrupperinger, men uten hell.
I 1971 dukket Tor Petter Hadland opp i miljøet og medvirket til større aktivitet, noe som bl.a. førte til at Erik Blücher  fra Moss kom på banen.  Blücher hadde startet sin politiske karriere i Unge Høyre, men kom til Oslo på leting etter politiske meningsfeller med mer ytterliggående standpunkter.

Gruppene var mange, og publikasjonene ikke alltid like proffe.

Den kaotiske oppblomstringen av smågrupper på høyresiden i begynnelsen av 70-tallet  kunne synes som en ideell bakgrunn for å danne et nytt parti. Etter Langes død var Anders Langes Parti lenge preget av indre strid, noe som førte til Carl I. Hagens  maktovertagelse og den senere opprettelsen av Fremskrittspartiet. De mindre høyreradikale gruppene var blitt spist opp av AKA og  ALP, og Erik Blücher mente klimaet var så gunstig at det var nok å henlede folks oppmerksomhet på NUFs eksistens for å vokse til et stort parti. Høsten 1974 startet NUF en offensiv på skoler og universiteter, og avisene var sterkt interessert i alt de foretok seg. All reklame var god reklame for NUF, og Blücher var flink til å tipse avisene om aksjoner og utspill. De fikk masse oppmerksomhet, og andre anti-kommunister måtte medgi at NUF var dyktige.

Utover 1975 var nazistene aktive over hele landet, spesielt i forbindelse med 1.mai stelte de i stand mye bråk. Ikke alt som skjedde var NUFs verk, men de sørget for å ta æren for det, og folk sto åpent fram som NUF-medlemmer over hele landet. Arne Flatland  kastet stein gjennom bokhandelen Tronsmos vinduer i Oslo, og Blücher var selv svært aktiv på det organisatoriske planet, mens hans underordnede aksjonerte. Tor Petter Hadland  deltok på et nazi-stevne i Barcelona i 1974; et internasjonalt nettverk var i emning.
Avisene slo stort opp alt de kunne få tak i av uttalelser og rykter om bomber, geriljaøvelser, Heimeverns-infiltrasjon osv.  Dette medførte at NRK ville ha dem med i «På Sparket» ; datidens heteste debattprogram på TV.

29. mai 1975 gikk programmet på luften. Nynazistene hadde forberedt seg grundig til denne unike sjansen til å gjøre seg kjent for det norske folk. Store ord og ville overdrivelser fylte programmet, som av nazistene selv ble betegnet som et «gjennombrudd», selv om  de i politiforhør senere innrømmet at det meste de hadde sagt var løgn.  Leserbrevspaltene ble fylt av sympati-erklæringer, og Aftenposten kalte dem heretter for nasjonalister, slik de selv hadde kalt seg. Etter TV-programmet «På Sparket» dro NF-ledelsen på turnè til Sør- og Vestlandet.

Blücher  pleiet i denne tiden kontakten internasjonalt med bl.a. World Union Of National Socialists (WUNS). WUNS ble etablert i 1962 av engelskmannen Colin Jordan og er en Hitler-tro bevegelse som skal forsvare den ariske rasen mot den store jødiske «sammensvergelsen». WUNS har medlemmer i land over hele verden, og har lenge vært ledet av dansken Povl Heinrich Riis-Knudsen; leder for Danmarks National-Socialistiske Bevegelse. Riis-Knudsen ble sparket som leder i 1992 etter at det kom fram at han hadde en palestinsk elskerinne.

10.oktober 1975  ble organisasjonen Norsk Front  (NF) dannet på et styremøte i NUF. Interimstyret besto av Erik Blücher, Øystein Hovdekinn, Tor Petter Hadland, Georg Farre og Bitten Cathrine Lunde. Blücher lanserte arbeidets tre faser: Først skulle de skaffe seg blest og PR, deretter skulle de satse på medlemsverving og skolering, og til slutt skulle verket krones med deltakelse i Stortingsvalg.
I Norsk Fronts medlemsblad oppfordret Blücher (in)direkte til mer voldelige aksjoner. Dette gikk særlig utover en rekke Oktober-bokhandler, som solgte «alternativ» og radikal litteratur. På denne tiden dukket det opp en rekke yngre aktører som senere gjorde seg bemerket, og en av dem var Petter Kristian Kyvik . Han startet sin politiske virksomhet i Unge Høyre, gikk til ALP, og var senere med i Ungdommens Heimevern. Han ble aktivt med i det høyre-ekstreme miljøet før han begynte på Befalsskolen.

I 1976 ble Kampforbundets trener Tore Jacobsen dømt til tre måneders fengsel for å ha malt rasistiske slagord, og Olav Hoaas møtte for retten tiltalt for å spre rasisme.

Et Norsk Front-lag ble stiftet på Blindern og organisasjonens løpesedler ble spredt over hele landet.  Norsk Front hadde to fraksjoner; èn aksjonistisk og èn mer «stueren», rekrutteringen økte og aksjonene ble flere.

 

Bomber og drap
13.mars 1977 ble Oktober-bokhandelen i Tromsø bombet av en gutt som ikke var medlem av Norsk Front. Det er likevel sannsynlig at NFs propaganda og Blüchers oppfordringer nådde utenfor NFs grenser, og at dette medvirket til denne guttens valg av aksjon og mål. NFs kampforbund ble  gjenopplivet under navnet Aksjonsgruppen med Kyvik som leder. Flere eldre nazister hadde fått tro på arbeidet til Blücher & co og sluttet seg til Norsk Front.

Erik Blücher dannet på denne tiden Norges Antikommunistiske Forbund som var den norske delen av World Anti Communist League. Blücher styrket sine internasjonale kontakter og sin egen posisjon ved dannelsen av denne nye gruppen.

Miljøet rundt Vivi Krogh var preget av relativt vulgær propaganda, som i denne løpeseddelen.

I 1978 så Vivi Kroghs  Organisasjon mot Skadelig Innvandring  dagens lys. Organisasjonen hadde mange nazister som medlemmer, men Vivi Krogh hadde selv full kontroll. Det ble etablert flere undergrupper på Oslos vestkant ; Anti-Parasita, Den Tause Majoritet og Majorstua-gruppa. Disse gruppene har gjort seg bemerket ved å sende ut løpesedler og propaganda av det aller mest vulgære og grove slaget, der stavefeilene florerte. Dette er plakater som fortsatt blir spredd – senest til videregående skoler våren 1993.

Organisasjonen til Vivi Krogh hadde nok en del medlemmer, ikke minst fordi de var det eneste alternativet på den tiden til de rene nazister, men det var neppe så mange som hun påsto selv. Vivi Krogh pleide å si at de hadde både et hemmelig styre og ikke mindre enn 157 lokale grupper spredd rundt i Norge, og at de ikke «hadde kapasitet til å ta inn flere medlemmer».

Nazistenes tre-delte strategi ga dem ikke noe oppsving. De fikk mye blest og PR, men få medlemmer, og den etterlengtede stortingsvalgs-deltagelsen var langt unna. Vold og terror ble de nye virkemidlene. Norsk Front angrep i 1978 1.mai-toget i Asker, og dette styrket dem i troen på at de var i ferd med å bli noe stort.

Natt til 1.mai 1979 var nazistene i aksjon for å «hjelpe» politiet i Oslo med å slå ned det gryende norske ungdomsopprøret. Petter Kristian Kyvik var fanatisk anti-kommunist, og regnet ungdommene som var ute og demonstrerte denne natten som sine fiender. Han kastet en bombe inn i folkemengden i Slottsparken for å spre panikk og for å «lette politiets arbeid», og en person ble lettere skadet.
1.mai hadde konservative og høyreradikale ungdommer som vanlig samlet seg  utenfor Høyres Hus for å «bue» mot 1.mai-toget som passerte. Slagord som «AKP, AKP – mei dem ned med AG3» gjallet, og Norsk Front-medlemmene følte seg som helter. Kyvik hadde forberedt seg godt denne dagen, og sammen med noen kamerater hadde han hjemmelagde bomber innenfor jakken. I motsetning til de andre, kastet Kyvik sin bombe mot toget, og en togvakt ble hardt skadet. Kyvik ble arrestert og  Blücher satt en stund i varetekt. Kyvik ble dømt til fem års fengsel, og ble en slags martyr og «helt» i høyreradikale ungdomsmiljøer. Under soningen greide han å stikke av fra Ullevål sykehus i 1981, og vervet seg i den franske Fremmedlegionen i april samme år, men meldte seg senere ved den norske ambassaden i Paris.

Nasjonalistens artikkel om dommen i kyviksaken i 1980

Norsk Front ble oppløst 26.juni 1979, som en reaksjon på all den negative omtalen etter Kyviks bomber. Dette var kun en formalitet – et forsøk på å renvaske nynazistenes skitne rykte. Nasjonalt Folkeparti ble opprettet like etter, og de fleste av Norsk Fronts medlemmer fulgte med på lasset. Leif Karlung  fra Lillestrøm hadde et  sovende parti; Norges Demokratiske Parti. Blücher og Karlung inngikk et samarbeid for endelig å få delta i kommune- og fylkestingsvalget. Lister ble stilt i Oslo og Akershus, men det var for mange falske navn og for dårlig organisering, og listene ble trukket.

Nasjonalt Folkepartis første riksting fant sted i januar 1980. 35 deltagere hørte Blücher ildne til fortsatt kamp.  Kyviks dom og  oppstyret rundt dette hadde  skadet både organisasjonen og «saken», men kampgløden var fortsatt på topp. Partiprogrammets 25 punkter ville bygge opp det nasjonale, ut med alle innvandrere og kjempe for «de gamle,norske verdier» og mot kommunismen.
1.mai-bomben hadde bidratt til overskridelse av en voldsterskel innenfor det høyre-radikale ungdomsmiljøet i Norge. En ny og enda mer alvorlig fase var innledet. Norges Germanske Arme (NGA)  ble skapt på Malmøya utenfor Oslo, av Espen Lund  og Jon Charles Hoff.  De ville ha våpen og Johnny Olsen ble deres mann. Olsen og Hoff organiserte et innbrudd via mellommenn. Problemene oppstod da mellommennene ville ha penger. NGA hadde slett ingen penger, og de fikk mistanke om at en av tyvene hadde kontaktet politiet. I ren desperasjon fant de en utvei. De to tyvene ble tatt med ut på en øde landevei på Hadeland og  skutt ned og drept med AG-3 automatgevær. Alle  tre ble dømt; Johnny Olsen fikk 18 års fengsel, Jon Charles Hoff fikk 12 år og Espen Lund fikk 21 år. NGA var ikke erklært nynazistiske, men betegnet seg som høyreekstremister.

Nynazistene lå lavt under etterforskningen av Hadelands-drapene,  og de interne motsetningene økte. Blücher var gått over til en hardere, uforsonlig rasist-nazisme, og gikk av som leder «grunnet sykdom» i august 1981.  I 1982 forlot han det synkende norske nazi-skip og dro til England og bosatte seg i Brighton. I England fikk Blücher gløden tilbake og etablerte en mengde kontakter; blant annet med den engelske organisasjonen League of St. George; en paraplyorganisasjon som hadde som hovedoppgave å være brobygger mellom grupper over hele  Europa. Blücher bodde hos familien Hancock i Brighton som eier et trykkeri som produserer og utgir en mengde nazistisk materiell.

Jan Ødegaard  ble ny sekretær, og etterhvert den reelle lederen i Nasjonalt Folkeparti. Han samlet  Hadland og Lunde rundt seg i ledelsen, og den stadig meget aktive Bastian Heide  var propaganda-sjef. NF våknet til live igjen og ved riksmøtet vinteren 1982 fortsatte den kollektive ledelsen, med Blücher som redaktør og leder for propagandaen.

Nasjonalt Folkeparti kom i søkelyset igjen etter at de sto bak trusler mot Sagene skole i forbindelse med 17.mai-feiringen i 1983. Sagene skole hadde mange innvandrerbarn som elever, og tanken på at disse skulle gå i barnetoget med norske flagg ble tydeligvis for mye for Nasjonalt Folkeparti. Truslene førte til en kraftig motreaksjon, og 17.mai marsjerte Sagene skole stolt i barnetoget med innvandrere som flaggbærere omkranset av en «æreslivvakt» av norske kjente personer.

Lite er kjent om Blüchers virksomhet i England, men det er klart at han reiste mye over hele Europa, og neppe kun som turist. Men livet ble ikke lett for Blücher i England heller – i 1983 ble han nektet innreise til England og flyttet til Ørebro i Sverige. Selv om Blücher ikke hadde noen formelle verv i det norske nazi-miljøet, var han en sentral figur og fortsatt ansvarlig utgiver og skribent i NFs medlemsblad Nasjonalisten. Redaktøren, Bitten Lunde, og hennes mann Tor Petter Hadland, bodde også i Ørebro på den tiden.
I Sverige så nynazistene opp til Blücher fordi han hadde vært sammen med «de store gutta» i utlandet, og han ble en inspirator for den svenske nynazistiske bevegelsen. Blücher er en skriveglad mann og startet opp et nytt blad i Sverige – Nordic Order – som utkom med noen få nummer i 1984 og i 1985. Nok et desperat forsøk på å være «samlende» for de mange gruppene i Norden. For å få internasjonale kontakter var hele bladet på engelsk.

Myndighetene stilte Heide, Hoaas, Nils Nilsen og Ole Olsen for retten for rasistisk propaganda høsten 1984. NF-lederne forsøkte å utnytte rettssaken til  å skape publisitet om seg selv. Alle de tiltalte ble idømt betingete fengsels-straffer.
I 1984 ble Nobels fredspris tildelt Biskop Desmond Tutu, og dette provoserte NF voldsomt. Tor Petter Hadland ringte inn en bombetrussel under pris-utdelingen i Universitetsaulaen, og hele salen måtte evakueres. Hadland ble dømt til syv måneders fengsel for dette som han sonet i 1986.

Slutten på nynazismens første fase
Utover 80-tallet ble innvandrere hovedmålet for Nasjonalt Folkeparti, og ideologien kom i skyggen av ren rasisme.
Fra en postboks på Slemdal dukket det på denne tiden opp Nordisk institutt for historisk revisjonisme, som utga ett nummer av det svært profesjonelt produserte bladet «Holocaust Nytt», som inneholdt artikkel på artikkel som skulle «motbevise» at seks millioner  jøder ble drept under krigen. Dette «instituttet» forsvant raskt i skyggenes dal.

NF-leder Ødegaard hadde samlet en del unge aktivister som gjerne ville gjøre noe mer enn å prate. En av disse var Ole Krogstad som ble valgt til ungdomsleder i Drammen. Våren 1985 ble både AKP-leder Kjersti Ericsson og journalist Per Bangsund forsøkt angrepet med dynamitt, men klossetheten til aksjonistene spolerte det hele.

Under NFs «sommertreff» utenfor Haugesund ble det delt ut dynamitt til deltakerne, og 14. juni 1985 sprengte Ole Kristian Braastad  Nor Moskè i Oslo i lufta. Ødegaard, Braastad, Krogstad og to andre ble i mars 1986 dømt for en rekke aksjoner og forhold; spraymaling, telefonterror, våpenbesittelse o.a. Bjarne Pettersen ble siktet for sprengningen av  den hemmelige telefonsentralen i Frognerparken, men alle siktelser ble frafalt fordi alle skyldte på alle. Ole Kristian Braastad fikk fem år i fengsel for bombe-attentatet mot moskèen. Han har senere tatt et oppgjør med sin fortid, og ble senere med i Oslo Sosialistisk Ungdom. Ødegaard ble dømt til tre års fengsel, men etter lange utsettelser pga. soningsudyktighet har han ennå ikke sonet straffen.

Blücher var fortsatt aktiv i sitt selvvalgte eksil i Sverige og nå ville han drive forretninger. Erik Blücher dannet i 1985 Edelweiss Survival Supply AS. Dette selskapet drev postordre-salg av alt fra «survival»-bøker til Waffen SS-videoer og LP-plater med taler av Hitler og Göebbels. Og Blücher startet nok et tidsskrift! Denne gangen het det Hardcore Survival og ble spredd til høyreekstremistiske miljøer i Norge og Sverige. Blücher opererte nå under dekknavnet Erik Nilsen. Men Blüchers prosjekter, blader og forretninger gikk langsomt dårligere. I 1988 stengte den svenske skattefogden postordreforretningen og beslagla alt trykkeriutstyr. Blücher kaller seg originalt nok fortsatt Tor- Erik Nilsen, og har bodd i lengre tid  Danmark. Han dukket imidlertid opp under fotball-EM 1992 i Sverige og solgte nazi-blader og t-skjorter med rasistiske slagord, og forsøker tydeligvis å holde virksomheten i gang. Idag lever han tilsynelatende et stille liv i forstaden Ekeby utenfor Helsingborg i Sverige.

Tor Petter Hadland flyttet tilbake til Norge på slutten av 80-tallet,svært bitter på det norske samfunnet som hadde fått ham sparket fra jobben i Oslo Sporveier. Bortsett fra bombetrusselen mot fredsprisutdelingen til Desmund Tutu  holdt han seg borte fra NF, men beholdt kontakten med miljøet. Hadland bodde i to år på Scandic Hotell utenfor Oslo i påvente av at Bærum sosialkontor skulle finne en mer permanent bolig.

Det var etterhvert lite igjen av Nasjonalt Folkeparti. Medlemmene var ledende i nynazismens gyldne år i Norge, men i dag er ingen igjen, og mange har gått inn i  andre grupper. Bastian Heide er fremdeles i medie-bildet, nå med merkelappen «nasjonalist». Runar Schau, en våpensamlende Hitler-beundrer fra Oslo,  var det nærmeste Führer-emne NF kunne oppvise etter Blücher-epoken.
I 1991 tikket en pressemelding ut som forkynte at NF var oppløst, og medlemmene ble oppfordret til å gå inn i andre grupper, og spesielt til Fedrelandspartiet. Dette har imidlertid ikke forhindret at NFs groteske løpesedler fremdeles blir distribuert i postkassene på Oslos vestkant. Bastian Heide er fremdeles aktiv i såvel TV-debatter som på  Arne Myrdals gatemøter rundt i Norge.
Men hvor er det blitt av de andre fra denne perioden? Det er vel tvilsomt om man kan vente en retur fra Blücher til Norge siden alle «hans» gutter er forsvunnet, men det ville være  noe merkelig om alle de gamle Norsk Front-aktivistene skulle ha trukket seg totalt vekk fra sine aktiviteter.

Den økte aktiviteten i de siste par årene kan føre til at de kommer tilbake.

Tilbake til innholdsfortegnelsen


3. Rasekrigerne

«Vår tro är en stark raslig tro, en folklig vilja, en livsstil. Med andra ord en världsåskådning. VAM är helt enkelt lyckans och den rasliga reningens verktyg, den vita rasens förlängda arm, Vi föraktar lögn och omoral, ty lojalitet, heder och ärlighet är våra rättesnören. Vår tro är storhet, skönhet, ära, rättvisa och en obeskrivbar folkgemenskap. Vår tro är själva livet.»
(Fra det svenske bladet STORM – organ for Vitt Ariskt Motstånd nr.9-10/1993)

«Det er slik i dag at det er kun nasjonalisme som er rett lære, – og den eneste løsning som kan redde nasjonen! Det er vi som tar opp kampen – går fra ord til handling – og gjør motstand! HVIT MOTSTAND – RASE OG NASJON! BLOD OG ÆRE!
FRYKT ER VÅRT VÅPEN – HEVN VÅR RETTFERD! HVIT MAKT!»

(Fra det norske skinhead-tidsskriftet RAGNAROKK nr. 4 1993)

Det er få nynazister i Norge i dag, og det er ingen tegn som tyder på  at den nazistiske ideologien, slik vi kjenner den fra Hitler-tiden, vil få et oppsving med det første, til tross for spredte «romantiske» svermerier blant enkelte guttegjenger. Nynazister er et så sjeldent og så spesielt fenomen i Norge at media lager store oppslag hver gang det skjer

Holocaustfornektelse på norsk

noe som kan knyttes til nynazistisk virksomhet.
Nynazistene forsøker å tilpasse den nazistiske ideologien til dagens virkelighet, men gufset fra fortiden henger fortsatt igjen, så veien er lang for nynazistene i Norge. Flere personer fra 70- og 80-tallet finnes igjen i dagens grupper. Det viser at selv om aktiviteten har vært lav, har det vært arbeidet i kulissene, og når tiden er inne vil de dukke fram igjen. En slik «tid» er etter alle solemerker kommet i 1993.

Historisk revisjonisme
En sentral arbeidsoppgave hos alle nazister i dag, enten de er veteraner eller nynazister er det som kalles «historisk revisjonisme».
«Historisk revisjonisme» er en betegnelse som brukes på en internasjonal kvasi-vitenskapelig industri som har som hovedmål å «motbevise» utryddelsen av 6.millioner jøder under 2. verdenskrig. Den er hverken ny-nazistisk eller «vitenskapelig», men en blanding.
Revisjonistene er motivert av en eller flere av følgende momenter:

– å utvikle ny anti-semittisme.
– å rehabilitere ryktet og lederne til det 3. rike.
– å fjerne skyldfølelsen til det tyske folk og å skape en ny nasjonalfølelse.
– å bygge opp under teorien om den verdensomspennende jødiske sammensvergelsen.
– å renvaske den nazistiske ideologi

Sentralt hos nynazistene og hos «revisjonistene» er tesen om «den verdensomspennende jødiske konspirasjonen. Denne har sitt utspring i dokumenter som angivelig ble funnet i Russland; «Zions vise protokoller». «Dokumentene» ble laget av en offiser i Tsarens hemmelige politi og kom til Vest-Europa og USA etter revolusjonen i 1917, og ble påstått å være jødenes hemmelig for å overta verdensherredømmet.  Dette dokumentet har aldri blitt bevist som ekte, og brukes av nazistene som bevis for at «Hitler hadde rett».
Den ledende kraft i revisjonismen har vært, og er, «Institute of Historical Review» (IHR). Dette «instituttet» holder til California, og ble stiftet i 1979, i nær tilknytning til «the Liberty Lobby» – den største anti-semittiske propaganda-organisasjon i USA. IHR ble grunnlagt av millionæren Willis Carto og har i mange år hatt nære forbindelser til Ku Klux Klan og nynazistiske organisasjoner. Dette «instituttet» har årlige konferanser i Washington der talere som Robert Faurisson, Fred Leuchter, Dietlieb Felder, Ernst Zündel og David Irving i kraft av akademisk utdannelse forsøker å gi «revisjonismen» et vitenskapelig skinn, men deres politiske holdninger overskygger imidlertid alle vitenskapelige krav til seriøsitet.

I Norge eksisterer det i dag grupper med ulike grader av nazistiske forankringer. Få grupper er åpent nynazistiske, men folk med nynazistisk ideologi finnes også i de andre gruppene. De bokstavtro og stort sett eldre nazister er med i ZORN 88, og de unge nazistene er blitt nazi-skinheads. Internasjonalt har den ortodokse Hitler-dyrkende nynazismen stadig større fremgang, og det er grunn til å vente det samme i Norge, på tross av vår krigshistorie.

ZORN 88

ZORN 88s medlemsbulletin fra august 1989

ZORN betyr Hellig Vrede og 88 står for HH (h er den 8. bokstaven i alfabetet) som står for Heil Hitler. Til tross for det noe gutteklubb-aktige navnet er medlemmene blant de mest kompromissløse aktørene på den norske rasist-arena. Dette er en gruppe for menn som er opptatt av ideologi og hemmeligheter.

ZORN 88 ble stiftet julaften 1988 av Erik Rune Hansen som er en veteran i nazi-miljøet i Norge. Han begynte sin karriere i Folk og Land, og ble med i Nasjonal Ungdoms-Fylking – forløperen til  Norsk Front. Han forlot Norsk Front i 1979 og har holdt seg i bakgrunnen inntil ZORN ble etablert.

ZORN er en svært hemmelig gruppe, og ved siden av Erik Rune Hansen er få medlemmer offentlig kjent – alle med tilknytning til det tidligere nynazistiske miljøet. Hoaas har fortsatt med sine raseteorier, og er bidragsyter til ZORNs tidsskrift Gjallarhorn. Misvær er fremdeles aktiv revisjonist, med internasjonale kontakter. I Norge sender han sine Holocaust-benektende-skrifter til alle han finner det opportunt. Han har uttalt at han ønsker å bli tiltalt slik at han i retten kan «få bevise» at Holocaust var en løgn. Misvær har også lansert slagordet «Med Hitler for den tredje verden», fordi tyske raseteoretikere hadde en genuin omsorg for de overlevende av verdens urbefolkning.

Misværs tankegods er heller ikke fjernt fra Erik Rune Hansen som mer enn gjerne står fram i media, men resten av medlemmene er ukjente. Det er jo praktisk når man skryter av «voldsom oppslutning» i media, og bidrar til et mystisk og (tror Hansen) forlokkende rykte.

Gruppens politiske ideologi er rent nazistisk, noe Hansen heller ikke legger skjul på i intervjuer. De bruker hakekors og solkors med stolthet på sine publikasjoner og plakater. Hitler blir hyllet som en stor tenker, og de engasjerer intenst i historisk revisjonisme.  Den verdensomspennende jøde-sammensvergelsen er en hovedsak for ZORN 88 som, av andre i miljøet, blir framstilt som Norges tungvektere hva ideologi angår. De har derfor en markant innflytelse i det nynazistiske miljøet i Norge, og da særlig blant de yngste.
Hansen framstår som en hyggelig og omgjengelig mann. Han prater gjerne og overbevisende, og legger stor vekt på å virke ansvarlig, intellektuell og velinformert. ZORN 88s medlemstall  er selvfølgelig ytterst hemmelig, men et tips på rundt 150  skulle ikke være langt unna sannheten.

ZORN 88 er en grundig organisert gruppe der medlemmene er inndelt i A- B- og C-medlemmer – alt etter medlemmenes aktivitetsnivå og hvor godt ledelsen kjenner dem. ZORN 88 ledes av et hemmelig råd som skal bygge opp en eliteorganisasjon, og ikke en massebevegelse. ZORN skal både fungere som et sosialt samlingssted for nazister og som et ideologisk tenke-verksted.
Erik Rune Hansen fremstiller seg selv som sekretær for dette hemmelige riksstyret, men han er nok i realiteten lederen. Taktikken med å fremstille partiets ledelse som hemmelig og mektig hvor talspersonen kun er sekretær, ble også benyttet av Vivi Krogh i sin tid. Dette gjør at en liten gruppe kan virke som stor og mektig, istedenfor som et mer eller mindre en-persons-prosjekt.

ZORN utgir med ujevne mellomrom bladet  «Gjallarhorn». Den norrøne gudelære har tradisjonelt god grobunn i høyre-ekstreme miljøer, og ZORN 88 er intet unntak. Gjallarhorn er spekket med bonderomantikk, rasehygiene, lange artikler om revisjonisme og konspirasjon om det jødiske verdensherredømme samt stoff om det overnaturlige, UFOer og det okkulte.  Hitler blir hyllet i rosende ordelag,

Erik Rune Hansen driver også ZORNs salg av litteratur under navnet «Boktjenesten». Der tilbys revisjonistisk og nazistisk litteratur til rimelige priser.

Internasjonale kontakter blir pleiet i økende grad. World Union of National Socialists (WUNS) og de danske nazister har alltid vært nære venner av Hansen. I Sverige har også ZORN sine venner. Under de svenske nazistenes årlige hylling av «kriger-kongen» Karl 12., har ZORN-medlemmer vært til stede flere ganger. Årsmøtet til SVERIGES NATIONELLA  FORBUND hadde i 1990 besøk av Hansen som holdt en 15-minutters tale om den nordiske felles kamp og  avsluttet med  «Heil og Sæl!». Den beryktede svenske terrorgruppen STORM har kontakter med ZORN, og de utveksler informasjon i sine respektive blader. Hansen har også deltatt på «revisjonist-kongresser» i Tyskland.

ZORN 88 er en hemmelig klubb for voksne menn.  Deres strategi er ikke å løpe rundt på gater og torg, eller å skrive i aviser, men å «vente og se» i håp om at tiden engang skal bli «moden» for at ZORN kan tre fram i offentlighetens lys og drive en mer aktiv politisk virksomhet.

«Eliteorganisasjonen» ZORN er en gruppe der Erik Rune Hansen pleier sine ideologiske visjoner og lufter sine nazistiske teser.  Medlemmene trives best i skyggenes dal, og  konfrontasjoner og utspill er  mangelvare. Revisjonisme og nazisme er  hovedsakene for Erik Rune Hansen, men direkte aksjoner har hittil vært vanskelig å knytte til ham eller ZORN 88.

Strategien er å overvintre i håp om bedre tider. De har gjentatte ganger uttalt til media at de ikke akter å kaste seg inn i den daglige innvandringsdebatt, men velger å «utvikle seg ideologisk», samt å spre den nazistiske ideologi best mulig. Dette er nok en sannhet med visse modifikasjoner, for det er ingen hemmelighet at ZORNs medlemmer ikke har noe direkte imot å være medlemmer av andre organisasjoner i tillegg, for på den måten øve en indirekte innflytelse.

 

BOOT BOYS

Bladet til Bootboys var preget av spesiell layout og en fullstendig forakt for korrekturlesningens finesser.

Boot Boys er en av de mest aktive gruppene i Norge, og definitivt skinheads. Det kan synes noe rart at en gruppe erklærte nasjonalister som fanatisk elsker Norge og alt som er norsk, har valgt et engelsk navn, men det ser ikke ut til å bekymre dem nevneverdig.
Boot Boys er ikke så opptatt av ideologi og politikk, noe de faktisk har uttalt at de synes er ganske kjedelig. De blir karakterisert som ekstremt rasistiske og voldsforherligende. Boot Boys startet i 1987, og er en liten vennegjeng med øl, musikk og ualminnelige politiske ideer som samlingspunkt. Boot Boys har holdt til i Hokksund utenfor Drammen, og ledes av den unge veteranen Ole Krogstad. Krogstad var tilknyttet Nasjonalt Folkeparti som ungdomsleder, og ble i 1986 dømt til ti måneders fengsel for tilgrising av den jødiske synagogen i Oslo, sprenging av døren til innvandrerkontoret, anskaffelse av dynamitt og ulovlig besittelse av våpen.
Boot Boys kom for alvor i mediebildet etter Brumunddal-bataljen høsten 1991, hvor de var Myrdals livvakter, og ledet  angrepene på tilskuere og antirasister.

Boot Boys er en lukket gruppe, og hvor mange som er definert som «medlemmer» er usikkert. Det er neppe mer enn 50 med stort og smått som har tilknytning til dette miljøet. Det norske rasist-miljøet er ikke så stort, og folk fra de forskjelligste grupperinger vanker hos hverandre i skjønn forening. Hvem som er medlem i Boot Boys, eller ikke, er vanskelig å gjette seg til, men fire gutter sto fram i en reportasje i Lørdags-revyen høsten 1990, der  Jan Holthe og Ole Krogstad framholdt  at de hadde svært mange medlemmer, men at disse «på grunn av sin karriere» ikke ville stå fram.

Boot Boys har hatt forbindelser med flere andre grupperinger. Nasjonal-Demokratisk Union og Michael Knudsen har ofte vært nevnt. Det samme har  ZORN 88, som i  Gjallarhorn har gitt uttrykk for stor støtte til Boot Boys. I såvel bladet som i intervjuer har imidlertid Ole Krogstad gitt uttrykk for at «det er for mye prat i disse andre gruppene».

Krogstad forsøker å framstille Boot Boys som en selskapsklubb, der unge gutter møtes for å lytte til musikk og drikke pils. Dette er nok sant, men bare en del av sannheten. Voldelige aksjoner, spesielt mot sine hovedfiender, som ikke først og fremst er innvandrere, men Blitz-miljøet i Oslo.

Boot Boys har kontakter både i England, Sverige og Danmark. Skinheadkulturen kom til Sverige før Norge, og Sverige har blitt et stadig mer spennende reisemål for Boot Boys. De årvisse Karl 12.-markeringene i Sverige 30. november hvert år har flere ganger hatt norske gjester, noe som har blitt omtalt i bladet til Boot Boys.

Boot Boys har også hatt besøk fra utlandet. Klas Lund, leder for den svenske nynazistiske terrorgruppen Vitt Ariskt Motstånd (VAM), skjulte seg for politiet hjemme hos Ole Krogstad. Lund bodde hos Krogstad i to dager i juli 1991 før han til slutt ble tatt av svensk politi, og dømt for ran og mord. Kontakten med England har imidlertid ikke vært like enkel. Ole Krogstad og Jan Holthe skulle på besøk til engelske venner i februar i 1990, men det hadde engelske myndigheter liten sans for. De to nordmennene ble raskt påsatt håndjern og sendt tilbake på første fly.

Noen dager før Arne Myrdals møte på Youngstorget 9. november 1991 tok Boot Boys en bytur «for å markere styrke». 30 skinheads marsjerte gjennom kjøpesenteret Oslo City mens de ropte Sieg Heil. Oslo City er av Boot Boys definert som Black Area, og de skulle derfor «provosere litt». De gikk videre til Gamlebyen og stormet en kafé for å banke opp blitzere. De ble imidlertid jaget vekk. Johnny Olsen (Hadelands-drapene) kom seg unna ved å true en taxi-sjåfør med kniv. Krogstad ble senere på kvelden så rundjult at han måtte til legevakten for behandling, og kunne således ikke delta i møtet på Youngstorget. Johnny Olsen ble senere pågrepet av svensk politi på grensen, med skarpladde våpen i lomma. Dom: tre måneders fengsel og ti års utvisning fra Sverige.

I påsken 1993 marsjerte en gjeng fra Boot Boys-miljøet gjennom Hønefoss gater. De bar slagvåpen og solkorsflagg, og var på jakt etter en gjeng som hadde lovet dem juling. De ca. 30 deltakerne sprayet rasistiske slagord på husvegger og ropte slagord. Politiet noterte til slutt navn og adresse på deltakerne og beslagla en ladd pistol hos en av de kvinnelige deltakerne. Dette er et nytt tegn på en økt selvtillit ved at de nå åpent marsjerer i gatene.

Boot Boys utgir også et blad, kalt Boot Boys og her skriver de om musikk, politikk, Tor og Odin og kommer med sterke angrep på antirasister og innvandrere. Bladet er ment å være et medlemsblad, men blir også spredd via andre kanaler.
Boot Boys er ikke politiske idealister lik de man finner i ZORN 88, men mer en samling rasister som prater og drikker øl, og tidvis forsøker seg på en «aksjon» mot innvandrere og antirasister. Det kan virke uskyldig, men 80-tallet har vist at kombinasjonen av alkohol, voldsromantikk og rasehat er mer enn farlig nok.

 

Birkebeinerne og Hvit Arisk Motstand
Høsten 1990 dukket et rykte opp om at en ny militant gruppe var under etablering; Arisk Front. Den skulle bestå av Petter Kristian Kyvik, Ole Krogstad og Jan Holthe.

Jan Holthe har vært innom flere av de høyreekstremistiske gruppene i Norge. Han hadde tilknytning til Norsk Front og deltok på gruppens landsmøte i Haugesund, der han ble lovet å bli lokalleder i Oppland. Til sin families fortvilelse hadde han også med seg 33 dynamittkubber hjem fra dette møtet. Holthe ble arrestert og varetektsfengslet i forbindelse med Moskè-bombingen, men ble sluppet fri. Etter en periode som FN-soldat har Jan Holthe har vært innom andre grupper på høyresiden, bl.a. ZORN 88 og NDU, men det kan synes som om heller ikke han «orker for mye prat».

HAMs fanzine, Vikingen, fra 1992

Utover høsten og vinteren 1991 ble det mer og mer tydelig at den nye gruppedannelsen var mer enn rykter. Jan Holthe proklamerte stolt at Hvit Arisk Motstand (HAM)  var dannet etter modell fra svenske Vitt Ariskt Motstand (VAM). Det er en ekstrem, voldelig nynazistisk organisasjon som har forgreninger over hele Sverige. Det kreves total lojalitet til «saken», som ifølge dem selv er den totale rasekrig for å rense Sverige for alle innvandrere. VAMs medlemmer har vært innblandet i drap, bankran, våpentyverier og en rekke voldshandlinger, og ca. 30 av gruppens ledende medlemmer soner fengselsstraffer, men de resterende medlemmer holder aktivitetene vedlike.

Drømmen om en nordisk forbrødring har alltid vært levende i det høyreekstremistiske miljøet, og svenskene tok på seg en storebror-rolle ovenfor sine norske venner fra Gjøvik. Jan Holthe lanserte sitt HAM etter mønster fra Sverige, med hard fysisk trening, blind lojalitet og fullstendig oppslutning om «arbeidet». Deltagelsen i Karl 12.-markeringen i Sverige skulle være deres ilddåp. 12 nordmenn, deriblant Holthe og  Kyvik, ble stoppet på grensen med bilen full av slagvåpen, men fikk likevel dra videre. Under markeringen i Sverige kom det til harde sammenstøt mellom nynazister og svensk politi, og seks nordmenn ble arrestert; deriblant Jan Holthe. De satt to uker i varetekt og fikk lave straffer. Vel ute igjen feiret de friheten sammen med svenske rasebrødre, før turen gikk hjem til Norge igjen. Så var det slutt på moroa – de var avslørt.

En ung antirasist infiltrerte høsten 1991 HAM for å avsløre deres planer. Han ble arrestert sammen med de andre i Sverige, men hoppet av, og fortalte politi og media om HAMs planer om brenning av stortingspresident Jo Benkows hytte, bombing av Blitz-huset og en rekke andre terroraksjoner. Ved nærmere gransking viste det seg at disse planene ikke var gjennomførbare i praksis, men avsløringen viste at pratingen var begynt å bli svært konkret i denne gjengen. Etter avsløringen av HAM ble infiltratøren flere ganger truet på livet og holdt seg lenge skjult, og Jan Holthe fortsatte å true og forfølge ham hele tiden etterpå. Holthe prøver på denne måten å avskrekke andre mot å forsøke å infiltrere hans «hemmelige» grupper.

Men selv denne lille gjengen er ikke fri for splittelser og maktkamp. Det norske skinhead-miljøet er ikke stort, men det er mange som gjerne vil være «sjef»; Jan Holthe, Michael Knudsen og Ole Krogstad er de mest sentrale kamphaner, mens den allesteds-nærværende Petter Kristian Kyvik forsøker å få innflytelse og kontroll over dette miljøet. Kyvik har  vært tilknyttet Boot Boys, men flyter fritt rundt i miljøet. Han ble arrestert 18.mai 1987 for å ha sprayet rasistiske slagord, og samme år var han også i medias søkelys etter å ha hjulpet politiet med å arrestere demonstranter i en anti-Nato-demonstrasjon. Siden den tid har han flakset omkring i det høyreekstremistiske miljøet, og deltatt hver gang «det skal skje noe».

Hvem som er «leder» akkurat nå, og hvem som er rasist, nazist eller bare gæern er ikke så viktig. Det vesentlige er at de interne stridigheter virker lammende på denne gjengens aksjonsiver, men deres aksjonsiver er så stor at enten må de gjøre noe eller så vil medlemmene gå lei og trekke seg ut. Det er åpenbart at de mer harde svenskene ikke ble spesielt imponert over sine norske brødre som lot seg infiltrere av en totalt ukjent person i løpet av noen korte uker. HAM eksisterer fortsatt, og det er grunn til å tro at gruppen ledes fra Sverige. Jan Holthe blir stadig omtalt i VAMs tidsskrift STORM, der han omtales som «Kamerat Holthe», så samarbeidet fortsetter til tross for Holthes manglende evner som leder.

Holthe og hans gjeng arrangerte en gatemarsj i Gjøvik i februar 1992, der 40-50 stykker marsjerte taktfast gjennom gatene og ropte «Norge for Nordmenn – utlendinger ut». De ble stanset av politiet og åtte personer ble arrestert. En minnestund over en drept norsk gutt ble misbrukt av Holthe og hans gjeng der de delte ut rasistisk propaganda og ropte «Sieg Heil».

Holthe sto fram i Dagbladet i mars 92 og skrøt av at han hadde startet en ny gruppe; Birkebeinerne, sammen med bl.a. Arne Myrdals Brumunddals-leder Arild Elvsveen.

«Rasekrig» snakkes det mye om i disse miljøene, og dette framtidige Armageddon er innholdet i mange kvelder med øl og hat, og målet for denne gjengens øvelser og kamp-trening i skogen rundt om i Gjøviktraktene.

Holthe har, som alle norske høyreekstremister, begynt å lage blad. «Vikingen» heter Holthes produkt og første nummer brakte et bilde av en Ku Klux Klan-lignende skikkelse som poserte med et maskingevær under veiskiltet til Brumunddal.

Jan Holthe og hans venner dilter etter Arne Myrdal og står mer enn gjerne fram i pressen og skryter av sine kampgrupper og rasekrig-visjon. Hittil har vi merket lite til deres virksomhet, men dette er folk som ønsker å gjøre noe, og sannsynligheten for at de vil sette en av sine luftige planer ut i livet er dessverre tilstede.

 

Norsk Ungdom

Forsiden til en utgave av Ung Front fra 1993

Bak en postboks på Nordkisa skjuler det seg en gruppe ved navn Norsk Ungdom. Denne gruppen har som formål å være en paraply-organisasjon for alle unge, aktive innvandringsmotstandere i kampen mot innvandring. De utgir et blad «Ung Front» som skal fungere som en blanding av oppslagstavle, informasjonsbank og minnebok. Der trykker man bilder av antirasister, gir meldinger til hverandre og oppfordrer til mer aktivitet. Bladet prøver virkelig å gjøre alle til lags for de skryter hemningsløst av alle andre skinheadgrupper og roser dem og deres aktiviteter opp i skyene. Bladet har kommet ut relativt regelmessig, og selv om mange vil smile hoderystende over nivået i bladet, så har artikler og notiser en aggressiv tone hvor det hisses til kamp og aksjoner.

Det er få opplysninger om navn bak Norsk Ungdom, men både paraply-ideen og bladets layout og trykking minner svært om Michael Knudsens Norsk Blad, selv om han selv, og bladets hemmelige redaksjon, hårdnakket benekter farskapet.

 

Ariske Brødre
I Tønsberg-distriktet har det lenge versert rykter om en aktiv nynazistisk gruppe bestående av ganske unge gutter. Våren 1993 viste det seg at dette ikke bare var rykter.

17. april  stoppet politiet fire biler på vei til en demonstrasjon mot rasisme i Larvik. Inne i bilene fant de unge gutter og kniver, køller og kjettinger – tydelig ment å brukes mot demonstrasjonen. 1.mai var gruppen igjen i aksjon. Denne gang for å «markere seg» i forhold til SOS Rasismes seksjon i 1.mai-toget i Tønsberg. Gruppen bar flagg og hadde uniformert seg i svarte battle-jakker og de tradisjonelle Dr.Martens-støvlene.

Gruppen ledes av Rune Veierød som har fått erfaring fra andre steder enn Tønsberg. De driver intensiv rekruttering og arrangerer studieringer for sine medlemmer.

I Oslo har det ikke vært noen organisert gjeng av skinheads slik det har vært andre steder i landet. En lite blad så dagens lys i 1993 med navnet ARIC (Arayan Information Centre), men lite er kjent om hvem og hvor mange som står bak. Det utkommer imidlertid et skinhead-blad «Stomping Ground» på Ellingsrud som kan være den spede start på et slikt miljø også i Oslo.

Ragnarokk er siste tilskudd til denne blad-floraen, og det er det mest aggressive av dem alle. Artiklene er voldsforherligende og aggressive, og den jødiske sammensvergelsen males med bred pensel av utgiver Erik J. Sørensen fra Darbu.

I Trondheim har en en gruppe med navnet Djerv etablert seg i egne lokaler. De har som mål å arbeide for at «den norske germanske urbefolkning» ikke skal bli en minoritet i sitt eget land, og driver registrering av meningsmotstandere. Tidsskriftet Folk og Røvere avslørte at en av de sentrale drivkreftene bak Djerv var Pål Kristiansen som trakk seg som listetopp for Fedrelandspartiet rett før stortingsvalget i 1993.

Det er ikke overraskende at det nå vokser fram et nynazistisk skinheadmiljø i Norge. Det er den veien utviklingen har gått i alle andre Europeiske land.  Sverige har hatt stor aktivitet på denne fronten  i flere år, og den nære kontakt mellom enkeltpersoner i  Norge og STORM-nettverket i Sverige har utvilsomt bidratt til en økt rekruttering til nynazistisk «rasekrig»-virksomhet også i Norge. Veteranene i nazi-miljøet i Norge gleder seg over utviklingen og vil ganske sikkert bidra med de kan både av ideologi og økonomiske bidrag. Nazi-skinheadenes gjengkultur, symbolbruk og outsider-status i samfunnet tiltrekker seg ungdom på leting, og ledernes behov for rekruttering er sort, noe som tilsier at nye rekrutter blir ønsket velkommen med åpne armer.

Aggressiv propaganda, et tett nettverk mellom de ulike gruppene, tilgang til våpen samt et intensivt arbeid med å registrere og kartlegge antirasister og offentlige ansatte som arbeider med innvandrersaker – alle disse faktorene peker i retning av at medlemmer av disse gruppene kan komme til å gå svært langt i den nærmeste framtid, og da snarere mot meningsmotstandere enn innvandrere.

Tilbake til innholdsfortegnelsen


4. Norge er vårt

«Det er fare for borgerkrig her i landet. Politikerne vil ikke høre nordmenns mening om innvandringen til landet. Vi risikerer å ende opp med mørkhudete setesdøler. Innvandrerne er jo for en stor del menn. Og vi mannfolk er nå engang slik at vi trenger kvinner. Dermed vil vi til slutt ende opp med en nasjon med like mange mørkhudede som hvite.»

– Arne Myrdal til avisen Fædrelandsvennen 15.10.1988

 

Ingen annen enkeltperson har satt sitt preg på norsk høyreekstremisme og innvandringsdebatt de siste årene som Arendalsmannen Arne Johannes Myrdal.  Han ble født i 1935 og har en fortid som bl.a. bonde og boreriggsarbeider. Myrdal kjempet en lang kamp mot myndighetene for å hindre at kommunen skulle bygge ungdomsskole på hanss tomt. Han tapte saken, og det må nok ha satt sine spor, for Myrdal begynte da en karriere som den evige kranglefant. Han startet sin egen bygdeliste «Øyestads Frie Arbeidere», etter et mislykket forsøk på å kuppe det lokale Arbeiderpartiet.  Myrdal ble valgt inn i kommunestyret, og var bl.a. sterkt opptatt av å få fjernet andakten før møtene. Den videre politiske karrieren gikk ikke så bra, og Myrdal forsøkte seg så i  forretningslivet. Myrdals Batteriservice var første forsøk. Det brant ned til grunnen i 1973, og Myrdal ble dømt for brudd for brannforskriftene.
Han forsøkte seg deretter som bonde, men hverken gulrøttene eller agurkene ville gro under Myrdals fingre.

Myrdal startet en kennel og kjøpte opp en antikvitetsbutikk, uten å ha noe særlig greie på noen av delene. Han oppnådde å bli ekskludert fra Norsk Kennelklubb for å ha solgt hunder som ikke var ren-rasede. Full av virketrang, prøvde den gode arendalitt seg nå som forfatter. Han ga ut tre bind i en lokalhistorisk serie om livet på Øyestad, der rykter, sladder og intime detaljer ble utpenslet om bygdas folk. Boken førte til en sterk debatt og Myrdal ble ekskludert fra Øyestad Historielag. Dette skremte ikke Arne Myrdal, snarere tvert imot. Neste bok het «Himmelstigen». Den handler om «Jesus Frelseren»  som sammen med engelen Gabriel, kommer tilbake til jorden i år 2001. De lander med romferge i Arendal og skal hente utvalgte «hedningekristne». Myrdal er ikke religiøs, selv om han, etter eget utsagn, leste hele Bibelen mens han satt i fengsel på 70-tallet for moms-unndragelse.

Myrdal har også vært arbeider på borerigger i Nordsjøen, noe som etter eget sigende førte til en ødelagt rygg. Han er derfor uføretrygdet, og har ubegrenset med tid til sine «hjertesaker».  Denne mannen er Norges ledende innvandrings-motstander.

 

Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI)

FMIs medlemsblad, Norge er vårt, fra 1987

I 1987 sendte Dagsrevyen et innslag om en mann som delte ut løpesedler mot innvandring på Karmøy utenfor Haugesund. Etter innslaget fikk Leiv B. Økland, som mannen het, en rekke henvendelser. blant annet fra Arne Myrdal. Dette førte til et møte i Haugesund, 3.oktober 1987; samme helg som daværende kronprinsesse Sonja ble visepresident i Norges Røde Kors. Møtet i Haugesund førte til dannelsen av FMI med et landsstyre bestående av Jacob Aall, Bjørn Voldnes, Knut Westland, Borghild Paulsen, Harald Trefall og Jan Høegh. Disse menneskene hadde innvandringsmotstand som fellesnevner og fant hverandres selskap så fortreffelig at de dannet Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI).

Formannens navn var Arne Myrdal. En uke etter Haugesundsmøtet holdt Aall og Myrdal et møte på Furuly Kafeteria i Aust-Agder, og ble møtt av demonstranter. Demonstrasjonene bidro til at FMI fra første stund hadde store problemer med å få leid møtelokaler.
Arne Myrdals første strategi var å erobre leserbrevspaltene. En meget  effektiv og enkel taktikk som han vant mye støtte på. Hver minste lokalavis og blad i Norge fikk tilsendt – og trykket – Myrdals innlegg, som baserte seg hovedsaklig på feilaktige påstander om innvandreres misbruk av offentlige støtteordninger, grove overdrivelser om antall utlendinger som hadde opphold i Norge, og særlig hvilke mareritt-aktige tilstander innvandringen ville føre til for Norge.

FMIs løpeseddel-produksjon var på denne tiden preget av en sliten skrivemaskin og illustrasjoner som var mer eller mindre heldig limt inn. Det sentrale var at FMI hadde «sannheten» om innvandringens konsekvenser for det norske samfunnet, som ble fortiet av NRK og massemedia forøvrig. Temaene gikk på at innvandrerne var kriminelle, aids-smittete og generelt kjeltringer som snyltet på det norske systemet og som ville ødelegge Norge. Språkbruken var tildels svært grov:
«Kvinner som har omgang med asylinnvandrere skal omtales som asylmadrass – husk det!»
«Ozon-laget over våre poler kan med sunn fornuft og tenkende, repareres, men ødeleggelsen av vår rase eller egenart kan aldri repareres.»

Angrepene ble rettet både direkte mot asylsøkere og innvandrere, men også mot politikere og kjente personer som Khalid Salimi, leer av Antirasistisk Senter.

FMI gikk grundig tilverks i sitt propaganda-arbeid, og så snart det hadde vært en konflikt et sted i Norge mellom nordmenn og innvandrere tok det ikke mange dager før Myrdal hadde et innlegg i lokalpressen, og løpesedler ble sendt til skoler og ungdomsklubber.
Lørdag 16.4.88 avholdt FMI sitt første årsmøte på Central Hotell i Arendal. De hadde hatt store problemer med å finne noen som ville huse dem, til og med båter ble forsøkt leid. FMI la årsmøtet til samme dag som Arendals ordfører skulle erklære byen som antirasistisk sone på et stort SOS Rasisme-arrangement lengre ned i byen. FMI fikk avholdt et slags møte til tross for store demonstrasjoner utenfor hotellet.

Utover våren 88 hadde FMI gate-stands på små og store steder i hele Norge; Haugesund, Stord, Karmøy, Bergen, Tvedestrand og Risør. I juni hadde FMI landsstyremøte i Bergen og utarbeidet et 14-siders dokument om den nye utlendingsloven, som FMI mente var altfor liberal. FMI-aktivister med Myrdal i spissen turnerte på Østlandet og Sør-Norge i juni, med løpeseddelutdeling og hissige debatter. De utga også et slags menighetsblad kalt «Stopp Innvandringen» skrevet av Oslo-mannen Gunnar Øi, som ble ekskludert fra Ungdomslitteraturens forfatterlag i mars 1991, fordi han brukte deres medlemsliste til å sende ut sin propaganda.

Våren 1988 kom Myrdal med et utspill i media om obligatorisk opplæring i knivbruk på skolen for «å forsvare norsk ungdom mot innvandrerne». Og hvis ingen hadde skjønt det før – nå begynte Myrdals «saklige og seriøse» maske virkelig å slå sprekker. Høsten 1988 skulle FMI «ta» Oslo, og planla en stor aksjon i Oslo sentrum. Det førte til en enorm mobilisering av motdemonstranter i Oslo. Myrdal kom, rett før møtet i Oslo, med enda en uttalelse om at han hadde væpnede kampgrupper over hele Norge som var klare  til å slå til. Dette førte til stort oppstyr, og det ble da heller ikke noe av FMIs bebudede Oslo-møte. Myrdal hevder selv i sin bok at dette utspillet bare var tull, og at han var «veldig sliten» da han sa dette. For å forsøke å redde restene av sitt allerede svært frynsete image sparket styret i FMI  Myrdal og valgte Jan Høegh som ny leder. Men Myrdal la seg ikke på latsiden av den grunn. 18. oktober samme år hadde Myrdal og FMI-styremedlem Torfinn Hellandsvik  et møte på Oslo Politikammer om nye FMI-stands i byen.

 

Attentatet
17 desember 1988 var Myrdal, hans nye «assistent» Fred Skauen og FMI-medlem Tom Krømcke på julebord hos Nasjonalt Folkepartis leder Jan Ødegaard, og planer ble lagt for nyårets aksjoner. Fred Skauen var en kjent figur fra Bamble-traktene, hvor han hadde markert seg som bl.a. innvandringsmotstander.

Overvåkningspolitiet, med bistand fra Arendal Politikammer, arresterte Myrdal, Skauen og Krømcke 3.januar 1989 for å ha planlagt et attentat mot asylmottaket på Tromøya utenfor Arendal. Etter arrestasjonen kom det fram at Tom Krømcke, under dekknavnet Agent Charlie, hadde samarbeidet med politiet for å avsløre Myrdals planer. Myrdal hevder bestemt at han ble utsatt for et komplott, men de faktiske bevis som ble funnet hos Myrdal var ikke til å se bort fra. Sprengstoff, huskelister og tegninger over asylmottaket var tilstrekkelig bevis for politiet. Da Myrdal slapp ut av varetekten, gjeninnsatte han seg selv som formann i FMI for å få «fart på sakene», ettersom FMI av naturlige grunner hadde ligget lavt under Myrdals fengselsopphold.

Et nytt FMI-årsmøte sto på trappen, og igjen ble det lagt  til Arendal. Til tross for blokkade av hotellet fikk de avholdt sitt møte. Presse og opinion ga Myrdal og hans tilhengere mye sympati fordi de var blitt forsøkt nektet å holde sitt møte. Ytringsfrihetsdebatten var startet for alvor.

Rettssaken mot Arne Myrdal og Fred Skauen startet 12. september 1989 og  ble en selsom historie. Myrdal og Skauen overgikk hverandre i  bortforklaringer av de faktiske forhold, og de virket noe «indisponerte» enkelte dager under saken. Skauen toppet det hele da han brølte «Din Quisling» til dommeren og stormet ut av lokalet. Myrdal ble dømt til 1 år og 6 måneder og Skauen fikk 1 år. Myrdal anket til Høyesterett til ingen nytte. Skauen hadde en tilleggssak for trusler og spredning av rasistisk propaganda, som ble henlagt til tross for en rekke anmeldelser.

I mars 1990 utga Arne Myrdal boken «Sannheten skal fram – bind 1» på sitt eget forlag – Lunderød. Boken er en usammenhengende beretning om hvordan alle rottet seg sammen i et gigantisk komplott for å felle ham. Alle var mot Myrdal, og han framstilte det som en sammensvergelse bestående av statsminister Brundtland, NRK, Blitz og «en rekke andre landsforrædere». Boken skled ned i glemselens dyp.

 

Patriotisk Ungdom
Arne Myrdal hadde lenge skrytt i media om ungdommen som flokket seg rundt ham, og om alle kampgruppene han hadde rundt om i Norge. Lite konkret kom ut av dette før Patriotisk Ungdom dukket opp med brask og bram i Arendal i 1989. De presenterte seg villig for pressen, og forsikret om at de bare skulle redde Norge, og «slett ikke drive med slåssing og slikt».

Gruppen bestod av ungdommer fra Arendals-distriktet, som var aksjonslystne og ivrige Myrdal-tilhengere. Arendal har opplevd flere angrep på innvandrere og anti-rasister, og plakater har vært hengt opp over hele byen med grove angrep på ordfører Bollman-Pedersen og Khalid Salimi, lederen for Antirasistisk Senter. Plakater med hyllest til Jaceck Stocki, som i 1989 drepte to unge innvandrere på gaten i Oslo, ble klistret opp i Arendals gater.

Patriotisk Ungdom synes nå å ha gått tilnærmet i dvale, noe som kan ha sammenheng med at «tøffere» gutter enn dem nå er kommet på banen, og at Arendal ikke lenger er sentrum for media-Norges oppmerksomhet da Myrdal er blitt mer mobil. Myrdals trofaste følgesvenner på hans tokt rundt i landet vil nok fortsatt  følge ham, for Myrdal står fremdeles meget sterkt i enkelte kretser, og ikke bare i Arendal.

 

Splittelsen

FMI-plakat fra 1991

I april 1989 var det duket for et nytt FMI-årsmøte. Nå var de fleste hoteller i området lei av Myrdals møter, og årsmøtet ble avholdt på en veikro i Fevik. En buss med demonstranter som kom til Fevik for å demonstrere mot FMI ble angrepet av Myrdal og en rekke kjente figurer som Petter Kyvik, Jan Holthe. Michael Knudsen var tilstede under møtet som journalist for Norsk Blad. Til tross for NRKs filming og en rekke presseoppslag, ble ingen siktet. Riksadvokaten grep imidlertid til slutt inn og berammet ny etterforskning, og høsten 1992 ble Arne Myrdal dømt til 3 måneders ubetinget fengsel, og politiet etterforsker fremdeles bl.a. Holthe og Kyvik.
FMIs aktiviteter med leserbrev og stands fortsatte utover året. FMIs største «triumf» kom året etter da de arrangerte en gatemarsj i Arendals gater under paroler som «Norge for Nordmenn» o.l. Marsjen markerte det formelle bruddet mellom FMI og Myrdal, fordi Myrdal gikk kort tid etter ut av FMI og startet sin egen gruppe; Norge mot Innvandring (NMI). Myrdal mente FMI var blitt en prateklubb og FMI mente Myrdal var blitt en belastning. Men det forhindret ikke Myrdal og FMI fra å fortsette sitt samarbeid på stands og gatemøter utover høsten 1991, i Stord, Mandal, Tønsberg og ikke minst i Brumunddal. Disse møtene ble møtt med forskjellige slags reaksjoner; store menneskemengder snudde ryggen til dem, og de ble også møtt med fysisk motstand og blokader.

Media har vært en viktig årsak til FMIs oppslutning og fremgang. NRK-reportasjen fra Karmøy i 1987 var utgangspunktet for at kontakter ble knyttet. Leserbrevspalter har vært FMIs arena, og media har villig (og ofte ukritisk) trykket alt Myrdal har sagt; jo villere jo bedre.

FMI har åpenbart hatt god finansiell støtte. De har distribuert tusenvis av løpesedler over hele landet, og opprettet mange kontakter og lokallag. Deres propaganda var i begynnelsen konsentrert om løgner og overdrivelser om hvor mye innvandrere og asylsøkere «får av oss». Det ble etterfulgt og supplert med en annen fase der det med rene ord framheves at den norske rasen, kulturen og nasjonen er i fare på grunn av innvandringen til Norge.

FMI har mistet en del medlemmer, og flere av dem har organisert seg i andre og mindre grupper. Foruten Myrdal og hans NMI, finner vi FMI-medlemmet Torfinn Hellandsvik som leder for  Den Norske Forening, mens Harald Trefall og Leiv B. Økland er i Fedrelandspartiet.

FMI er en utpreget «gubbe-forening», men til tross for synkende rekruttering står de fortsatt som den sterkeste blant anti-innvandrings-gruppene i Norge. Jan Høegh er en sentral FMI-er som til stadighet er observert sammen med Myrdal på reiser rundt i Norge, hvor de står sammen og fotograferer antirasister.

FMI brakk nesten ryggen under Arne Myrdals ledelse, og forsøker nå å gjenopprette sitt image ved å endre sin utadrettede virksomhet.
Propagandaen  har endret seg etter at Myrdal forsvant ut av FMI. Språkbruken er moderert, og data-teknologien har gjort sitt inntog også hos rasistene, og løpesedlene deres er mer profesjonelt utformet enn tidligere. Det mest interessante trekk er imidlertid at de i en lengre løpeseddel åpent har erklært seg som nasjonalister, og samarbeidet med Fedrelandspartiet og Stopp Innvandringen har blitt utvidet med tanke på valgdeltakelse.

NORGE MOT INNVANDRING (NMI)
Arne Myrdal hadde lenge klaget over at FMI utviklet seg til en prateklubb, uten den nødvendige action, som han – etter egne utsagn – søker i sitt liv.  Myrdal ble kastet som FMI-formann mens han sonet sin attentatplan-dom, og FMI var lite lystne på å slippe ham inn i varmen igjen. Hva som foregikk bak lukkete dører på FMIs landsmøte i mai 91 vites ikke, men Myrdal kom ut med et nytt barn i armene; NMI – Norge mot Innvandring. Forsåvidt et logisk skritt i Myrdals marginaliserings-prosess. Den helt store folkebevegelsen ble jo FMI aldri.  Etter det ovennevnte landsmøtet hadde FMI møte på torvet i Arendal, men Myrdal kastet seg opp på talerstolen og talte for sine 10-15 tilhengere. Politimesteren i Arendal stanset raskt Myrdals tale. Men dette ga tydeligvis Myrdal vann på mølla, og han satte i gang en voldsom offensiv med gatemøter over hele Norge.

10. august 1991 holdt  Myrdal gatemøte i Kristiansand. I to timer skjelte Myrdal ut det aller meste, men de færreste orket å høre på ham, og kun de «frelste» ble igjen. Talen ble forsøkt livet opp med  «Ja, vi elsker» og Sputnik-låter på trekkspill. 13 dager senere dukket han opp i  Porsgrunn  der mange hadde møtt fram for å  vise sin avsky mot Myrdal og hans budskap, og Myrdal og Jan Høegh måtte eggbefengte vandre mellom illsinte demonstranter.

Brumunddal
Brumunddal i Hedmark hadde i lang tid hatt rykte på seg som en lite innvandrervennlig plass å bo. En pakistansk forretningsmann som drev kolonial-butikk opplevde stadige tilgrisinger av butikkvinduer, forsøk på brannstifting og til slutt sprengningen av butikken. Mannen orket til slutt ikke mer, og flyttet fra bygda. Mange andre enkelthendelser mot innvandrere (ruteknusing, overfall, kors-brenning) viste at det var en svært aktiv gjeng i området; den lokalt herostratisk berømte Mobil-gjengen- oppkalt etter den parkeringsplassen hvor de pleier å samles. Myrdal varslet et møte i Brumunddal for å fyre opp under  stemninger som allerede var i sving i bygda. Aftenposten hadde på samme tid en sviende reportasje under tittelen «Brumunddal –  stedet som Gud glemte?». Dette fikk bygdefolket til å mobilisere mot den økende rasismen og en gruppe kalt «Brumunddal På Nye Veier (BPNV) ble etablert.

Mediedekningen foran Myrdals velannonserte «show» i Brumunddal bidro til å piske opp stemningen. BPNV hadde mange med seg i kravet om å slippe besøk av Myrdal. De mente Brumunddal  allerede var nok belastet med «brune» elementer.
Flere hundre demonstranter var kommet til Brumunddal for å vise sin avsky mot Myrdal. Da møtet skulle starte var  MOBIL-tomta full av demonstranter og noen lokale Myrdal-sympatisører. Høyttaleranlegget ble ødelagt og flasker og stein haglet fra Myrdals gjeng anført av kjente høyreekstremister som Jan Holthe, Ole Krogstad,  Petter Kyvik og en scooter-hjelm-behengt Elvsveen. Gjengen hentet slagvåpen fra en bil og»Sieg heil»-ropene gjallet da nynazistene ildnet hverandre til kamp. Myrdal fikk så låne politiets anlegg til å tale videre med, men talen ble overdøvet av ropende demonstranter. Da Myrdals tale-tid var ute, trakk demonstrantene  seg tilbake, men da brøt et lite helvete løs. Myrdal og hans gjeng fikk med seg lokale ungdommer i et voldsomt angrep på demonstrantene. Politiet var maktesløse. Det kom til mange harde slagsmål og flere demonstranter fryktet virkelig for sine liv. De kom seg unna med et par alvorlige skadete og mange med sår og skrammer. Fem personer fra Myrdals gjeng ble innbragt og bøtelagt med 5-6.000 kroner hver. Den videre etterforskning har hittil ført til en dom, der Arild Elvsveen ble dømt til 90 dagers fengsel for bl.a. sin medvirkning i opptøyene, og Jan Holthe fikk 7.000 i bot.

-Nå har vi funnet tonen, sa Myrdal, og oppspilt av medieoppmerksomheten lovet han en snarlig gjenvisitt. To medlemmer av Fremskrittspartiet deltok i første rekke i Brumunddal og ble senere ekskludert fra partiet. Men nå hadde vanlige folk fått nok, både i Brumunddal og andre steder som ventet lignende bråk. Selv om politikerne, på grunn av risikoen for å bli omtalt i Aftenpostens leserbrevspalter som motstandere av ytringsfrihet, i det lengste vegret seg for å benytte den samme ytringsfriheten til å mene noe som helst, økte presset for å ta Myrdals framstøt på alvor.

Neste Myrdal-arrangement var den såkalte Eidsvoll-samlingen hvor landets rasister skulle møtes. Eidsvoll kommune gav blankt avslag på søknaden.

I Lillehammer hadde politimesteren mottatt så mange signaler om at Myrdal var uønsket at han nektet Myrdal tillatelse. I Tønsberg vendte man også tommelen ned for Myrdal. I Moss erklærte et tverrpolitisk bystyre ham uønsket. Nå begynte mørke skyer å tårne seg opp for Myrdal, men han fant likevel måter å jobbe videre på.

Mens politiet og politikere henviste til volden i Brumunddal i sine avslag til Myrdal,  fikk han på ny tillatelse til å tale i Brumunddal, og Oslo-politiet var aldri i tvil;  Myrdal skulle få tale. Mens søknadene fra Myrdal og avslagene fra politiet gikk fram og tilbake sto Myrdal fram og prekte med store ord for et velvillig pressekorps om de forestående møtene: «Liv kan gå tapt!»  Han forsøkte å skremme folk fra å komme å demonstrere mot møtene ved å gi inntrykk av at han hadde en stor «hær» i bakhånd som ikke ville finne seg i hva som helst.

Vendepunktet
20. september returnerte Myrdal til Brumunddal. Et stort oppbud av politifolk slo jernring rundt ham, men brumunddølene maktet å snu nederlag til seier. Over 4.000 mennesker sto med ryggen til i isnende taushet mens Myrdal talte. Brumunddølene hadde vist resten av Norge hvordan han kunne stanses, og nå begynte det å bli verre for Arne Myrdal.

Krystallnatten er natten 9.november 1938 da nazister overfalt jøder og ramponerte jødiske butikker over hele Tyskland. 9. november 1991, minnedagen for Krystallnatten, var valgt av Oslo-politiet og Myrdal for et møte på Youngstorget. Opphissede journalister spekulerte i torg-slag og ville opptøyer, og 3-400 politifolk var utkommandert for å holde ro og orden. Lørdag 9.november var Oslo-gatene var fullpakket med folk som ikke fikk plass inne på torvet og 12.000 mennesker stod på Youngstorget og viste Myrdal ryggen. Med sang, slagord og dans ble møtet forvandlet til den største markering mot rasisme som noensinne har funnet sted i Norge. Myrdal sto på en balkong og la ut om de grufulle farer som den norske rasen sto overfor, mens 12.000 mennesker danset og sang : «Hopp, Arne – hopp!».

SEIEREN ER VÅR – stod det med krigstyper på forsiden av Dagbladet, og det vakte stor internasjonal oppmerksomhet at man greide å mobilisere så mange tusen mennesker i en by som Oslo.

Neste stopp for Myrdal var Vennesla. Der valgte de fastboende en annen taktikk, de holdt seg helt borte! Dermed stod Myrdal alene sammen med 10-12 berusete ungdommer.

Men året var ennå ikke slutt for Myrdal. Bø i Telemark ble utvalgt som neste forsøk på et vellykket møte.  Der tok de lokale myndigheter og politi virkelig sats, og erklærte Myrdal helt uønsket «både nå og i framtiden». Utpå kveldingen kom Myrdal likevel sammen med 4 ungdommer, og delte ut løpesedler. Politiet arresterte og bøtela alle sammen.

Arne Myrdal  trappet opp sin aktivitet i 1992, og hans neste trekk var noe overraskende. Han ønsker fortsatt  å reise rundt i Norge for å tale, men det er jo ikke like lett lenger. Leserbrevene til Myrdal er heller ikke så lett å få på trykk i aviser rundt om i landet. Myrdal kastet seg nå over søknads- strategien, og sendte  søknader land og strand rundt. Han søkte jobb som flyktningesekretær, om 100.000 i støtte til sitt «opplysningsarbeid», han søkte Datatilsynet om tillatelse til å registrere antirasister, innvandrere og «forrædere». Han søkte om å få gå i 17.mai-tog i Gjøvik, om å få gå i 1.mai tog i Trondheim. Samtlige søknader ble avslått Dette kan tolkes som et forsøk på å gjøre NMI til en mer «spiselig «organisasjon.

Den nye strategi
Alle avslagene på Myrdals prosjekter og offentlige taler gjorde ham så bitter at han sto fram i Aftenposten og bedyret at han ville trekke seg tilbake for å konsentrere seg om bygdebøkene sine igjen. Men det ble med tanken.

17. mai 1992 skulle Myrdal samle sine «tusenvis» av ungdommer og tale på Eidsvoll. Dette ble nok en spiker i Myrdals kiste. Han tuslet rundt i utkantene av Eidsvoll sammen med noen slitne karer. En blomsterbukett skulle legges ned, og med hjelp fant Myrdal ut at den skulle plasseres på Wergelandsstatuen. Myrdals historie-kunnskaper spilte ham nok et puss, for Henrik Wergeland viet som kjent sitt liv og mye av sin dikting til å bekjempe det som Myrdal står for. Kvelden ble avsluttet med Myrdals annonserte strategi-møte. 30 mann sto samlet i strandkanten og hørte på Myrdal gjenta seg selv i et drøyt kvarter. Myrdal ba dem love å ikke gjøre Hitler-hilsen mens fotografene var tilstede, og med høyre hånd i bukselommen ropte de «Norge for Nordmenn» et par ganger og tuslet deretter hjem.
Sommeren 1992 hadde NMI «strategi-møte» og taktikken offentliggjorde Myrdal i kjent stil:. Pratingens tid var forbi, og NMI hadde valgt en todelt, voldelig linje. Først skulle informasjon innskaffes, deretter skulle det handles.

Dette kan sees på som desperate forsøk fra Myrdals side for å beholde den støtte han hadde igjen etter fiaskoene som hadde forfulgt ham de siste årene. Myrdal må selv ha følt at ting ikke utviklet seg slik han hadde ønsket, og for å tekkes de yngre og mer aktivistiske blant sine sympatisører måtte han love mer «action» for ikke å miste dem over til andre grupper.

Første skritt i denne planen var å kartlegge alle motstandere og «landsforrædere». Dette registeret har Myrdal pratet om lenge, og han ønsker å gi det videre til meningsfeller over hele Norge, slik at alle skal være forberedt på «rasekrigen» som Myrdal tror kommer. Registreringsskjemaene ble sendt over hele Norge, både til bruk for hans tilhengere slik at de kunne registrere meningsmotstandere i lokalmiljøet, men skjemaer ble også sendt direkte til kjente antirasister og andre som en ren provokasjon. Det dryppet også meldinger i pressen om at flere «aksjonsgrupper» var etablert og klare til aksjon. Datatilsynet ga et krystallklart avslag på alle Myrdal register-planer, og politiet innledet etterforskning mot ham. En politirazzia i Myrdals hjem ga ikke politiet de bevis de var ute etter, og saken ble henlagt til tross for mange anmeldelser fra folk som vitterlig hadde fått tilsendt de lovstridige registreringsskjemaene. Dagbladet avslørte 23. oktober hvem som hadde satt Arne Myrdal på idéen om å starte denne ulovlige virksomheten. Det var ingen ringere enn FrPs stortingsrepresentant Vidar Kleppe.

Det neste skritt i strategien ble utdypet av NMIs leder i Bergen, Kåre Hoff, som i kjent norsk høyreekstremistisk stil villig fortalte pressen om planene fremover. Man skulle opprette to hemmelige grupper som skulle stå for aksjonene. Aksjonsgruppene skulle i første omgang konsentrere seg om å ramme motstanderene økonomisk, f.eks. hærverk på biler, men Hoff utelukket ikke at man ville gå lengre hvis det var nødvendig.

I september holdt Myrdal gatemøte i Arendal og ble møtt av tusenvis av mennesker som vendte ham ryggen. På dette møtet sjokkerte Myrdal tilskuere med å invitere et barn opp på scenen og la dette barnet skjelle ut pakistanere.

I november 92 stod Myrdal tiltalt i Grimstad for sin medvirkning til det voldelige angrepet på antirasister under FMI-møtet på Fevik i 1990. Myrdal presenterte seg som voldsforsker i retten, og anført av sin forsvarer, høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad, påberopte han seg nødverge og hevdet at hele rettssaken var et komplott. Aktoratets vitneførsel viste imidlertid noe helt annet, og sammen med NRKs video-opptak førte dette til fellende dom; 3 måneders ubetinget fengsel.

Stadig flere steder i Norge nekter nå Myrdal å komme, slik Eidsvoll nektet ham 17.mai i 1993. Få dager etter 17.mai brant en innvandrer-eid kiosk nettopp på Eidsvoll.

Arne Myrdals energi synes utømmelig. Til tross for kontant motstand fra hele Norge fortsetter han sin kamp mot vindmøllene. Han blir ledd ut, han får avslag på alle søknader og han får ingen oppslutning blant folk, men han gir seg ikke. Den manglende opp-slutningen rundt hans egen person har tvunget Myrdal til å samarbeide med andre grupper, og da særlig yngre rasist-grupper. Myrdal får tilhengere og de får en medie-vant leder.

Han vender imidlertid blikket også den andre veien mot partiene, og Arne Myrdal vil bruke sin tid fram mot valget til å drive valgkamp for Fedrelandspartiet, noe som neppe vil bidra til økt ro og enighet innad i det partiet. I Aust-Agder har Myrdal allerede sørget for å danne et lokallag og innsatt sine to væpnere Paul Bisgård og Øyvind Mossing som henholdsvis formann og sekretær. Myrdals tur til Nord-Norge i juni 1993 skulle ifølge ham selv også primært brukes til å drive valgkamp for Fedrelandspartiet, som ikke har flere tilhengere og aktivister enn at de foreløpig tillater denne gjøkungen i sitt reir. Trefall var mektig rasende over Myrdals dobbeltspill i Nord-Norge og over at Myrdal satte inn sine egne folk i lokallag rundt om i landet, men mangelen på sympatisører er så påtagelig at fornufts-ekteskapet fortsatte.

Myrdal skulle krone sitt arbeid i nord ved en stor turnè i juni 1993, men hele landsdelen protesterte så kraftig at det endte opp med et par gatemøter som samlet en håndfull mennesker.

Denne utviklingen er urovekkende, for kombinasjonen av «seriøse» partier og frustrert ungdom  kan føre til lite veloverveide handlinger, for å si det mildt ettersom suksessen uteblir. Den totalt fraværende innsatsen fra politiets side gir også grunn til uro – det er en bemerkelsesverdig sendrektighet fra Politiets side når rasistene har vært i aksjon. Alle Myrdals løpesedler er anmeldt til politiet, men samtlige saker er henlagt av politiet.

Denne mangelen på reaksjoner gir en slags indirekte godkjenning av Myrdals aktiviteter og aksjoner, noe som han stolt skryter av i sine løpesedler og avisintervjuer.

Arne Myrdal skriftlige aktivitet er farlig. Ikke fordi argumentene er gode, eller fordi han avdekker noen form for «sannheter».  Men fordi løgnene som spres i hans propaganda bidrar til å skape en konflikt mellom innvandrere og nordmenn, og til å bygge fiendtlige holdninger mot innvandrere. Arne Myrdal er en aktør man må regne med i årene som kommer, på grunn av hans energi og fordi han er den eneste lederen som finnes på ytterste høyrefløy i dag.

Tilbake til innholdsfortegnelsen


5. Til valg mot innvandring

«Grotesk ensidig har NRK, avisene, kirke og skoleverk lovprist folkeinnvandringene til Norge fra andre verdensdeler. Overalt i verden fører forskjeller i kutlur og religion til konflikter. Hjelp utlendingene hjem til trygge hjemland med u-hjelpsmidler! På lovlig måte er det kun en vei ut av uføret: Gjør protestvalg: Stem på partiet Stopp Innvandringen i 1993! NORGE NORSK! NORGE FØRST!
(Fra partiet Stopp Innvandringens valgkamp-løpeseddel 1993)

Det har vært  flere forsøk fra høyreekstremister på å danne et innvandrerfiendtlig politisk parti i 70- og 80-årene. Ingen har lykkes, bortsett fra Jack Erik Kjuus som har deltatt i valg med partier som Frie Folkevalgte og Tverrpolitisk Velgerforbund. Blüchers tredje tese, og store drøm,  om deltagelse i Stortingsvalg har latt vente på seg, men nå er drømmen blitt en realitet.
I dag har Norge to registrerte innvandrerfiendtlige partier, og flere mindre valglister som også har innvandringsmotstand som sin hovedsak. De stilte alle lister  til kommunevalget i 1991, og fikk totalt 7.814 stemmer; dvs. 0,9%, men det var nok til at tre representanter kom inn i fylkes- og kommunestyrer. Partiene fremstår i dag som et forsøk på å ikle rasismen dress og slips, og på den måte lure folk til å tro at dette er et «helt vanlig» parti, på linje med alle de andre etablerte partiene.

Fedrelandspartiet

Fedrelandspartiet fikk mange problemer, men fikk alltid entusiastisk støtte i "Norsk Blad".

Fedrelandspartiet ble stiftet i Bergen 17.mai 1990 , og ledes av fysikk-professor Harald Trefall, som har bakgrunn både i Fremskrittspartiet på midten av 80-tallet, og senere i FMI.  I mars 1991 avholdt partiet et åpent møte i Bergen, som ble kuppet av demonstranter. De «nye» møtedeltagerne valgte ny ordstyrer, holdt en rekke appeller og omdøpte partiet til  «Fedrelandssvikerne». Politiet kunne intet gjøre da demonstrantene fulgte vanlige regler for møtevirksomhet. Denne vellykkete aksjonen hindret ikke Trefall i å utvikle partiet videre.

Fedrelandspartiet bruker store ord i sine erklæringer og løpesedler. Fedrelandspartiet «kjemper for nordmenns menneskerett» mot «falske profeter» som «vil erstatte norsk egenart med fremmede kulturer» og «erstatte våre kristne tradisjoner med fremmede religioner». Alle partiets løpesedler er krydret med sitater av Bjørnson og  Sivle for å vise det nasjonale sinnelag. Partiet påberoper seg både Gud og FNs menneskerettigheter som forankring for sine synspunkter. Partiet er mot EF og mot masseinnvandring.
Fedrelandspartiet har etter hvert utarbeidet et omfattende partiprogram med standpunkter på en rekke samfunnsområder:

– Disiplinen i skolen må styrkes, og det må legges vekt på høvisk atferd.
– I historiefaget bør der legges vekt på formidling av kunnskaper om det norske folks liv og historie……Det vil styrke elevenes følelse av nasjonal tilhørighet og ansvar for landets og folkets fremtid.
– 
øke graden av selvforsyning.
– Nordmenn må ha fortrinnsrett til arbeid fremfor utenlandske statsborgere.
– Kortere veier, for å spare drivstoff og dermed miljøet.
– 
Fedrelandspartiet vil, av humanitære grunner, ikke motsette seg at vi fortsatt tar imot FN-flyktninger.
– Stimulere innvandrere til hjemreise.
– Stoppe den hemmelige, ulovlig innvandringen og menneskesmuglingen til Norge.
– Bistandsdepartementet må nedlegges.
– 
Fengslene må gjøres spartanske.
– 
Offentlige instanser må aldri engasjere seg i politisk betonte holdningskampanjer.
– Utenlandske statsborgere skal ikke ha rett til å drive politisk virksomhet i Norge.
– Aviser som mottar statsstøtte må forplikte seg til å ta imot leserinnlegg fra ulike politiske grupperinger, eller frasi seg statsstøtten.
– Alle skal vise respekt for flagget og andre nasjonale symboler.

Ved kommunevalget i 1991 fikk partiet  den tidligere FMI-grunnleggeren Leiv. B. Økland  inn i kommunestyret i Karmøy, og med knappest mulig margin kom også Harald Trefall, inn i fylkestinget i Hordaland.

I november 1991 offentliggjorde Fedrelandspartiet sine planer om å ha Arne Myrdal på 1.plass på partiets Oslo-liste, noe Myrdal hadde stor sans for. Da Nasjonalt Folkeparti tilsynelatende ble nedlagt i desember 91, ville medlemmene søke tilflukt i Fedrelandspartiet og professor Trefall ønsket dem hjertelig velkommen. Fedrelandspartiet har et tradisjonelt og konservativt program, og krydrer sine løpesedler med «nasjonale» sitater fra Bjørnson for å piffe opp det ellers tørre og kjedelige språket de bruker. Trefall har forsøkt å etablere seg som EF-motstander, noe som er blitt møtt med skarpe reaksjoner på de møter han har stilt opp. Fedrelandspartiets Ungdom er et forsøk på å trekke de unge inn i rekkene og ikke la dem gli inn i hendene på FMI og andre. Ungdomslag er etablert både i Bergen og i Skien.

Fedrelandspartiet er utvilsomt det partiet som arbeider hardest og mest seriøst, og vil trolig kunne bli et parti man må regne med i tiden framover. Dette skyldes ikke minst at Harald Trefall tilsynelatende opptrer på en annen måte enn de andre «parti-eierne» på høyrefløyen. Trefall tillater lokallagsdannelser, og at andre enn ham selv har noe å si i partiet. En slik opptreden fra Trefalls side muliggjør en sterkere partibygging i Fedrelandspartiet enn de andre parti-lederne har maktet å få til i sine partier. Denne åpenhet fører også til problemer for parti-eier Trefall. I mangel av aktivister har han måtet lene seg tungt mot den ustoppelige Myrdal. Dette førte til problemer, særlig i Nord-Norge, der Myrdal gikk sine egne veier og opprette lokal-lag og kontakter etter eget forgodtbefinnende og med sine egne folk i nøkkel-posisjoner.

Fedrelandspartiet maktet å stille lister i samtlige fylker ved Stortingsvalget i 1993. Fristen for innlevering av lister gikk ut 1.juni 1993 og allerede dagen etter begynte folk over hele landet å protestere og forsøke å trekke seg fra listene, når de oppdaget hva Fedrelandspartiet hadde gjort.

STOPP INNVANDRINGEN
Jack Erik Kjuus er den ubestridte leder for Norges eldste innvandrerfiendtlige parti –  Stopp Innvandringen . Kjuus har det siste ti-året stått bak en rekke forskjellige grupper,  bl.a. Frie Folkevalgte og Upolitisk Velgerforbund, men uten nevneverdig suksess.  Kjuus er jurist og har arbeidet i Kirke-,  Forsknings og Undervisnings-departementet. Han er en forsiktig herre som har voktet seg vel for å blande jobb og  politisk engasjement, og har derfor hatt få konflikter i så måte.

Upolitisk Liste var Jack Erik Kjuus første partiprosjekt. Her en annonse fra Aftenposten i 1987.

Jack Erik Kjuus anser Stopp Innvandringen som «sitt» parti, og er ikke villig til å dele makten med noen, og er følgelig en sterk motstander av demokratiske landsmøter. Dette unngikk han med nød og neppe i 1990, med det resultat at en fraksjon med Hege Søfteland og Erik Gjems-Onstad i spissen, forlot partiet og dannet Nasjonaldemokratene for seg selv. Stopp Innvandringen mistet også en annen av sine listekandidater da den til da ukjente Nancy Engelstad forlot partiet og sto fram i et blad med sine planer om å bli pornostjerne i Los Angeles. Bortsett fra Nancy har Stopp Innvandringen aldri vært noe utpreget ungdomsparti.

Partiet har aldri utarbeidet noe fullstendig bredspektret partiprogram, men konsentrerer seg fullt og helt om innvandring. Partiet ser svært dystert på fremtiden, og spår «evige etniske og kulturelle konflikter» hvis ikke masseinnvandringen stanses. Partiet vil ha «Et fargerikt fellesskap på verdensbasis, men frie, selvstendige folk i egne hjemland», og at flyktningene skal hjelpes der de er, og ikke komme til Norge.

Jack Erik Kjuus er ikke mannen for gatekamper og dramatiske hendelser. Stopp Innvandringen arrangerer aldri offentlige møter eller gatestands. Deres løpesedler blir lagt i postkasser i nattens mulm og mørke. Kjuus er derimot ofte å se på møter om innvandrings- og flyktningesaker, der han deltar i debatten om enn på sine svært særegne premisser. Han er ikke spesielt grov i språkbruk og argumentasjon, men motstanden mot innvandring er knallhard og kompromissløs, selv om han pakker ordene inn. Ved stortingsvalget i 1989 fikk Stopp Innvandringen nesten 9.000 stemmer, uten at det brakte dem i nærheten av representasjon. Ved kommunevalget i 1991 var det  flere anti-innvandringspartier på banen og dette reduserte stemmetallet til Stopp Innvandringen dramatisk. 3.514 stemmer var alt de fikk, men dette var nok til at glassmontør Frank B. Hove  seilte inn i Drammen bystyre.

Etter valget fikk Kjuus blod på tann og anmeldte en rekke aviser til Pressens faglige utvalg. Avisene hadde karakterisert Kjuus og hans parti som rasistisk, og det ville ikke Kjuus finne seg i. Det ble han pent nødt til, fordi han tapte alle sakene. Denne fremgangsmåten er også benyttet av formann Ole Hasselbach, leder i Den Danske Forening, som også gjerne vil være seriøs og ansvarlig. DNF har vunnet en rekke saker i Danmark, og Kjuus hadde nok håpet å få seg stemplet som «ikke-rasistisk» i Norge, men dengang ei. Stopp Innvandringen har kun innvandringsmotstand som program, og deres hovedtese går ut på å sende alle innvandrere ut av Norge. For å gjøre dette «salgbart» vil de heller bruke pengene på å hjelpe folk der de er. Kjuus har ingenting mot mennesker av en annen hudfarge – så lenge de ikke kommer hit. Jack Erik Kjuus og hans parti vil aldri kunne vokse seg noe særlig større enn de er i dag, hvis ikke Kjuus legger om kursen radikalt.

Løpeseddel fra Stopp Innvandringen ved valget i 1991

Utav noe som neppe kan ha vært annet enn ren desperasjon inngikk Kjuus et valgteknisk samarbeid foran Stortingsvalget i 1993. Stopp Innvandringen gikk sammen med det svært obskure partiet «Hjelp de fremmedkulturelle hjem – ellers mister vi landet vårt» og dannet «Fellesliste mot Fremmedinnvandring». Det er betegnende at det ikke var noe samarbeid med Fedrelandspartiet, noe som vill ha vært mer gunstig hvis målet var størst mulig oppslutning, men ønsket om å være herre i eget hus ble igjen for sterkt.

NASJONALDEMOKRATENE
Etter bruddet i Stopp Innvandringen dannet Hege Søfteland sammen med Gjems-Onstad et nytt parti; Nasjonaldemokratene, og har forsøkt å etablere seg flere steder i landet, med svært begrenset hell, men løpesedlene deres er registrert over hele Norge.
Høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad er en kjent figur på høyresiden i norsk politikk. Han var aktiv i motstandsbevegelsen under krigen, og arbeidet innen idretten i tiden som fulgte. Han var medlem i Norges Olympiske Komité fra 1959 til 1972, og har vært formann for Norges Cycleforbund og Norges Gangforbund. Han ble valgt inn på Stortinget for Anders Langes Parti, og ble videre med i Fremskrittspartiet. Der forsvant han etter en bitter strid med Carl I. Hagen. Høyesterettsadvokat Gjems-Onstad har markert seg som en forsvarer av apartheid i Sør-Afrika. Han har vært «fast» forsvarer for ulike rasister når de en sjelden gang har vært ført til domstolen.   Gjems-Onstad var tidlig med i Stopp Innvandringen, fulgte så med Hege Søfteland, men han sto som nr. 67 på Akershus-listen til Fedrelandspartiet under siste kommunevalg. Dermed virker det som det bare er en igjen i Nasjonaldemokratene; Hege Søfteland. Hun har gått den vanlige ruten i høyresidens landskap; Høyre, Fremskrittspartiet, Stopp Innvandringen – og fikk så endelig sin egen gruppe. Søfteland er svært pro-USA, og liker tilsynelatende ikke nynazistenes anti-jødiske propaganda.

Hva som er faktiske holdninger, og hva som er kun taktikk er ikke alltid like lett å skille i en gjennomgang av disse gruppene.  Hege Søfteland kaller seg informasjonsleder i partiet, og skjuler således partiets styre og øvrige medlemmer. Partiet fikk de nødvendige 500  underskrifter som trengtes for registrering som valgliste, så helt uten støtte er de ikke, men det er svært mye som tyder på at Hege Søfteland er like ensom som Jack Erik Kjuus er i sitt parti.

Nasjonaldemokratene påstår, i likhet med bl.a. ZORN 88,  at de har mange medlemmer og et hemmelig styre, og Hege Søfteland kun er partiets talerør.

642 stemmer var sluttresultatet for Nasjonaldemokratene ved kommunevalget i 1991. Søftelands hovedgrunn for å forlate Stopp Innvandringen var deres manglende aksjonsvilje. Søfteland har ikke svært utadrettet, men utmerket seg først og fremst ved å ringe Oslo-nærradioenes nattlige debattprogram, og dra i gang innvandringsdebatter under hver eneste sending. «Vi i Nasjonal-demokratene mener….», lød det gjennom eteren, og Søfteland var i gang. Hun var litt rundt omkring under skolevalgene i 91, men det gikk ikke så bra der heller. På Ullern skole ropte Søfteland til elevene: «Vil dere betale regningen for innvandringen når den kommer på bordet?». «JAAAAA!», brølte 500 elever i kor. Søfteland ble så rasende at hun marsjerte ut av lokalet…

Under et debattprogram på TV Norge gjorde Søfteland et sterkt inntrykk da hun først nektet å håndhilse på en innvandrer som var med i programmet, og etterpå nektet å svare på hva hun ville gjøre med adoptiv-barn fra den 3.verden. Ideologisk er det nasjonalismen som ligger Hege Søfteland nær. EF-motstand og frykt for rasekrig er gjennomgangstemaer i hennes løpesedler, som ellers er svært like de andre partienes. Den samme rekken med beskyldninger om innvandrere går igjen hos Søfteland som hos de andre; narkotika, voldtekt, snyltere osv. Søftelands aggressive stil og kraftige medie-utspill står i sterk kontrast til den handlingslammelse som ellers preger henne og Nasjonaldemokratene. Nasjonaldemokratene er ikke registrert som parti, men kun som valgliste, og har følgelig ikke muligheter for å stille i stortingsvalg.

Kristent Konservativt Parti
Kristent Konservativt Parti ledes av Paul Granberg og har base i Bergen.  Partiet har et konservativt, kristent grunnsyn med en markert innvandringsmotstand i tillegg til motstand mot U-hjelp, abort, likestilling og EF.  Programformuleringene er ganske skarpe og partiets talskvinne i Hordaland følte seg i et avisintervju tvunget til å ta delvis avstand fra utsagn som at partiet «vil unngå raseproblemer», at nordmenn kan «komme i mindretall i eget rike» samt at «det virker absurd å hevde at innvandrerne er en ressurs for Norge så lenge vi har en abortlov». Partiets målsetting er å kapre velgere fra Kristelig Folkeparti som er misfornøyde med det partiets innvandrings- og EF-politikk.

Fremskrittspartiet (FrP)
FrP var lenge et parti som rasistene stemte på , men etterhvert som FrP blir stadig mer lik de andre partiene på Stortinget har mange rasister vendt dem ryggen. Carl I. Hagen brukte i valgkampen i 1987 et brev som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer, for å vise innvandringens grufulle konsekvenser. Brevets innhold  var et falsum, som på gebrokkent norsk «skrøt» av hvordan muslimene skulle «ta over Norge» rett foran øynene på «de dumme nordmenn». Hagen måtte be om unnskyldning etterpå. Men han ba bare om unnskyldning for at brevet var falskt –  ikke for at han brukte et slikt brev i en valgkamp.
Valget i 1987 ble et brakvalg for Fremskrittspartiet. Splittelsen i FrP mellom de gamle gubbene, som er klare innvandrings-motstandere, og de unge liberalister som prinsipielt er for fri innvandring, har vært en medvirkende faktor til at partiet har mistet sin troverdighet på ytterste høyrefløy. Likevel dukker stadig FrP-politikere fram med svært sterke angrep på innvandrere, og selv om det ikke er grunnlag for å hevde at Fremskrittspartiet er rasistisk, er det liten tvil om det finnes en rekke FrP-folk med svært innvandrerfiendtlige holdninger. I et debattprogram på TV Norge i september 1992 satt Hagen mellom lederne for de andre innvandrings-fiendtlige partiene. Hagen var konsis i svaret på spørsmålet om innvandringen hadde brakt noe positivt til Norge: «Nei, det har vært økning i voldtekter, kriminalitet og narkotika». Hagen tilkjennega med det svaret og hans manglende uenighet med sine «bordkavalerer» at Fremskrittspartiet ikke har gitt opp kampen om å få de rasistiske stemmene tilbake. Det er ikke partiprogrammet eller sentralledelsen i FrP som er det mest markerte i synet på innvandring. Det er partimedlemmer fra det som populært kalles «Stutum-fløyen» i partiet som er de fremste eksponenter for innvandrerfiendtlige holdninger anført av folk som Vidar Kleppe, Jan

Simonsen og Jens Marcussen.
Det foreløpig siste skuddet på stammen i den innvandrerfiendtlige partiflora er Norges Patriotiske Enhetsparti, ledet av den tidligere FMI-lederen Knut Westland. Dette partiet er det mest grundig nasjonalistiske av alle. Deres 40-siders parti-program inneholder en klar holdning mot alt som er utenlandsk; alt fra fremmedord og Shakespeare til innvandrere.  Norge skal renses, lover Westland, men han maktet ikke å samle de nødvendige 5.000 underskrifter som trengs for å få registrert partiet.

De innvandrerfiendtlige partiene har nesten identiske program, og det viser at personlige motsetninger veier langt tyngre enn de politiske, i og med at de tre eksisterer side om side, uten at de synes å ville nærme seg hverandre overhodet.  Gamle konservative teser om lov og rett går igjen hos alle tre, sammen med nei til EF, og hjemsendelse av innvandrere som er bosatt i Norge. Med unntak av Fremskrittspartiet har ingen av partiene har fått noen innvirkning på det offentlige styre og stell i Norge, og vil heller ikke få det i overskuelig framtid.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 


6. Mange bekker små…

«Se opp for sionismens omfattende infiltrasjon i det norske politiske, kulturelle og religiøse liv! Bekjemp den nazi-sionistiske infiltrasjonen i alle kristne organisasjoner og kirker.»
(Løpeseddel fra Folkets Motstandsbevegelse)

Det er en vill flora av mindre grupperinger på den ytterste høyrefløy, og det er nesten umulig å holde oversikt over hvem som er hvem og hva som skjer med dem. Aktivitetsnivået er sterkt sporadisk, og det er mange av de samme aktørene som dukker opp i nye grupper med stadig mer fantasifulle navn. De har få medlemmer, men tidvis et svært høyt aktivitetsnivå. Det er meningsløst å ramse opp alle navn og grupperinger som det verserer rykter om, men noen av de viktigste bør nevnes.

Folkets Motstandsbevegelse – Det kristne Alternativet
Alfred Olsen startet sin politiske karriere i Unge Høyre, men forlot partiet, og stiftet Korporativistisk Arbeiderfront;  en Mussolini-inspirert forening. Han ble deretter med i Nasjonal Ungdomsfylking, Norsk Fronts forløper, og arbeidet i Oslo Sporveier sammen med bl.a Tor Petter Hadland. Olsen arbeidet også i en annen aktivistisk organisasjon; Anti-kommunistisk Allianse, og  fikk en dom på tre måneders betinget fengsel i 1974 for heleri av 9 AG-3 geværer og flere hundre skudd. Olsen ble ekskludert av nynazistene etter dette.
Han forsøkte å stifte et parti i 1988, men fikk bare 800 av de nødvendige 5.000 underskriftene, og måtte oppgi parti-stiftelsen. Han startet så Folkets Motstandsbevegelse – det kristne alternativet.

Alfred Olsen har produsert en rekke skrifter som alle bærer umiskjennelig preg av å være prudusert av ham selv.

Olsens 10-punkts program er i samme stil som programmene i hans tidligere grupper; et sammensurium av kristendom, jødehat, anti-kapitalisme og abortmotstand. Han har gitt ut heftet «De kristne…Israel… og den palestinske holocaust»; et tilsynelatende religiøst begrunnet angrep på zionismen og et forsvar for palestinere. Alfred Olsen har aldri vært særlig utadvendt i sin virksomhet, og det er derfor særdeles interessant at han nå er  mer aktiv enn noengang. Klistremerker og  plakater kan observeres flere steder i Norge.
Vinteren 1991/92 endret Olsen taktikk. Han forsøkte å rekruttere palestinske og libanesiske ungdommer, ved å blende dem med sin støtte til palestinernes sak. Dette toppet seg i mars 1992 da  Olsen annonserte et åpent møte i Oslo om jødenes verdens-omspennende sammensvergelse, og han inviterte ingen ringere enn den kjente anti-semitt Ahmed Rahmi fra Sverige til å tale. Ahmed Rahmi  drev nærradioen «Radio Islam» i Stockholm, der en av medarbeiderne var Christopher Jolin; en kjent svensk høyreekstremist med fortid fra Bevara Sverige Svenskt-bevegelsen. Rami ble i 1989 dømt for å ha spredt anti-semittisk propaganda. Radio Islam bruker sine sendinger til ren jødehets, og den verdensomspennende jødiske sammensvergelse er et sentralt moment. Han har engasjert seg sterkt i «den historiske revisjonismen» og støtter folk som David Irving  og Institute of Historical Review, og deres fornektelse av Holocaust og nazistenes ugjerninger under den 2.verdenskrig. Da møtearrangørene fikk vite hva slags budskap som skulle bringes til torgs ble alle tillatelser trukket tilbake. Olsen ga seg ikke, og fikk til slutt tillatelse til å avholde et utendørsmøte på Youngstorget. Oslo-politiet fikk imidlertid betenkeligheter og nektet Olsen å holde møtet. Han forsøkte så å infiltrere en muslimsk demonstrasjon, men ble resolutt kastet ut derfra. Dette møtet er nok et bevis på at norske høyre-ekstremister vender blikket mot utlandet. Nynazistiske skinheads har et tett samarbeid med Sverige, og nå ser man at også andre grener av dette miljøet er mer utadrettet.

Alfred Olsen har slett ikke latt seg knekke av de mislykkede forsøkene på å arrangere møter. Tvert imot, han er blitt mer oppglødd enn noensinne. I august 1992 sendte han ut dødslister over tretten politikere og kristenledere i Sverige og Norge, samt Salman Rushdie. Olsen mente disse var «mossad-agenter»; noe han forøvrig kaller alle som ikke er enige med ham. Neste trekk var å planlegge en «internasjonal revisjonist-kongress» i Oslo sommeren 1993, og invitasjoner ble sendt ut, med bønn om økonomisk hjelp. Olsens rengjøringsbyrå går nok ikke så bra at han kan sette i gang så store arrangementer med overskuddet. Invitasjonen inneholdt alle hans vanlige påstander om sionist-mafiaens  verdensomspennende undertrykkelse og kontroll. Ingen «revisjonist-kjendiser» lot seg lokke til Norge, men Olsen viser med all tydelighet at han ikke akter å gi seg. I påvente av sitt drømme-møte bruker Alfred Olsen tiden til å sende ut sin hat-propaganda mot jødiske grupper og antirasister over telefax, hvor enhver meningsmotstander, etter Olsens oppfatning, er en Mossad-agent.

Han startet også en agitasjon for EF under tittelen «Kristne for EF», med den noe originale begrunnelse at «CIA har ved hjelp av det norske overvåkingspolitiet klart å stanse nesten all argumentasjon for EF». Men dette ville Olsen bekjempe med sin nye strategi, og tilhørende symbol.

I 1993 opprettet Olsen «Krisehjelp mot nazi-sionistiske overgrep». Dit kunne man henvende seg hvis man var blitt utsatt for sionistisk meningsterror. Det vites ikke hvilken konkret hjelp Olsen tilbyr.

Det aller siste påfunnet til Alfred Olsen var opprettelsen av en norsk avdeling av det ortodokse katolske Prestebroderskapet St.Pius X. Olsen har innredet et lite kapell isin leilighet og øsnker der å finne tilbake til den latinske messe og kirkens uforfalskede lære.

 

DEN NORSKE FORENING
Den norske Forening ble stiftet i januar 1991 etter mønster av Den Danske Forening som stilte med sin formann professor dr.juris Ole Hasselbach på åpningsmøtet. Møtet var relativt godt besøkt med ikke mindre enn tre stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet; Jens Marcussen, Vidar Kleppe og Finn Thoresen. Ellers «var alle der»: Hege Søfteland, Jack Erik Kjuus, Erik Gjems Onstad, Jacob Aall, Jan Høegh m.fl.  DNF ledes av Torfinn Hellandsvik, tidligere styremedlem i FMI og Myrdal-ledsager.

Denne gruppen opererer med slagordet «Foreningen til fremme av det norske folks interesser», og har en utpreget dannet språkdrakt og fremstillingsform i sitt trykte materiell. De har gitt ut en rekke informasjonsskriv som tar opp saker som skole, kriminalitet og befolkningsvekst på en måte som skal gi inntrykk av saklig, nøktern og objektiv informasjon. En rekke av foreningens skriftlige materiell er også brukt av FMI.

DNF gjorde seg bemerket i august 91 da de hadde delt ut løpesedler på landsmøtet til Noregs Mållag. Språkkamp og innvandringsmotstand hører sammen, tenkte nok DNF-aktivistene, men dengang ei. Mållaget reagerte meget sterkt og tok klar avstand fra propagandaen. Formann Torfinn Hellandsvik har ellers ikke gjort mye ut av seg, bortsett fra et par mindre leserinnlegg. Politisk er DNF svært lik FMI og konsentrerer seg utelukkende om en rekke «katastrofale følger av politikernes innvandringspolitikk» med helt tradisjonelle argumenter. Foreningens formål er  «fremme av det norske folks interesser», men aktiviteten har vært minimal.
Det eksisterer også en annen forening under samme navn i Vestfold. Aksel Breian har påtatt seg å lede denne avdelingen, og Den norske Forening i Vestfold har valgt ut sin hovedmotstander; Antirasistisk Senter. De har saumfart Senterets årsrapporter og regnskaper i en resultatløs jakt etter «snusk», i håp om å ramme det som de kaller «en virksomhet som i raskt tempo har en negativ påvirkning av livs- og samfunnskvaliteter i Norge».  Breian arrangerte i 1992 et seminar om innvandringspolitikk der deltakere fra en rekke innvandringsfiendtlige organisasjoner var tilstede, sammen med ikke mindre enn to representanter for Utlendingsdirektoratet. Breian har også arrangert flere åpne møter i Tønsberg-distriktet om innvandringsspørsmål generelt og om islam spesielt.  Bortsett fra disse aktiviteter, samt Aksel Breians endeløse rekker med leserbrev i Tønsbergs Blad  er Den norske forening usynlig i landskapet. Aksel Breian ble ekskludert fra Nei til EF i 1992 på grunn av sine rasistiske synspunkter. Våren 1993 kom det fram at samme mann ønsket å lage et register over innvandrere som hadde «laget trøbbel for nordmenn».

Nasjonal-demokratisk Union (NDU)
Denne gruppen har holdt til i Jessheim-området, og ble etter sigende startet ved Universitetet i Oslo. Den har vært ledet av Michael Knudsen, Jan Erik Larsen og Henning Haraldsen. NDU forsøkte å gi inntrykk av at de var en saklig og seriøs gruppe, og de utga bladet NDU-informasjon. De sto fram i media, men passet språkbruken sin så de fortsatt skulle framstå som en respektabel gruppe. Noen særlig aktivitet ble det ikke, og medlemmene forsvant trolig til andre grupper.

Michael Knudsen, som er utdannet sosiolog, begynte sin politiske karriere i Fremskrittspartiet, men syntes det ble for kjedelig. Han var så innom Organisasjon mot Skadelig Innvandring, før han fant venner i Nasjonalt Folkeparti. Her var det mer «action» og han måtte da også møte i rettssaken i forbindelse med Nor Moskè-bomben. Han mistet sin sikkerhetsklarering i Forsvaret, og samtidig mulighetene til å stige i gradene. Knudsen nektet dermed å gjøre militærtjeneste når han ikke fikk lov til å bli offiser, og ble dømt til 3 måneders fengsel for dette i 1993.

Knudsen trakk seg bort fra de nynazistiske miljøene, og dannet NDU. Gjennom dette arbeidet opparbeidet han seg kontakter i utlandet; bl.a. Front National i Frankrike.

Knudsen startet Norsk Blad i håp om å samle alle smågrupper på den ytterste høyre fløy under en paraply, og bladet er den mest profesjonelt utseende trykksak som høyre-ekstremistene noensinne har produsert. Det er heller ingen mangel på skribenter i Norsk Blad; Myrdals venn Arild Elvsveen,  Bastian Heide, rase-ideologen Olav Hooas, Hege Søfteland, Harald Trefall osv. De skriver inn alle sammen, og hisser hverandre opp til fortsatt aktivitet.

Våren 1993 startet Norsk Blad en innsamlingsaksjon for å hjelpe flyktninger. Man argumenterte med at Norge kunne hjelpe flere flyktninger hvis vi lot være å slippe dem inn i landet. De innsamlede midler skulle ifølge bladet gis til FN. Slik gikk det ikke. Etter å ha mottatt informasjon om hva Norsk Blad sto for, reagerte FNs Høykommisær raskt og kontant. I et brev til Norsk Blad krevde FNs George Gordon-Lennox at Norsk Blad øyeblikkelig stanset sin «innsamlings-aksjon» og han ga samtidig klart uttrykk for at FNs Høykommissær tok fullstendig avstand fra Norsk Blad og dets synspunkter.

Michael Knudsen er av mange blitt sett på som høyreekstremistenes store håp, og kan nok også virke som det eneste reelle leder-emnet som finnes. Han er ung, utdannet, bruker et dannet språk i sin argumentasjon, og har vært tilstede ved mange hendelser de siste årene; FMIS Fevik-møte, Brumunddal-møtet til Myrdal osv. Han ligger imidlertid alltid lavt i terrenget og er ikke blitt arrestert eller knyttet til noen ulovlige aksjoner. Michael Knudsen ønsker seg en sterk organisasjon, og hans brede kontaktflate gjør ham til en sterk kandidat til rollen som høyre-ekstremistenes «sterke mann».

Radio Bergen
Ivar Garberg er ansvarlig redaktør for nærradio-stasjonen Radio Bergen, som i flere år har sendt sterkt innvandrerfiendtlige programmer. Ivar Garberg er en tidligere sjøkaptein og har vært i hardt vær før. I 1980-årene var han en omstridt teknisk rådgiver for Regjeringen, Stortinget og Kiellandfondet vedrørende  katastrofeplattformen Alexander Kielland. I 1982 ga han 200.000 til hockey-laget DJERV i Bergen, og ble nærmest en folkehelt.  Han startet sin radiovirksomhet i Puddefjord Radio, men brøt ut og startet sin egen Radio Bergen fordi han ville ha «mer frihet i eteren». Medlemmer i Fedrelandspartiet har vært hyppige gjester i programmene.  I 1990 strømmet anmeldelsene inn til politiet i Bergen, som i sin innstilling ba om tiltale. Men statsadvokaten i Hordaland henla saken, dels med den begrunnelse at det ikke forelå straffbare forhold, dels fordi allmenne hensyn ikke fordrer påtale.  Dette tok Garberg som en seier, og fortsatte ufortrødent med sine sendinger.

Et utall anmeldelser har blitt innlevert både til politiet og Nærkringkastingsnemda vedrørende Radio Bergens programmer. Men alle anmeldelser har blitt henlagt av politiet. Programmene til Ivar Garberg, og innringings-programmene har mange ganger hatt innvandring som tema. Dette har resultert i sterkt rasistiske utsagn fra såvel Garberg som fra innringerne.
Et lite utdrag kan illustrere innholdet i sendingene:
Fra program 9.1.90:

» Vær klar over at disse utlendingene betrakter enhver kvinne som viser seg offentlig for et ludder, hun er en hore i deres øyne.»
«….all den terrorisme jeg kjenner, den kommer fra Islam,….»

I programmet 14.02.90 var det en debatt mellom Garberg og en innringer som hadde et adoptivbarn fra tredje verden:

Garberg (G): Takket være Radio Bergen er det mulig at din datter vil ha en meget trygg framtid her i landet likevel.
Innringeren (I): Hvordan har du tenkt å løse det?
G: Følg med de neste 18 eller 17 programmene. Dessuten har jeg lyst til å si en annen ting. Små barn fra Brasil blir solgt som levende reservedeler til Saudi Arabia.
I: Jeg er klar over det.
G: OK. det er for å holde liv i muslimene, men du…..
I: Akkurat med det med muslimer i utlandet, det er en side av problemet, men en annen side av problemet er det som jeg synes er meget viktig er det vi opplever i hverdagen her hjemme.
G. Da er jeg nødt til å svare deg kaldt og brutalt: Mitt liv og 4 millioner andre nordmenns liv er mere verdt enn din datters liv.
I: Ja, ha.
G: Jeg beklager å måtte si det.
I: Ja, det synes jo jeg er ganske jævlig sagt, jeg da.
G: Ja,. sånn er det. Vi sloss for våre liv vi, men samtidig…
I: Men vi sloss også får vår datters liv for vi veit at ho ikke hadde vært i live hvis ho hadde vokst opp i sitt hjemland.
G: Og får galskapen fortsette i Norge er hun helt sikkert sikret en ikke-fremtid. Vi sloss for vår alles fremtid, vi sloss også for hennes fremtid, men dessverre, våre liv er viktigere enn de som kommer utenfra.

 

Ku Klux Klan (KKK)
Fra tid til annen dukker det opp historier i media om at «Nå er Ku Klux Klan etablert i Norge». Det er imidlertid sjelden at man hører noe særlig mer om dem enn  en avishistorie i ny og ne. Nordmenn har besøkt i KKK-hovedkvarteret i USA, men det har aldri blitt bekreftet at KKK virkelig har en offisiell forgrening til Norge. Dette pleier Klanen å offentliggjøre med brask og bram når det gjelder  lokalavdelinger i andre land, men i forhold til Norge er tausheten øredøvende. Det kan derfor slås fast med stor grad av  sikkerhet at det i skrivende stund ikke eksisterer noen offisiell gren av Ku Klux Klan i Norge. Sommeren 1992 sto en maskert mann fram i Dagbladet og hevdet at han var lederen av den norske avdelingen av KKK. Mannen, som påsto han var lensmannsbetjent, var blitt vervet av Klanen i USA i 1981, og poserte for Dagbladet iført en brannvern-hette med tilhørende hansker, og hevdet at Klanen hadde syv-åtte medlemmer i den harde kjernen.

De ubekreftede ryktene vil ha det til at nordmenn blir medlemmer direkte fra USA, noe som rent praktisk er mulig fra Klanens side. I følge ledende Klan-folk i USA så forsøker man å opprette en avdeling i Norge med hovedsete i Skedsmo og i Vennesla.

Det er mer enn tvilsomt om Ku Klux Klan eksisterer i Norge, men dette hindrer imidlertid ikke folk rundt i landet i  å brenne et kors fra tid til annen (Klanens beryktede  symbol) for å skremme innvandrere i nabolaget. KKK-klistremerker har også blitt observert en rekke steder i Norge, men dette kan man lett få tak i fra Klanens mange USA-grupper uten å være medlem av den grunn. Klanens rykte gjør det fristende for rasister å ikle seg klanens hetter og bruke dens symboler for å skremme innvandrere og meningsmotstandere.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

7. Hitlers arvtagere, eller bare tullinger?

«I dag når gamle og farlige, og for lengst forkastede politske teorier pusses støv av i alle kanter av Europa, trenger vi nettopp «å styrkes til dåd». Vi må kjenne vår historie så godt at vi er på vakt mot det som truer våre beste tradisjoner.»
Kong Haralds nyttårstale til det norske folk 31.12.1993

I Europa vokser i dag de politiske grupperinger på ytterste høyrefløy. De bruker ideologier som nasjonalisme og nazisme som legitimering for sine handlinger. Hvorvidt disse menneskene «egentlig» er nazister,  rasister eller kanskje bare tullinger – er ikke  interessant. De bruker innvandrere som syndebukker for en vanskelig situasjon i samfunnet og de bruker innvandrere som mål for sin terrorvirksomhet. Denne utviklingen har også spredt seg til Norge.

Bakgrunnen er å finne i den historiske utviklingen. Norge er en del av den europeiske utvikling og historie, med slavehandel og kolonitid. Europas forhold til land i den 3.verden og deres innbyggere preger også nordmenns oppfatninger og holdninger.  Staten bestemmer norsk innvandringspolitikk gjennom lover og regler og praktisering av disse. Nasjonalstaten Norges historiske utvikling og den offentlige holdning til folk fra andre land vil derfor være avgjørende for  hvordan folk flest oppfatter disse menneskene. Norske myndigheter har alltid vært restriktive mot utlendingers bosetting og opphold i Norge. Svenske arbeidere, rallare, tatere, sigøynere og jøder – alle har fått merke det offisielle Norges restriktive holdning.

Men vi er ikke viljeløse dukker i historiens eller kulturens tråder. Dagens situasjon har også betydning for hvordan utlendinger blir oppfattet og behandlet i Norge. Den offisielle norske innvandringspolitikk har fulgt de historiske linjene og er i dag strengere enn noensinne, faktisk blant de aller strengeste i Europa. Det har aldri vært så vanskelig for mennesker fra den 3.verden å komme inn i Norge – det være seg på besøk til slektninger eller som flyktning eller asylsøker. Innvandringsstoppen ble innført i 1975 for å verne norske arbeidsplasser mot utenlandsk arbeidskraft. Innstramming i asylpolitikken og den interne kontroll med innvandrere forsterker  bildet av at innvandrere er et problem for Norge.

Økonomiske nedgangstider gir også vanskelige sosiale kår. Høy arbeidsløshet og dystre fremtidsutsikter gir mange et pessimistisk syn på framtiden. Ingen har klare svar på hvorfor det er som det er, eller på hvordan det kan bli annerledes. Man har en følelse av at noe kan gjøres; at det er faktorer som virker inn på situasjonen som vi kan påvirke, men vi vet bare ikke hvordan. Politikere og media snakker om at «kronen flyter» og at konjunkturene må bedres med langsiktige tiltak, at EF/EØS er viktig enten som reddende engel eller som dyret i åpenbaringen og  renten må styres. Lite som folk flest blir klokere av.  I jakten på årsaker  til den vanskelige situasjon kan «de fremmede»  bli en lettvint  forklaring.  Arbeidsløshet blir fremhevet av mange som en faktor med stor forklaringskraft, og mangel på arbeidsplasser kan føre til  vanskelige livsvilkår for mange, og dette bidrar til et behov for noen å legge skylden på; syndebukker. Syndebukken har som funksjon å gi et «enkelt»  svar på vanskelige spørsmål. «Alt» blir bedre bare syndebukkene forsvinner: bolignød, arbeidsledighet, kriminalitet –  det aller meste kan skyldes på, og forklares ved nettopp syndebukkene. Innvandrerne kommer utenfra og inn til Norge, og de ser i tillegg forskjellige ut fra oss. De blir «perfekte» syndebukker.

Men er mottrekket til rasisme arbeid til alle? Nei, det er ikke så enkelt. I Norge har ikke de verste utslagene av rasistiske overgrep forekommet i områder med størst arbeidsledighet. Den siste  bølgen av rasistisk oppblomstring i Norge begynte i den  såkalte jappetiden da arbeidsløsheten var langt lavere enn i dag. Finnmark har i mange år ligget høyest på arbeidsledighetsstatistikken, uten at dette har medført at finnmarkinger har vært mer rasistiske av den grunn. Arbeidsløshet er likevel en viktig faktor i forståelse av den voksende rasismen, fordi vårt samfunn er bygget opp omkring den enkeltes arbeidssituasjon. Og når en  stor del av befolkningen ikke er i arbeid forrykkes dette.

Kanskje det er innvandrernes skyld? Ingen innvandrere – ingen rasisme? Denne forklaringen er heller ikke holdbar. Man kan ikke bruke offeret som årsak til handlingen.

Det er ikke innvandrernes egen skyld at de blir diskriminert, trakassert og overfalt. Det er angriperen som har motiv og ansvar. At en innvandrer befinner seg innenfor nasjonalstaten Norges grenser er ingen forklaring på rasistisk diskriminering og vold.
Fremmedfrykt er et hyppig benyttet begrep i innvandringsdebatten, og er ment å skulle gi en forklaring på nordmenns negative holdninger til innvandrere. Økningen i antall  innvandrere er en faktor som skal gi svar på hvorfor det er blitt som det er blitt med oss. Det er en ansvarsfraskrivelse å benytte begrep som fremmedfrykt. Det impliserer at vi ikke er ansvarlige for våre handlinger, men at det kun skyldes en kollektiv reaksjon, en fremmedfrykt, som er utenfor vår kontroll. Årsakene til den motvilje en del føler overfor innvandrere må nok heller tilskrives den historiske prosess der hvite ser seg selv som overlegne svarte. Denne prosessen fortsetter i dag gjennom media, tegneserier, filmer osv.

Høyre-ekstremistene utnytter «syndebukk-forklaringen», og  har bevisst spilt på stereotype oppfatninger av andre folkeslag i sin propaganda, og tillagt innvandrerne alle de verst tenkelige egenskaper samt skylden for alt som går galt.

Rasismen forandrer seg i takt med andre endringer i samfunnet. I USA snakker rasistene ikke om kultur, fordi de svarte er oppvokst i den samme amerikanske kultur som rasistene. Man snakker derfor heller om biologiske forskjeller – raseforskjeller. I Norge brukes ikke biologiske teorier som grunn for diskriminering. I Norge i 90-årene er økonomi, kultur og religion det mest gangbare argument.
Rasismen forandrer seg og har et bredt sammensatt årsaksmønster. Offentlige holdninger, innvandringspolitikk og praktisering av denne, samt signaler fra politiske myndigheter er viktige faktorer. Økonomiske forhold spiller også en avgjørende rolle. Rasistiske krefter utnytter økonomiske og sosiale kriser for å fremme sine politiske mål. Disse kreftene bruker også andre som ønsker å gjøre noe med den situasjonen de er i. For å få utløp for sin lyst til å gjøre noe, gjør de  innvandrere til syndebukker og ofre for sine handlinger.
Dette er en utvikling som må tas alvorlig, og en analyse av disse kreftene er første skritt på veien.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

7.1. Mye er forskjellig, men det er utenpå

 

Det er mange høyre-ekstremistiske og innvandringsfiendtlige grupper i  Norge, men de har ikke mange medlemmer. Totalt medlemstall kan anslås til ca. 4-500 med noen tusen sympatisører i tillegg. Det er nærliggende å spørre seg om hvorfor de ikke samler seg i en gruppe – hvorfor finnes det så mange grupper, når de tilsynelatende er enige om det der mot? Ønsket om å være «Kongen på Haugen» er sterkt på ytterste høyrefløy. Over 200 ulike gruppenavn er offentlig kjent de siste 20 årene og det tyder ikke på enighet og harmoni. Det er et faktum at personlige motsetninger, og et inderlig ønske om å være SJEF ligger bak mange av konfliktene og har ført til den stadige dannelsen av nye grupper. Det er få politiske motsetninger mellom disse gruppene, og personlige forhold spiller en stor rolle. Geografi spiller også inn, fordi det er letter å danne sin egen gruppe på hjemstedet, framfor å bli en underavdeling av en Oslo-basert gjeng.

Det forvirrende bildet av mer enn 20 høyreekstremistiske grupper kan beskrives på to måter – som en viltvoksende ugress-hage eller en funksjonell paraply.

Ugress-hage-bildet passer inn fordi det er, og alltid har vært, svært mange grupper som dukker opp for så å forsvinne igjen etter en kort tid. Det er ingen leder, ingen styring, og tilsynelatende er disse gruppene mer eller mindre kortlivede fritidssysler som man snart går lei av.

Det høyre-ekstreme bildet kan også sees på som en paraply, framfor en ugress-hage. Det er ikke nødvendigvis en edderkopp som sitter sentralt plassert og styrere det hele, men det kan ligge et nett under denne skogen av grupper slik at de utfyller hverandre og dekker ulike målgrupper og segmenter av det norske folk – men at alle jobber sammen mot felles mål.

Det er imidlertid flere fellestrekk enn det er forskjeller, og for å kunne se på disse gruppenes aktivitet under ett kan man slå dem sammen i en bås og så trekke ut ett og ett trekk og drøfte dem separat.

Interne forhold
Det er mye omtanke som ligger bak det navn man velger å sette på sin organisasjon. Navnet skal gi signaler til omverdenen og vise hva innholdet er. Det er store ord som brukes: «Folkebevegelsen Mot Innvandring», «Fedrelandspartiet» og «Norges Patriotiske Enhetsparti». Navnevalget skal presentere gruppen som bred, samlende og viktig, og et organisasjonsnavn med store og verdi-ladete ord kan også tilsløre et skrøpelig innhold.

I likhet med det øvrige norske samfunnet, er det menn, og stort sett eldre menn er ledere, med unntak av Hege Søfteland (Nasjonaldemokratene). I de militante gruppene er gjennomsnitts-alderen lavere, men det er menn som leder her også. I skinheadmiljøene er det et større innslag av jenter enn i de andre gruppene.

Ett har lederne felles – de stiller mer enn gjerne opp i pressen, og de er bemerkelsesverdig frittalende. De blir dermed sine egne verste fiender, fordi de avslører seg med uttalelsene til media.    Ønsket om å være leder for sin egen gruppe er sterkt , og med et svulstig organisasjonsnavn i ryggen og en tittel som «formann» eller «fører» vil selvfølelsen hos lederne vokse.

Geografisk sett er det mest aktivitet i  Sør-Norge. Partiene hører til i byene (Oslo og Bergen), mens de militante bor på landet (Stokke og Hokksund). Det er interessant at så lite aktivitet skjer i Oslo. Her er det både mange innvandrere, mye aktivitet mot rasisme og høy arbeidsløshet. Andre land opplever mest organisert rasisme i storbyene, men Oslo skiller seg klart ut. Dette kan i stor grad tilskrives det svært aktive antirasistiske miljøet i Oslo.

Noen grupper har kun èn offentlig kjent person. Denne personen har tittel som informasjonsleder (Søfteland) eller sekretær (Erik Rune Hansen). Disse hevder at de slett ikke er alene, men at de handler på vegne av et hemmelig styre. Dermed kan man gi offentligheten et inntrykk av en større organisasjon enn det i virkeligheten er.

Det samme går igjen i spekulasjoner om medlemstall. Selv hevder gruppene selvfølgelig at de har høye medlemstall, og media gjengir ukritisk disse tallene med store overskrifter. Det er alltid lettere å rekruttere nye folk til en stor organisasjon enn til en miniatyr-gruppe, så det er ikke til å undres over at medlemstallene overdrives. Hadde disse gruppene hatt så store medlemstall som de selv hevder, så ville det ha vært både et høyere aktivitetsnivå,og ikke minst flere personer som kunne uttale seg offentlig. Opplysninger fra høyreekstreme grupper om egne medlemstall er følgelig sjelden til å stole på.

Trykksaker er dyrt, og porto likeså. De forskjellige gruppene får uten tvil økonomisk  støtte utover det medlemmene selv kan bidra med, fordi medlemstallene er så lave.  Det er tvilsomt om det eksisterer èn økonomisk bakmann i Norge, men det har vært spekulert om flere av de eldre nazistene og frontkjemperne bidrar med økonomisk støtte. Kronerulling på frontkjempernes «veteran-treff» er én hypotese. Det er vanskelig å bevise hvor en økonomisk støtte kommer fra, men det kommer ut såvidt mye løpesedler og andre trykksaker at det er svært sannsynlig at «noen» bidrar  med betydelige beløp for å holde virksomheten i gang. Det er høy arbeidsledighet blant de mest kjente høyreekstremistene, og deres reisevirksomhet kan vanskelig finansieres kun med egne lommepenger.

 

Norsk rasismes to tunger
Det er alltid forbundet med problemer å sette folk i bås, men for oversiktens skyld kan det likevel være nyttig. De mange aktørene i norsk høyreekstremisme har tilsynelatende delt seg i to grupper, etter hvilken strategi de har valgt, men dette er, som dette kapitlet skal vise – kun på overflaten.

En parlamentarisk strategi bruker de vanlige metoder for politisk arbeid i Norge for å fremme sitt buskap og får å nå sine mål, som f.eks. løpeseddelutdeling, deltakelse i valg og leserbrev til aviser.
En militant strategi avviser disse metodene som utilstrekkelige, og vil bruke vold og terror for å både ramme sine motstandere og for å skape en situasjon som vil fremme de mål de har satt seg.

Den parlamentariske strategi
Grupper som har valgt den parlamentariske strategien forsøker å skape en seriøs fasade for å kunne gli inn som en «normal» del av det politiske landskapet. De tar offentlig avstand fra vold og forsøker å bruke metoder som er vanlige i politisk arbeid; valgdeltagelse, underskriftslister, løpesedler, leserbrev, rapporter og bøker.

Å få registrert et parti er en viktig målsetting for høyreekstremistene: man får en seriøs fasade, man blir ett av mange partier, og ikke minst kan man da komme på banen på lik linje med andre partier. Det er viktig for dem å vise at deres rasistiske holdninger ikke er noe «stygt», men  meninger på lik linje med andre meninger.  I et debatt-program på TVNorge i mai 1993 sa Kjuus fra Stopp Innvandringen at «det er betyr alt for oss å få slippe til sammen med de andre politiske partiene». Dette er klart en av de største seierne som rasistene har hatt  på de siste ti årene. Å få sitte ved samme bord som Kaci og de andre har til nå vært kun en fantasi for Kjuus og hans venner, men i 90-årenes medieverden er dette en realitet. Norsk Fronts gjentatte mislykkede forsøk på å etablere et parti på 70-tallet bidro i stor grad til å trette ut det som fantes av nynazister. I dag er situasjonen en helt annen, i og med at vi har flere innvandringsfiendtlige partier som alle har stilt til valg. De fikk likevel ikke mer enn 9.000 stemmer ved valget i 1991. Rasister har  forsøkt å kuppe andre småpartier; Ensliges Parti på 70-tallet, og senere Pensjonistpartiet har vært utsatt for slike forsøk. Det satses nå hardt på enda et forsøk på få til en samling før stortingsvalget i 1993. Møter ble avholdt i hele 1992, men med magert resultat. Ingen av partilederne er villige til å gi fra seg sitt leder-verv og gi opp sitt parti for å underordne seg en annen leder.

Folkeaksjoner er organisert for å arbeide mot all innvandring. FMI og  NMI er de mest kjente og arbeider med leserinnlegg, løpesedler og sporadiske møter, og samarbeider tett med de innvandrerfiendtlige partiene. Folkeaksjoner kan også være mer kortvarige – lokale aksjoner mot asylmottak i bygda, mot bygging av moskèer o.l. Navnet «folkeaksjon» indikerer at man er offensivt ute for å forsøke å lage en masse-bevegelse, men dette innebærer på langt nær at noen av disse gruppene lykkes.

Klubber og foreninger er en annen vekst i denne delen av hagen. Dette er grupper som forsåvidt ikke gjør annet enn å prate, og satser ikke på medlemsverving i samme grad som folkeaksjonene.  De har skikkelig språkbruk, er voksne, «dannete» mennesker som «er bekymret» over utviklingen, som f.eks. Den norske Forening.Enkelte i denne kategorien er ikke så glade i eller avhengige av offentligheten som de andre. Et eksempel på slike «hemmelige klubber» er ZORN 88 og Folkets Motstandsbevegelse.
Den siste gruppen som holder seg til en parlamentarisk strategi er religiøse grupper  har en fundamentalistisk religiøs fortolkning av sin tro og henviser til denne i sin rasisme. De forsøker å fremstille innvandrere og deres religion som en trussel mot kristendommen og utfra det argumentere mot innvandreres tilstedeværelse i Norge, som f.eks. Kristent Konservativt Parti.

«Revisjonister»-  forsøker å ikle sin rasisme en akademisk drakt og har som hovedmål å fornekte nazistenes ugjerninger under krigen. Dette er ofte eldre menn som forsøker å gi sine argumenter et skinn av «forskning» for å styrke seriøsiteten i argumentasjonen. Dette er blitt kontant og enkelt avslørt hver eneste gang de har forsøkt å få sine argumenter «bevist». Nynazister har vært aktive i å spre revisjonistisk materiale i Norge for å renvaske sin ideologi fra skitten den fikk under krigen. ZORN 88 er den gruppen som arbeider mest med revisjonisme i Norge i dag, selv om dette også begynner å gjøre sitt inntog hos den andre fløyen av høyre-ekstremister – de militante.

Den militante strategi
Den andre hovedstrategien – den militante – velges av grupper som slett ikke legger vekt på det saklige og seriøse. En god beskrivelse av det veivalg disse har gjort er et sitat fra STORM, organet for Vitt Ariskt Motstånd i Sverige:

«De reaksjonære gremmer seg over uroligheter, kaos, masseinnvandring, katastrofer og samfunnets sosiale forfall. De revolusjonære trives derimot som fisken i vannet under slike omstendigheter. De revolusjonære ser dette som en mulighet til å gjenopplive den sovende kampånden, selve livet og gi de kjempende tilbake sin tapte styrke. For de revolusjonære er ikke masseinnvandringen en trussel, men en alliert.»

I Norge har ikke den ideologiske utviklingen kommet så langt at man anser seg som «revolusjonære» slik det ble fremstilt her, selv om det trykkes artikler i tidsskriftene deres som har et ideologisk oppdragende innhold. Ideologien er ikke fremtredende selv om den kan brukes som legitimering av handlinger. En handling som ellers ville bli sett på som meningsløs  vold, forsøkes å rettferdiggjøres politisk  ved å knytte den til ideologi eller politikk. Målet med handlingen blir ikke det konkrete utfall eller det konkrete offer, men  et symbol på motstand mot samfunnsutviklingen generelt, og innvandrings-politikken spesielt. Disse gruppene er fascinert av alt som har med det militære å gjøre, og har stor sans for våpen og uniformseffekter. Det har forsvunnet urovekkende mye våpen fra norske militærlagre de siste årene, og en rekke frontfigurer i militante grupper har militærutdannelse (befalsskole), har vært med i Heimevernet eller vært FN-soldater. Det har gitt dem kunnskap om våpen, som de kan komme til å benytte seg av i en gitt situasjon. Det er flere indikasjoner som bekrefter at disse gruppene trener med tanke på aksjoner i nær fremtid. Troen på at det snart kommer en «rasekrig» , en konflikt mellom ulike folkegrupper i Norge, er viktig for dem. De trener, planlegger og drømmer om denne store krigen der del selv skal bli nasjonens helter.  Hvit Arisk Motstand, Norsk Ungdom, Ariske Brødre, Birkebeinerne og Boot Boys er grupper i denne kategorien. Pratingen er blitt mer aksjonsrettet, og konkrete planer blir lagt. Militante grupper ser seg selv som eliteorganisasjoner som ikke er avhengige av store medlemstall for å kunne fungere; trening, våpenekspertise og et intenst hat mot innvandrere gjør dem til farlige aktører i økonomiske nedgangstider.

Nazi-Skinheads er den mest kjente form for «revolusjonære» rasister, og har som navnet antyder, en opprinnelse utenfor Norge. England har lange tradisjoner med ungdomsgjenger der moter og musikk inngår som spesielle kjennetegn i hvert miljø; pønkere, teddy boys, mods osv.

Skinheads er en engelsk betegnelse på gutter med glattbarberte hoder, kraftige Dr.Martens-støvler, oppbrettete dongeri-bukser,  med bukseseler og Fred Perry-skjorter i tillegg. De forbindes med fotball-kamper, øl, hard rock, vold og til tider nasjonalistiske, nazistiske og rasistiske politiske ideer. En stor del av skinhead-kulturen føres gjerne tilbake til OI!-musikken som oppsto samtidig med pønken i England. I England har skinheads i stor grad gått inn i National Front, og vi ser dette fenomenet over hele Europa; glattbarberte, voldelige gutter og unge menn med åpne nazistiske meninger og nazi-symboler som kjennetegn.

Det er svært viktig å nevne at ikke alle skinheads er nazi-skinheads. I flere land, og også i Oslo, finnes en gruppering av skinheads som kaller seg SHARP (SkinHeads Against Racial Prejudice). Disse skinheadene er mektig irriterte på den nazistiske delen av skinhead-miljøet som ødelegger ryktet til skinheads generelt. Det er imidlertid folk som identifiserer seg med de rasistiske skineads-miljøene uten å ha den karakteristiske klesdrakt og hårfrisyre, så bildet er ikke så enkelt.

De nynazistiske skinheads har brent alle broer ved å ikle seg en «uniform» og et utseende som identifikasjon på sin politikk. Nazi-symboler, Hitler-hilsener og uniformer er viktige innslag i deres framferd. Vold er et kjennetegn ved disse gruppene. De har også vært markerte innslag som fotballtilhengere – et uttrykk for deres (lokale og nasjonale) patriotisme. Det ideologiske er ikke fremtredende, men et intenst hat til utlendinger, antirasister og kommunister (som ofte blir svært vidt definert) er karakteristisk.

Skinheadgjenger er som tidligere nevnt en relativt ny foreteelse i Norge.  Selv Boot Boys som regnes for de harde veteraner har ikke holdt på i mer enn fire-fem år og har svært sjelden vist seg offentlig. Den oppblomstringen vi nå ser er ikke stor i antall nye rekrutter, men likevel dramatisk for norske forhold. Dette har en rekke årsaker, men det er klart at skinheadmiljøet har mange faktorer som kan virke tiltrekkende på unge gutter, som uniformert klesdrakt, symboler, fellesskap og det er til og med identisk hårfrisyre. Det er en tradisjon i disse miljøene at et nytt medlem blir barbert på hodet av de andre medlemmene som tegn på opptak i gjengen. Dette indikerer et sterkt samhold som kan virke tiltrekkende på mange. I tillegg er nazi-skinhead klart i opposisjon til alt annet i samfunnet, og dette «forbudte» kan også virke forlokkende. Når lederne i tillegg forsøker å dytte litt ideologi og innvandringsmotstand ned i halsen på rekruttene så gir man dem også en «mening» med aktiviteten. Man skal redde landet, landet er i krig, og skinheadsene er krigere for å forsvare rase og fedreland mot antirasister, sosialister og innvandrere.

Gjenger er alltid forlokkende på ungdom. Noen blir med i speidern, idrett eller andre «sunne og kjekke» fritidssysler. Dette passer som kjent ikke for alle, og miljøer som beskrevet i dette kapitlet kan derfor bli et valg.

Vi ser fra land i Europa at nettopp ungdommen er hovedmålgruppen til rasister, fascister og nynazister. I Norge har de andre innvandringsfiendtlige gruppene satset mye ressurser på skolevalg, utsendelse av materiell til ungdoms- og videregående skoler. Våren 1993 ble det sendt store pakker med ZORN-plakater og annet propaganda-materiell til en rekke skoler på Østlandsområdet. Det er ikke tilfeldig at disse gruppene bruker sine ressurser på ungdommen i skolene. Mange unge er engstelige for fremtiden, arbeidsmarked osv, og da kan ledere av de innvandringsfiendtlige gruppene utnytte dette for å oppnå sine egne politiske målsettinger.
Et miljø som har vært både infiltrert og forsøkt utnyttet av nazi-skinheads er fotball-supportere. I Europa har mye av volden i forbindelse med fotballkamper vært igangsatt av nettopp nynazistiske skinhead-gjenger som ser fotball som en god unnskyldning for å sette i gang bråk og slåsskamper. I Norge har folk fra Boot Boys forsøkt å verve medlemmer blant Vålenga-supportergjengen «VIF Klanen».

Samarbeid
Det er mer som binder det høyreekstremistiske miljøet sammen enn som skiller dem. Målet er felles – innvandrerne skal ut av Norge. Strategier for dette, og hvordan samfunnet etterpå skal organiseres, strides man derimot mer om.
Konflikten mellom de parlamentariske og de militante er klassisk. De parlamentariske grupper består av eldre menn, og de militante er unge.  De unge synes det blir for mye prat som ikke «fører til noe». De eldre er redde for åpne konfrontasjoner, og har heller ikke tro på vold som virkemiddel. Utad kan de to frontene karakterisere hverandre med forakt og avvisning, men de har et felles mål og utallige eksempler  viser at avstanden ikke er større enn at man kan samarbeide svært tett og nært når det kreves.

Forskjellene er store mellom gruppene, og motsetningene kan synes uforsonlige, men trekk pusten og følg med på en liten rundtur i den norske andedammen: Veteraner som Bastian Heide var med i opprettelsen av de første nynazistiske gruppene. Nasjonalt Folkepartis daværende leder Jan Ødegaard inviterte Myrdal på julebord i 89, og Bastian Heide heiet på Myrdal i Brumunddal. Myrdal pleier nær kontakt med skinheads som Jan Holthe, Kyvik og Ole Krogstad. Sammen med Myrdal på hans tokt rundt i landet er FMI-folk som Arild Elvsveen og Jan Høegh. Høegh stiller på 1.plass på Fedrelandspartiets Oslo-liste i stortingsvalget i 1993. Elvsveen ble medlem i NMI og har startet Birkebeinerne sammen med Jan Holthe. Unge Holthe har også vært medlem i Nasjonalt Folkeparti og ZORN 88, og Ole Krogstad har både fortid (og kontakter) i Norsk Front og Zorn 88. Hege Søfteland og Jack Erik Kjuus er ikke mer uvenner etter splittelsen enn at de opptrer sammen på offentlige møter. Søfteland var tilstede på FMI`s beryktede landsmøte i Fevik, der også Knudsen var tilstede. Fedrelandspartiets Trefall og Leiv B. Økland er gamle FMI-folk, og for å gjøre ringen fullkommen arbeider Myrdal hardt for Fedrelandspartiet både i sitt eget fylke og i Nord-Norge. Myrdals nærmeste folk i NMI, Paul Bisgård og Øyvind Mossing er til og med Formann og sekretær i Aust-Agder Fedrelandsparti. Michael Knudsen er tilstede på de fleste møter og startet Norsk Blad for å samle alle de etablerte under en hatt.

Eksemplene er mange flere, men det er ingen tvil om at bak alle organisasjonsnavn og tilsynelatende motsetninger så står de sammen i tykt og tynt, selv om man av taktiske grunner holder avstand.

Rasistiske og innvandringsfiendtlige grupper i Norge taler med to tunger, men tungene tilhører samme munn. Den militante strategien kan bidra til å skape konfliktsituasjoner mellom nordmenn og innvandrere som igjen kan bidra til at den parlamentariske strategien vil vinne frem. Den statlige innvandringspolitikk, politiets passivitet og de signaler det offentlige gir befolkningen, vil ha en viktig rolle i den videre utvikling.  I Tyskland har de nazistiske terrorhandlingene høsten 1992 hatt dramatiske konsekvenser. Terroren har både oppnådd forståelse og til og med direkte støtte fra lokalbefolkningen i Tyskland, og den har gitt vind i seilene til de rasistiske partiene, selv om disse offisielt tar avstand fra terroren. Den tyske statens svar på denne utviklingen har vært å stramme inn innvandringspolitikken – noe som nazistene oppfatter som en bekreftelse på at de har en legitim rett til å fortsette sine voldshandlinger, og på den måten gis de rasistiske partiene indirekte støtte til sine politiske strategier.
Utviklingen i Norge er ikke så dramatisk, men høyre-ekstremistenes strategivalg og det tette samarbeidet indikerer at en slik utvikling ses som ønskelig også fra norske høyreekstremisters synspunkt.

Tilbake til innholdsfortegnelsen


7.2. Kontakt med utlandet

 

Situasjonen i Europa er i grove trekk svært lik fra land til land, selvfølgelig med store forskjeller i hvor sterke de enkelte grupperinger er. Det finnes etablerte partier som deltar i valg, det finnes mer «dannete» foreninger og det finnes militante, voldelige nazi-skinheads som retter volden mot innvandrere og anitrasister. Norge skiller seg lite ut i denne sammenligningen når den siste brikken er i ferd med å falle på plass – et voksende skinheadmiljø. Nyheter om det som skjer i utlandet når Norge via «vanlige» massemedier, men ikke minst gjennom høyreekstremistiske blader, tidsskrifter og radiosendinger. Det er all grunn til å følge utviklingen i Europa med argus-øyne, fordi vi med all sannsynlighet vil få en lignende utvikling her hjemme.

Norske høyreekstremister har alltid hatt kontakt med utlandet. Dette har sin naturlige forklaring i at de ideologier de bekjenner seg til ikke er oppstått i Norge, selv om enkelte grupper forsøker å «piffe opp» sitt budskap med norrøn mytologi. Flere kilder har bekreftet at nordmenn ikke alltid er godt ansett i det internasjonale selskap. Norske rasisters alkoholmisbruk har gjort at de har blitt betegnet som useriøse av europeiske høyreekstremistiske grupperinger.

På 70-tallet var det Erik Blücher som sto for det meste av den internasjonale kontakten, og i første rekke med England. Han knyttetsenere kontakter i Skandinavia og bodde i perioder i Ørebro i Sverige, før han nå tilsynelatende har slått seg til ro i Helsingborg.

I dag har nordmenn begynt å pleie de internasjonale kontakter i økende grad, men norske rasister er fortsatt ikke klare til å bli akseptert i Europa. Kontaktene finnes i første rekke i Skandinavia. Personene i det norske høyreekstreme miljøet har heller ikke vært av en slik karakter at utadrettet kontakt var mulig i særlig grad.

Partier og foreninger seg nok inspirere av størrelser som Frankrikes LePen og Danmarks Hasselbach, men personlig kontakt er det mindre av. Jan Høegh fra FMI har vært på møter i Danmark, og det er antagelig Den Danske Forening og Hasselbach som har vært hans forbindelser. Den samme herr Hasselbach var i Oslo under Torfinn Hellandsviks stiftelse av Den Norske Forening. Arne Myrdal har også nevnt Danmark som et land han har kontakter i.

Gammelnazistene og frontkjemperne fra den 2. verdenskrig holder kontakten og drar jevnlig på møter i Europa. Erik Rune Hansen og Zorn 88 er med i WUNS (World Union of National Socialists) og holder sine kontakter der varme. Hansen har ved flere anledninger vært på møter i Sverige, og deltatt i revisjonistiske kongresser i Tyskland.

Det er de militante som har de fleste internasjonale kontakter. Holthe og Krogstad forsøkte seg på et framstøt i England i 1990, men ble kastet ut av grensepolitiet. Etter dette mislykkete forsøket ville de  «bygge opp» de internasjonale kontaktene mer skrittvis og kastet sine øyne på Sverige. Sverige har et langt mer aktivt rasistisk miljø enn Norge, anført av det militante og svært voldelige STORM-nettverket som har hatt gode kontakter med både Boot Boys og Jan Holtes grupper i Gjøvik. Holthe startet det norske HAM etter råd og veiledning fra Sverige, men dette samarbeidet fikk en stygg knekk da HAM ble infiltrert og avslørt i 1992.
Jan Holthe har etablert kontakter i både Tyskland og USA, men det svenske VAM og STORM-nettverket er norske skinheads nærmeste forbundsfeller.

Siste skudd fra skyggene som har gått utenlands er Alfred Olsen. Hans møteforsøk med Ahmed Rahmi er et resultat av både inspirasjon fra «de store gutta» i Europa, og hans personlige kontakter med Rahmi.

Denne økende internasjonale kontakten kan føre til at aktivitetsnivået i Norge trappes opp, fordi man vil vise seg «verdige» til å få et enda tettere samarbeid internasjonalt. En spiraleffekt kan settes igang der økt norsk aktivitet gir økt samarbeid og større selvtillit som igjen kan påvirke aktivitetsnivået. Kommunikasjonen over landegrensene blir stadig bedre med utveksling av nyheter i de respektive tidsskrifter, via modem og personlige besøk. I Europa vokser det høyreekstremistiske nettverket stadig tettere, og det er kun et tidsspørsmål før de norske gruppene melder seg på i langt sterkere grad enn tidligere.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

7.3.  Ord og innhold

Nazistisk eller fascistisk ideologi er ikke fremtredende i norsk høyreekstremisme, med unntak av ZORN 88. Selv om teorien synes å mangle er ikke praksis (aksjonsformer, argumenter, valg av motstandere o.l.)  vesensforskjellig fra de «rendyrkete» nazister og fascister i utlandet.  Norske grupper klistrer på seg forskjellige merkelapper, som  nasjonalister og  patrioter. for å dekke til den rasistiske innvandrings-motstanden. Ved å skjule rasismen bak mer «aktverdige» ord som f.eks. nasjonalisme håper man å gjøre produktet spiselig for folk flest. Man sier ikke at man hater innvandrere, men at man elsker Norge og nordmenn. Den lave oppslutningen disse gruppene har tyder imidlertid på at dette gjennomskues. Mange mennesker kan være dypt uenige i norsk innvandringspolitikk og ressursbruk, men for de fleste er det et drøyt stykke derfra til åpent å støtte Myrdal, Kjuus eller Michael Knudsen .

Situasjonen på ytterste høyre fløy preges i dag av at man enes om en blanding av nasjonalisme og  rasisme; «Norge for Nordmenn -svartingene ut» og «Norge er Vårt».

Nasjonalismen er blitt stadig mer fremtredende i forbindelse med EF-sakens økende betydning for den politiske debatt, og man kan i de siste løpesedlene se en tendens til å nedtone angrepene på innvandrere og bruke mer ord på Nasjonen Norge og Det Norske Folk. En mer subtil, indirekte form for rasisme der de  rasistiske holdninger skjules bak en mer akseptabel nasjonalistisk fasade. Resultatet er likevel det samme.

Framtidspessisme er et nøkkelord for høyreekstremistene. Lik kristendommens tro på «dommens dag», tror høyreekstremistene på «rasekrigen». Alt som er mulig å tolke dit hen, blir forsøkt presset inn som tegn på at vi går med stormskritt mot rasekrigen. Offentlige statistikker blir tolket på de mest absurde måter for å vise at snart har innvandrerne tatt over Norge. Man sammenligner nordmenn med urbefolkninger i andre land som nyter sympati blant folk. «Slik vil det gå også her hvis ikke noe gjøres snart». De parlamentariske gruppene forsøker å hindre utviklingen gjennom politiske  forslag og underskriftslister, mens de militante vil bruke mer voldelige metoder.

Propaganda
Rasistiske gruppers skriftlige materiell er i stor grad ett-arks løpesedler og en sjelden gang  plakater. Det finnes noen få bøker og blader, men disse blir ikke distribuert gjennom vanlige kanaler og er følgelig mer for menighetsmateriell å regne. Det som spres til det norske folk er løpesedler.

Rasistisk propaganda  kan deles inn i to hovedgrupper: «Vulgær-propaganda» og «Forsøksvis Stuerent». Kategoriene er på ingen måte skarpt atskilt.

Vulgær-propaganda
Den vulgære varianten var mest fremtredende på 70-tallet. Den ble distribuert på dårlige kopier, hadde stygg layout, elendig bildekvalitet og svært grov, (ofte pornografisk) ordlyd. Med PC-ens inntog i Norge har imidlertid dette endret seg dramatisk. Med unntak av Arne Myrdal har nå de fleste grupper tatt PC i bruk, og deres trykksaker er nå langt mer «profesjonelle» og seriøse enn tidligere. Dette spiller en viktig rolle i forhold til mottakerne av deres budskap.

Den vulgære rasismen holder fortsatt koken. Både som opptrykk/kopiering av gamle løpesedler og nye konstruksjoner gjort av uerfarne nykommere. Det henspilles ofte på følelsesladete områder som f.eks. sex. Enten at innvandrerne er sex-dyr som skal voldta og stjele «damene våre», eller på norske kvinner som er landsforrædere fordi de importerer disse sex-dyrene for å tilfredsstille sine perverse lyster. Denne vulgære propagandaen er i ferd med å forsvinne fra «markedet», selv om flere gamle «slagere» til stadighet blir kopiert opp og distribuert til skoler.

Tidsskriftene til de militante skinhead-gruppene har imidlertid gjenopplivet den vulgære propagandaen i både tekst og bilder i håp om å virke spennende og «radikale» på yngre rekrutter.

«Stueren» propaganda
Den mest  vanlige propagandaen i dag har en helt annen form, og kan karakteriseres som «forsøksvis stueren». Ordvalget er omhyggelig fritt for tabu-ord og grov språkbruk. Det er økonomi, kultur og religion som er det sentrale punkt, og ikke det enkelte individ. Mengden av innvandrere vil skade det norske folk og samfunn, og det er således best for alle parter at vi lever hver for oss.
Samfunnsøkonomi og kampen om de stadig knappere goder er sentrale problemstillinger. Argumentene endrer seg imidlertid over tid.
I 1987-88 var det asylsøkere som var mest i vinden, siden Norge opplevde en økning i antall som kom til Norge. Det økonomiske var et sentralt argument.

Påstander om at «de» får mer enn «oss» (sosialhjelp, biler, hus osv.) er viktig i rasistisk propaganda, og godt egnet til å bygge opp en følelse av konflikt mellom nordmenn og innvandrere. Man tegner et bilde av at innvandrerne som kommer inn i Norge og tar/får økonomisk støtte som de ikke burde hatt og som vi burde ha brukt på oss selv. Staten er synderen, og innvandreren er skurken.
Religion har blitt en viktig faktor i det siste. Rasistene fremstiller seg selv som kristendommens forsvarere, og kan derved knytte enda en legitimerende grunn til sine handlinger. Muslimenes vekst og misjonstrang fremstilles i malende ordelag for å få den norske majoritetens forståelse for viktigheten av å kjempe mot dette.

Narkotika har lenge vært et sterkt argument. Narkotika kommer beviselig fra utlandet, og hvem andre enn utlendinger kan det da være som fører den hit? Statistikk kan brukes som fanden leser Bibelen, og det gjøres da også.

Kultur er også et nyttig begrep; ikke minst fordi man kan putte «alt» oppi kultur-sekken uten at noen reagerer. Det er slett ikke innvandrerne som mennesker eller som rase man er imot, men det er kulturen deres som fremstilles som uforenelig med en oppfatning om en homogen norsk kultur.

Framtidspessimisme er det mest aktuelle innhold i 1993. Det henvises til etniske konflikter i Øst-Europa og man spår at det samme vil skje her, fordi kulturkollisjonene blir så sterke.  Det er ingen «naturgitt» grunn til at det skal være konflikt mellom nordmenn og innvandrere, og for at høyreekstremistene skal lykkes med sitt arbeid må de forsøke å bygge opp en falsk konflikt for å vinne sympati for sin påstand om at denne konflikten vil ødelegge landet.

 

Egne blader og tidsskrifter
For å holde moralen oppe, og for å informere hverandre gir man ut blader. Dette har vært viktig helt siden krigen, og tradisjonen holdes vedlike.

Folk og Land  utgis av Institutt for Norsk Okkupasjonshistorie, og befatter seg stort sett med krigshistorie og landssvikoppgjøret. Ingen utpreget debattavis, men et interessant bevis på hvor mye bitterhet det fortsatt finnes blant dem som ble dømt etter krigen.
Gjallarhorn utgis av ZORN 88, og forsøker å være et mer dyptpløyende blad enn de andre rasistiske bladene. Artiklene tar for seg nazistisk ideologi, UFO-stoff og revisjonisme.

Norsk Blad utgis av noe(n) som kaller seg Anders Langes Venner, ledes av Michael Knudsen, og er høyreekstremistenes VG. Målet til dette bladet på 12-14 sider er å bli et samlende, paraply-organ for alle gruppene i Nore – noe de tilsynelatende lykkes med. Stoffet er hovedsaklig delt i tre: leserbrev som ingen andre vil trykke, «skrekk-historier» om innvandrere som har «fått noe» eller «gjort noe», og til slutt rosende omtale av selv den mest mikroskopiske innvandrerfiendtlige aktivitet. Norsk Blad har den mest profesjonelle layout av alle denne type blader, og har til og med både annonser og bilder. Våren 1993 startet Norsk Blad også en telefon-avis, hvor man for 9 kroner minuttet kan høre om hvor dårlig det står til i Norge.

Av mindre «menighetsblad» finner vi  Boot Boys, ARIC (Arayan Race Information Centre), Ragnarokk , og Stomping Ground – en ny skinhead-fanzine fra Oslo-området – felles for alle er artikler om innvandrerhets, antirasister og skin-musikk.

Ung Front utgis av Norsk Ungdom og skal fungere som en paraply og en informasjonskanal for de yngre og mer handlingsrette de av høyreekstremistene. Innholdsmessig er det små notiser med «gledelige» meldinger om nazi-herjinger i utlandet og små hint om hva som skal skje med navngitte antirasister i den nærmeste framtid. Innholdet har gradvis blitt mer vulgært og mer aggressivt.

Bøker
Institutt for norsk okkupasjonshistorie selger en rekke bøker om landsvikoppgjøret og krigens dager, men har neppe det helt store salget. Blant de «nyere» utgivelsene er det også kommet noen  titler de siste årene. Det er laget flere norskproduserte hefter og tre-fire som er oversatt fra svensk og dansk. Innholdet i disse heftene dreier seg om norsk innvandringspolitikk, der man grovt fusker med statistikk for å male et skremme-bilde av såvel det nåværende som det fremtidige Norge. Den eneste bok som har kommet i de siste årene er Arne Myrdals «Sannheten skal fram», som er en svært detaljert beretning om «komplottet» som førte til at han ble dømt for attentat-planen

Distribusjon og salg av disse heftene og bøkene foregår ikke gjennom vanlige kanaler, men det ordnes av bl.a. Boktjenesten til ZORN 88, FMIs Bjørn Voldnes, Folk og Land, og også via Norsk Blad.

 

Massemedia
Rasistene har forstått hvordan pressen fungerer. Er budskapet ekstremt nok og  tilstrekkelig spissformulert – så kommer man på førstesiden. Dette passer som hånd i  hanske for den nye trenden i TV-debatter der konfrontasjon, show og sirkus er  nøkkelordene. Arne Myrdal har ikke blitt rikskjendis kun ved egen hjelp, men takket være et velvillig pressekorps som ukritisk har trykket alle hans mer eller mindre edruelige påstander på førstesiden.

Partienes fremste formål ved kontakt med massemedia er å komme vekk fra undergrunns-stempelet som de sliter med. De ønsker å renvaske innvandringsmotstanden til å bli en helt «vanlig» politisk sak.

Deres deltagelse i skolevalg, TV-debatter eller i avisdebatter er derfor ikke i første rekke å forsøke å vinne debatten; altså å seire i kraft av det beste argument. Dette er grupper og ledere som lever til de grader på den politiske skyggeside at de jubler over å få slippe til i solen overhodet. Hva de så skal gjøre senere, får man ta som det kommer, men å få være med – det er en stor seier for disse.
Alle norske aviser har en side med leserbrev, og dette har rasistene utnyttet til det fulle. Organiserte leserbrevkampanjer har vært i alle landets aviser, der Arne Myrdal er en uovertruffen ener i å sende inn leserbrev. Etter hvert har redaktørene forsøkt å forbeholde avisspaltene for lokalbefolkningen, men dette har rasistene visst å sno seg rundt ved å skrive et innlegg og så få en sympatisør til å sende det inn under sitt navn.

Det skrives mer enn det handles blant høyreekstremistene, og innholdet kretser rundt de samme temaer fra gang til gang, fra gruppe til gruppe. Både takket være spredning av løpesedler, velvillige leserbrev-spalte-redaktører og ikke minst sensasjonssultne massemedier – så makter disse gruppene å nå langt ut med sitt budskap. Endringene i propagandaens form gjør at det krever mer av leseren å avsløre innholdet, fordi innpakningen ser pen ut.

Tilbake til innholdsfortegnelsen


7.4 Metoder

Høyreekstremister arbeider i motvind i Norge. Det må være et tungt arbeid å drive for gruppenes medlemmer, men de gir seg ikke. Tilsynelatende utrettelig holder de på – år etter år, men det er dårlig med fantasi i valg av metoder og strategi.
Det er viktig å forstå hvordan disse gruppene tenker for å skjønne deres valg av metoder. Der andre opinonspåvirkere forsøker å tilpasse seg det som de tror at folk mener og synes, så tar de rasistiske gruppene utgangspunkt i seg selv og kjører videre etter mottoet: «Vi går rett på – samme hva vi støter på.»

Erik Blüchers teser om nynazistenes strategi er fortsatt gjeldende: NFørst PR, deretter  medlemsverving og skolering og til sist deltagelse i Stortingsvalg.

«Blest og PR» er det området hvor rasist-gruppene har lykkes best. Massemedia har mer enn villig gjengitt deres uttalelser. Massemedia vet at det alltid er en «sensasjonell» uttalelse å få hvis man lar en av disse aktørene snakke fritt for åpen mikrofon.  Ukritisk blåser media opp uttalelsene og får sine etterlengtede førsteside-oppslag.

Medlemsvervingen går det verre med. Til tross for alle gruppenes påstander om store medlemstall, viser bl.a. stemme-tallet ved siste valg at det ikke er snakk om noen massebevegelser. De sjeldne gangene det arrangeres møter o.l. er det de samme personene som dukker opp.

Deltagelse i stortingsvalget er  drømmen som har gått i oppfyllelse, men det er fremdeles svært langt fram til noen plass på Stortinget. Det har vært intense forhandlinger i hele 1992 med tanke på 93-valget, men det har som alltid vært umulig å få noen til å gi slipp på sin lederposisjon. Arne Myrdal beklaget seg over dette i et brev til sine meningsfeller i forbindelse med forsøket på etablere et nytt parti. «Norge trenger en ny Harald Hårfagre», skrev Myrdal og hadde seg selv i tankene.

Ved å fremme sine ekstreme synspunkter, og samtidig hevde at dette har forankring i store deler av det norske folk, så oppnår man å skape en usikkerhet hos de andre etablerte partiene, og man kan oppnå å flytte grenser. «Flyktninger hjelpes best der de er» – har vært et av Stopp Innvandringens hovedargumenter i mange år – i dag er det offisiell norsk politikk.

Vold og hærverk
Voldelige angrep fra en innvandrerfiendtlig organisasjon hører til sjeldenhetene i Norge. Foreløpig. På åtti-tallet var det tre saker som pekte seg ut: Hadelands-drapene, 1.mai-bombene og Nor Moskè-bomben. Disse sakene førte til en nedgang i aktivitetet blant innvandringsmotstanderne, og man overlot til andre å bygge opp nye grupper.

Arne Myrdal har vært involvert i de tre mest alvorlige hendelsene de senere år: det planlagte bombe-attentatet mot asylmottaket på Tromøya, slagsmålet på Fevik og Brumunddalsslaget. Han har fått dom for de to førstnevnte, mens politiet ennå etterforsker hendelsene i Brumunddal.

Boot Boys og andre skinhead-gjenger har vært involvert i flere episoder av vold, hovedsaklig mot antirasister, og i mindre grad mot innvandrere. Blitz er utpekt som hovedfienden sammen med «sosialister og kommunister».

Hærverk har blitt begått i større grad enn de rene voldshandlinger. Målene har vært hjem, butikker og biler eid av innvandrere eller meningsmotstandere. Det er både lettere og tryggere å utøve hærverk enn vold, fordiman slipper å møte offeret ansikt til ansikt, og det er tilsvarende enklere å slippe fra det uten å bli tatt. Det groveste enkelt-tilfellet av hærverk var de gjentatte angrepene på den innvandrer-eide butikken 7-7 i Brumunddal, hvor gjerningsmennene til slutt lyktes med sine handlinger – butikk-eieren orket ikke mer og flyttet.

Gatemøter
Offentlige opptredener fra nazister og rasister har lenge vært utenkelig i Norge. Antirasistiske grupper har maktet å mobilisere store folkemengder for å forhindre at slike møter har funnet sted. I tråd med debatten om ytringsfrihet har politi og justisdepartementet endret sin tilbakeholdende avventende praksis og gått inn med full politibeskyttelse av slike møter. Da Arne Myrdal talte på Youngstorget 9.november 1991 var han beskyttet av flere hundre politifolk, noe som må han kostet store summer for Oslo-politiet.
Justisdepartementet har også ved flere anledninger omgjort ulike politkamres beslutninger om å ikke tillate slike møter, og beordret politiet til å stille opp og beskytte møtet.

Det er bare Arne Myrdal som har arrangert slike offentlig møter, med unntak av de mislykkede forsøkene til Alfred Olsen. Hovedpoenget med å arrangere et gatemøte er ikke et forsøk på å overbevise eventuelle tilhørere om den rasistiske propagandaens riktighet, men det er et forsøk på å legitimere synspunkter og argumentasjon. At Arne Myrdal fikk tale på Youngstorget, beskyttet av Oslo Politikammer var en seier for ham, til tross for den massive motdemonstrasjonen som 10.000 mennesker sto for. Det videre aktivitetsnivået til Myrdal viste med all tydelighet at han slett ikke ble knekt av motdemonstrasjonen, men at hele arrangementet virket som en vitamininnsprøyting.

 

Propagandautdeling
Løpesedlene spres stort sett pr. post. Det er svært sjelden at noen gruppe har åpne utdelinger av løpesedler på gaten. Tidvis sniker gruppenes medlemmer seg rundt om natten og legger løpesedler rett i postkassene til folk, men dette er av mer sjelden karakter. En annen velbrukt teknikk er å sende bunkevis med løpesedler til skoler, både barne-, ungdoms- og videregående skoler.
Nordmenn flest kjenner ingen innvandrere privat, og man er derfor avhengig av å bli gitt informasjon om innvandrere og innvandring. Media kan fortelle noe, men konsentrert informasjon i form av en løpeseddel i postkassen vil vekke nyskjerrighet og føre til at den blir lest. De opplysninger som legges frem i denne propagandaen presenteres som fakta, og det krever en stor grad av egeninnsats for å gidde å ringe riktig offentlig kontor for å få sjekket opplysningene. Selv om mottakeren vil anta at avsender overdriver, kan man lett tenke at «ingen røyk uten ild». En uriktig oppfatning av fakta om innvandring kan bidra til å danne grunnlag for fordommer og motvilje mot innvandrere.

Leserbrev og innringing
Rasistiske grupper er dyktige til å utnytte de muligheter og kanaler som eksisterer for å nå ut med sitt budskap. I første rekke har de konsentrert seg om leserbrev. Arne Myrdal har vært usedvanlig aktiv på dette området, og må inneha norsk rekord i antall brev, men samtlige av de sentrale figurene på ytterste høyre fløy er gjengangere i leserbrevspalter i landets aviser.
Innringingsprogram er en annen del av medie-verdenen som blir godt utnyttet. Både NRKs debattprogram og ikke minst nærradioers mer «åpenhjertige» diskusjoner (gjerne natterstid) får fast besøk av rasistiske «kjendiser» som fremfører sine vanlige regler.
Disse to metodene er svært effektive, kostnadsvennlige og enkle å ta i bruk, og har hjulpet rasistene til å spre sine budskap i en langt større målestokk enn om de kun hadde holdt seg til sitt eget-produserte skriftlige materiale.

 

7.5 Konsekvenser

Det ville vært greit om man bare kunne lene seg tilbake i sofaen og riste på hodet over hva de innvandrerfiendtlige gruppene gjør og sier, og håpe at det ikke betydde noe det de drev med. Dessverre er det ikke så enkelt, for den organiserte rasistiske virksomheten i det norske samfunnet har innvirkning på vårt daglige liv, og konsekvensene kan grovt deles i to typer; direkte og indirekte, som begge berører flere grupper i det norske samfunnet: mot innvandrere, mot nordmenn og mot norske myndigheter.

 

Direkte konsekvenser
De organiserte høyre-ekstremistene har ikke vært involvert i voldelige aksjoner i noen særlig grad i Norge, hittil. Angrepene har vært rettet mot Blitz, homofile puber og diskoteker, samt slagordmaling. Likevel opplever vi at det er en opptrapping i voldelige aksjoner mot antirasister og også innvandrere i de siste årene; aksjoner som i all hovedsak er utført av personer som ikke er fast tilknyttet noen organisasjon.

Innvandrere har en spesiell stilling i det norske lovverket; vern mot diskriminerende og krenkende ytringer, rasistisk motiv er skjerpende ved voldsutøvelse  og et vern mot å bli nektet varer og tjenester. Samfunnet signaliserer ved denne lov-givningen at ulikhet basert på etnisk opprinnelse eksisterer, og at man ønsker å straffe slike handlinger. Hærverk og vold er intet uvanlig fenomen i Norge, men flere episoder de siste årene med innvandrere som ofre, har vært svært grove; dynamitt mot butikker og asylmottak, skyting gjennom vinduer o.l.

Til tross for at det ikke er foretatt noen analyse av denne type aksjoner, indikerer bruken av dynamitt, geværskudd og brennende kors, at virkemidlene blir sterke når det er rasistiske motiver for handlingen.

Etnisitet inngår derved som en forsterkende faktor i såvel lovverk, ved lovgivningen der offerets etniske bakgrunn vektlegges, og ved selve lovbruddet ved at gjerningsmenn tyr til grovere virkemidler når offeret er innvandrer.

Den største direkte effekt som høyre-ekstremistene har overfor innvandrere kan karakteriseres psykisk vold. Rasistisk propaganda rammer innvandrere i Norge hardt. Vi, hvite og forhåpentligvis intelligente nordmenn, vi kan le av det og si det er for dumt og ekkelt til å bry seg om. For oss betyr det lite, for innvandrerne betyr det litt mer. Å se løpesedler som hetser en selv blir spredd er en vond opplevelse. Mange av disse løpesedlene er grove og sannhetsinnholdet er svært lavt. Det er også vanskelig for innvandrere å forstå ytringsfrihetsdebatt som kom i kjølvannet av rasistisk propaganda. At det skulle være en menneskerett for nordmenn å få hetse innvandrere og spre løgn, kan med god grunn være vanskelig å forstå.

Trusler, fysisk vold, og materielle skader er hovedinnholdet i aksjoner ovenfor nordmenn.
Den økende tendes hos rasistiske grupper til mer direkte aksjoner mot individer har hittil i hovedsak rammet innvandrere og i mindre grad nordmenn. Det er grunn til å tro at det kan komme en økning i  aksjoner rettet mot individer, som kan føre til frykt hos innvandrere for å bli utsatt for terror-angrep, og frykt hos nordmenn for å stå fram mot rasisme og rasistisk terror.

De innvandrerfiendtlige organisasjoner er svært opptatt av ytringsfrihet. For seg selv, vel og merke. Deres meningsmotstandere har fått merke at det ikke er problemfritt ytre seg offentlig mot rasisme.

SOS Rasismes leder i Arendal var en periode ofte i media og imøtegikk Arne Myrdals argumenter. Dette førte til telefonsjikane og brevtrusler  både mot vedkommende selv, og hennes nærmeste familie.

Heller ikke offentlig ansatte slipper fri for trusler og hærverk, hvis de tar et klart standpunkt mot rasisme. Ordførerne i både Arendal, Gjøvik og Brumunddal ble utsatt for trakasseringer etter at de gikk ut i media og ville rydde opp i rasist-miljøet. De ble møtt med telefonsjikane, falsk bestilling av varer over postordre og hets-plakater. Brumunddal hadde store problemer med  å finne noen ny leder for organisasjonen Brumunddal På Nye Veier, etter at de forrige lederne trakk seg pga. trusler.

Journalister er en annen gruppe som også blir ofre for rasistisk trakassering. En kjent NRK-journalist måtte også trekke seg fra arbeid med rasist-grupper etter en serie grove trusler mot seg selv og sin familie. Andre journalister kan fortelle om omfattende telefonterror etter at de har skrevet artikler som har avslørt høyreekstremister.

Dette er klare eksempler på den virksomhet som blant tyske nynazister kalles «anti-anti-fa», altså anti-antirasist-virksomhet, noe som retter seg både mot privatpersoner som engasjerer seg mot rasisme og nazisme, og mot myndigheter som rasistene definerer som medløpere eller forrædere.

 

Indirekte konsekvenser
Det har vært en økning i direkte fysiske aksjoner mot innvandrere og antirasister de senere år, og politiet fremstiller dette fortsatt som «fyllerør» eller  «guttestreker» som ikke har rasistiske motiver, men ofrene har ikke blitt tilfeldig utvalgt. Det er ikke tilfeldig at det er et asylmottak eller en innvandrer-eid butikk som blir valgt som mål. Dynamitten blir ikke sprengt utenfor den lokale idrettsplass eller aldershjem. Rasistisk propaganda har en stor del av ansvaret for at nettopp innvandrere og flyktninger blir valgt som mål for disse såkalte guttestrekene.

De færreste nordmenn kjenner noen innvandrere og den private kontakten er minimal. Derved blir massemedia og rasistisk propaganda viktige kilder til informasjon om innvandrere.

Ungdom på jakt etter «action» og spenning kan kanalisere dette gjennom å angripe innvandrere, fordi den rasistisk propaganda gir dem en grunn og et mål. Det er ingen legitim grunn til å slå ned gamle damer på gaten, men å «markere sin motstand mot norsk innvandringspolitikk» ved å knuse ruter i en pakistanskeid forretning kan være det for noen.

Innvandrerfiendtlig propaganda bygger opp under en følelse av motsetninger mellom nordmenn og innvandrere. Etter en bombe mot et asylmottak forklarte en av gjerningsmennene at asylsøkerne hadde det for godt i Norge. «De er privilegerte i forhold til alle som er uten arbeide, og de får mer hjelp enn mange nordmenns som har behov for det. Da vi sprengte TNT-bomba var det for å få hevn»
Brumunddal har vært åstedet for mange voldshandlinger mot innvandrere, og en gjerningsmann forteller:

«Da jeg kom inn igjen etter å ha sprengt vinduet på «8-8″, ble jeg mottatt med jubel og nesten seiersrop…..Den gang følte jeg at jeg var blitt godtatt i gjengen…»

Det virker usannsynlig at høyreekstremister i den aller nærmeste framtid vil makte å gjennomføre sine mål via demokratiske virkemidler. De har minimal oppslutning, og ingen politisk støtte eller sympati fra andre politiske miljøer i Norge, men de kan bidra til en økt følelse av konflikt mellom nordmenn og innvandrere gjennom propagandaen de sprer.

Det er grunn til å tro at denne erkjennelse har bredt seg hos disse gruppene selv, og med de tradisjonelle konflikter mellom de parlamentariske og de mer militante er det trolig at det er grunn til å frykte at mer voldelige aksjoner kan komme til å skje.
Vold er et gjennomgående tema hos disse gruppene, og deres forakt for svakhet kan føre til at et voldsideal blir fremhevet internt.
Den manglende samhandling mellom nordmenn og innvandrere forårsaker at det nettopp er en «følelse» av motsetninger. Få har selv opplevd å miste jobb eller bolig til innvandrere, men man har «hørt om en som ….».

En forklaring på motsetningene er oppfatningen om at ressursene er knappe, og av det følger en kamp om at ens egen gruppe skal få nyte godt av ressursene. En generell avmaktsfølelse og misnøye med politikere kan bidra til en definering av innvandrere som en utgruppe. En utgruppe kan i kampen om knappe ressurser  bli definert som trussel og syndebukk.  Det skyldes noe mer enn tilfeldigheter at «guttestreker» og «fyllerør» går utover et asylmottak og ikke et gamlehjem, eller en bank for den saks skyld. Innvandrerfiendtlig propaganda må ta noe av ansvaret for de holdninger som lever i slike miljøer.

Den tilsynelatende ustoppelige strøm av propaganda, og den manglende reaksjon fra påtalemyndigheten, virker svært sårende på innvandrere, og minsker deres følelse av å være akseptert som samfunnsmedlemmer i Norge, noe som igjen har negative konsekvenser for innvandreres ønske om å integrere seg i det norske samfunnet. Innvandrere får en følelse av å ikke være velkommen i Norge, for å si det mildt.

De indirekte konsekvensene overfor norske myndigheter er at man bruker så sterke virkemidler at det dannes et inntrykk av en svært sterk opinion mot innvandrere som myndighetene kan ta hensyn til. Et eksempel er tyske myndigheters innstramming av asyllovene etter de mane nynazistiske terrorhandlinger. Dette ble tolket av tyske nynazister som en sier, at det nytter å påvirke myndighetene bare man aksjonerer kraftig nok.

De viktigste konsekvenser av rasistiske gruppers virksomhet er at de bidrar til å skape en konflikt mellom innvandrere og nordmenn. Ved å fremstille innvandrere mest mulig negativt og å sette opp fullstendig urealistiske negative spådommer om utviklingen av det norske samfunnet, bidrar de med sin propaganda til å sette innvandrere i et dårlig lys.Stadig flere nordmenn vil kunne oppfatte innvandrere som et problem og en trussel, og derved vil en konflikt kunne oppstå som rasistene i neste omgang vil forsøke å utnytte videre.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

8. Samfunnets svar

Organisert rasistisk virksomhet – parlamentarisk eller militant – uansett hvor ubetydelig og latterlig den kan virke, har sine konsekvenser på samfunnet.

Det er bred enighet i samfunnet om at denne virksomheten har negativ innvirkning samfunnsutviklingen, og at såvel deres argumentasjon som i særdeleshet deres aksjoner, er direkte skadelig for samfunnsmedlemmene. Det er et paradoks og en vanskelig situasjon når man i det  norske demokratiet opplever at enkelte grupper benytter seg av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet til å arbeide for å frata andre deres demokratiske rettigheter. Vi må leve med dette, for å bevare demokratiet. Men det finnes grenser. Grensene er satt av politikere valgt av oss, og vi har et statsapparat som skal forvalte disse lovene og sørge for at grensene blir respektert.

Men hva gjør samfunnet med disse kreftene?

Staten er taus
I tidligere kapitler har det blitt fremhevet hvordan den europeiske utvikling er ganske lik fra land til land, og at de samme tendenser også har spredd seg til norsk høyreekstremisme. Det samme kan sies om hvordan myndighetene forholder seg til de høyreekstremistiske kreftene. I land etter land opplever man at politiske myndigheter ikke forholder seg til problemet i det hele tatt, eller de bagatelliserer det. Politiet tar heller ikke rasistisk kriminalitet på alvor, og resultatene kan i verste tilfelle bli slik Tyskland opplever i dag.

De sterkeste norske offisielle reaksjoner på rasistisk virksomhet har faktisk kommet fra Kongehuset, der såvel Kong Olav og Kong Harald i sine nyttårstaler har advart mot de tendenser som har vært synlige. Daværende kronprinsesse Sonja uttalte at det var trist med den medieoppmerksomhet som FMI fikk i forbindelse med FMIs stiftelsesmøte samme helg som kronprinsessen ble valgt som visepresident i Norges Røde Kors.

Reaksjoner fra statlig hold har ellers vært fraværende, som om dette ikke var noe å bry seg om. De reaksjoner som har kommet har vært i rasistenes forsvar, ved at man hevder ytringsfrihetens ukrenkelighet og derved godkjenner rasistenes rett til å spre sin propaganda.

Staten støtter indirekte noe arbeid mot rasismen og ikke minst statsminister Brundtlands «ungdomsparti»-kampanje der 10 millioner kroner ble tryllet fram. Disse velmente bevilgninger kan imidlertid tolkes som et forsøk på å skaffe staten en pen glasur, mer enn det er tegn på en reell vilje fra statens side til å ta rasismen på alvor. Statlig innsats mot rasisme bærer mer preg av produksjon av plakater og jakkemerker, enn å iverksette tiltak mot rasistiske handlinger.

Politiet sover
Offentlige reaksjoner på rasistisk virksomhet vil i svært mange tilfelle være en sak for påtalemyndighet og politiet.
Hundrevis av anmeldelser av rasistisk propaganda har blitt henlagt av såvel politi, statsadvokat og riksadvokat, til tross for en god lovgivning og høyesteretts grensedragning mellom ytringsfriheten i Grunnlovens § 100 og  forbudet mot rasediskriminering i straffelovens § 135a. Påtalemyndigheten har ikke fremmet en eneste sak for retten selv om det er grundig dokumentert at dagens rasistiske propaganda er vesentlig grovere og mer krenkende enn den propaganda som er funnet lovstridig av Høyesterett for ti år siden.

Rasistiske grupper tolker disse henleggelsene som en direkte legalisering og indirekte aksept av deres propaganda og argumentasjon. Henleggelsene gir også et signal til innvandrere bosatt i Norge om at deres lovfestede rett til beskyttelse mot trakassering ikke tas alvorlig.

Rasistisk motivert vold og hærverk har også blitt bagatellisert utallige ganger av politiet, ved at handlinger karakteriseres som «gutttestreker» eller «fyllerør». Dette har skjedd selv om handlingen har vært så grov som ildspåsettelse av asylmottak o.l. Det virker som om det er en oppfatning hos påtalemyndighet og politi at en handling nærmest må ha offentlig tilståelse fra en rasistisk organisasjon, før man velger å kalle en handling rasistisk. Det har kun blitt bevist et fåtall ganger i Norge at rasistiske grupper er direkte ansvarlige for vold og hærverk mot innvandrere, men rasistisk vold eksisterer likevel i det norske samfunnet.
I flere saker som f.eks. Fevik-slaget tok det svært lang tid før politiet fikk etterforsket saken ferdig, noe som ikke gir ønsket almennpreventiv virkning i forhold til andre handlinger av samme karakter.

Politiets passivitet og unnlatelser tas som aksept av rasistene, og oppleves som krenkende og urettferdig av innvandrere. Det bidrar heller ikke til å gi innvandrere et signal om at de tas på alvor og med respekt i det norske samfunnet.

 

Arbeid mot rasisme
De høyreekstreme kreftene i Norge har alltid møtt kraftig motstand.
Det ligger i ordet anti-rasistisk at det er reaksjon eller forebyggelse. Det preger også deltakelsen i den offentlige debatt, som ofte konsentrerer seg om å tilbakevise påstander fra rasister. Problemet  er at en motbevisning krever mange ord, og omstendelige dokumentasjon. Innvandrerfiendtlige grupper kan bare fastholde sine påstander, og avfeie motargumentasjon, som nok et forsøk på hjernevasking.
Eksempel: «Norges hovedstad vil bli en av verdens utryggeste byer, dersom den negative utviklingen (les: fortsatt innvandring) fortsetter.»

Å argumentere mot dette vil kreve kriminalstatistikker med over- og underrepresentasjon av fastboende innvandrere, og hvorvidt utviklingen innen vold og ran egentlig er stigende eller om det skyldes politiets økte innsats. En omfattende oppgave som kan gjøre selv den mest ivrige motløs.

Okkupasjonen av Norge i 1940-45 har satt sterke spor, og det norske folks forhold til nazismen har blitt videreført til den oppvoksende slekt. Nazister har ikke hatt noe klima å vokse seg sterkt i, og det har bidratt til at rasistiske synspunkter markedsføres framfor ideologiske visjoner om et nazistisk Norge. Motstanden mot rasismen har tatt mange former. Nazister og rasister har ikke fått ha offentlige møter i fred. De er alltid blitt møtt av motdemonstrasjoner av svært ulik karakter; alt fra fysiske blokkader av møtelokaler til  mer «passive» punktmarkeringer utenfor forsamlingslokalet. Dette har bidratt til at kjente rasister i svært liten grad er å se ute på gater og torg,  med  unntak av  Arne Myrdal.

Den mobilisering som antirasister har hatt mot åpne rasistiske aktiviteter har imidlertid også hatt sine negative konsekvenser. Den kan «polarisere» kampen mot rasisme bort fra «folk flest». Det blir sett på som en kamp ( bokstavelige talt) mellom to typer «gærninger», men de mange, og svært store demonstrasjonene mot Arne Myrdal viser at det ikke har blitt en polarisering som mange har fryktet. Over 10.000 mennesker sto på Youngstorget og markerte sin motstand, og det er et klart tegn på at rasisme engasjerer folk i en, for Norge, uvanlig stor grad.

Tausheten fra politiske partier og statlige organer har vært tilnærmet total. Viljen til å ta klar avstand, eller til å ta til motmæle mot rasistiske grupper har vært svært liten. Man har syntes det har vært «trist og leit», men ikke noe mer. Lignende trekk har vi sett i Europa det siste året, og de politiske partier er blitt «sjokkerte» når nazistene har vunnet store fremganger i lokal- og nasjonalvalg.

Medias jakt på sensasjonelle oppslag har ført til at møter mellom rasister og antirasister med tilløp til dramatikk har blitt slått stort opp i pressen. Politiske aktivister fra Blitz har hatt en klar linje på at nazister og rasister ikke skal få gå i fred på gater og torg å spre sitt budskap. Dette har ført til aksjonsformer som blokkader av møtelokaler, og fysisk jakt på rasister der det har vært aktuelt. Dette har ført til flere konfrontasjoner med politiet enn  mot rasister, som har gitt dramatiske medieoppslag og forsøk fra rasistene på å få et martyrstempel. Det har imidlertid i stor grad bidratt til at norske rasister og nazister ikke tør vise seg på gaten med symboler og løpesedler.

En annen effekt er at konfrontasjonene kan skremme folk fra å delta i anti-rasistiske demonstrasjoner og at dette bidrar til en polarisert situasjon. Andre aktivister har valgt en annen linje: å unngå konfrontasjoner, men i stedet  vise motstand og avsky på andre måter, utfra en overbevisning om at man må samle så mange mennesker som mulig i arbeidet mot rasismen. Høyreekstremister forsøker å skremme sine motstandere med vold og terror. Den todelte strategien er et perfekt redskap i så måte. Arne Myrdals register-virksomhet er et ferskt eksempel på at norske høyreekstremister føler seg på vikende front og derfor vil prøve å svekke sine motstandere fra å stå offentlig fram.Ved å ha militante grupper skaper man så en usikkerhet hos antirasister, for man vet jo aldri hva de kan finne på? Ved å bruke de militante som et spøkelse kan de parlamentariske «stuerene» få fortsette sin virksomhet i fred.

Tilbake til innholdsfortegnelsen

 

9. Men er dette noe å bry seg om?

Det kan være vanskelig å ta disse gruppene og deres aktiviteter alvorlig. Propaganda, argumentasjon og fremtidsvyer avfeies av mange som det rene vås, som det ikke er bryet verdt å ta alvorlig. Men det faktum at det tross alt er relativt mange mennesker som bruker store deler av sin tid på å arbeide i disse gruppene gjør at man ikke uten videre kan nekte å ta dem alvorlig.

Utviklingen i Europa viser at de små og latterlige gruppene fort kan vokse seg større og bli et  problem for hele samfunnet, hvis de ikke tas alvorlig. Deres nåværende aktivitets- og saklighetsnivå tilsier ikke at de i første omgang vil kunne innvirke i særlig grad på samfunnsutviklingen, men de påvirker likevel dagliglivet  for nordmenn og innvandrere.

Det er en økende tendens hos rasistiske grupper til mer direkte aksjoner mot individer. Dette har hittil i hovedsak rammet innvandrere og i mindre grad nordmenn. Det er grunn til å tro at det vil komme en økning i aksjoner rettet mot individer, og at dette kan få alvorlige konsekvenser. Det vil føre til en utbredt frykt hos innvandrere for å bli utsatt for terrorangrep, og det kan igjen føre til frykt hos nordmenn for å stå fram mot rasisme og rasistisk terror. Den tilsynelatende ustoppelige strøm av propaganda, og den manglende reaksjon fra påtalemyndigheten, virker svært sårende på innvandrere, og minsker deres følelse av å være akseptert som samfunnsmedlemmer i Norge, noe som igjen har negative konsekvenser for innvandreres ønske om å integrere seg i det norske samfunnet.

De viktigste konsekvensene av rasistiske gruppers virksomhet er at de bidrar til å skape  konflikter mellom innvandrere og nordmenn. Ved å fremstille innvandrere mest mulig negativt og å fremme dystre spådommer om utviklingen av det norske samfunnet, bidrar de med sin propaganda til å sette innvandrere i et dårlig lys. Stadig flere nordmenn vil kunne oppfatte innvandrere som en stadig større trussel, og derved vil en konflikt kunne oppstå som rasistene i neste omgang vil forsøke å spille videre på.

Et viktig spørsmål er fremdeles ubesvart – hvorfor finnes disse gruppene?
Årsakene er like mange som det finnes medlemmer. Frykt for fremtiden er en grunn. Folk vet ikke hva som vil skje i fremtiden, og man vil følgelig helst ha det som det var. Verden blir stadig mer uoversiktlig, og ønsket om å ha makt til å bestemme sin egen skjebne er sterk. Det er vanskelig å klatre til topps i en etablert organisasjon, og et alternativ er å starte sin egen gruppe, der man selv kan bestemme spillereglene. Få av disse gruppene kan seriøst tro at de vil få makt, men livsløgner om innflytelse og makt holder liv i aktivismen.

I en uoversiktlig verden er det behagelig å ha klart definerte syndebukker. I innvandrerne finner man både «den nyeste gutten i klassen» som også ser annerledes ut enn oss. Ved å bruke innvandrere som syndebukker for alt galt som skjer i samfunnet, kan man både forklare dagens problemer og angi en årsak til framtidige problemer.

De parlamentariske gruppene har ingen lederskikkelser, og langt mindre politiske analyser, som kan gi dem noen suksess i fremtiden i Norge. Men de vil neppe gi seg for det. De vil holde på – sende leserbrev, stille lister til valg og gjensidig hisse hverandre opp til enda mer frykt og raseri. Men det vil ikke skaffe dem makt i Norge.

Norge er et land der man heller går på tur i skogen enn i demonstrasjonstog, og de militante høyreekstremister vil heller ikke i seg selv bli noen maktfaktor i norsk samfunnsliv. Deres nåværende ledere har imidlertid så liten bakkekontakt at de kan makte å lure med seg ungdom på farlige veier. Tonen i deres egen blader og tidsskrifter blir også mer og mer hissende og aggressiv. Planer og tilgang på våpen og sprengstoff viser at mulighetene er der til overmål, men fremdeles holdes de tilbake, men hvor lenge?

Rasistiske krefter drømmer om et samfunn som ikke finnes, og som ikke kommer til å gjenoppstå. Innvandrere er kommet for å bli i Norge. Det er den virkelighet vi må forholde oss til, med alt dette innebærer av muligheter og konflikter.

Ønsker man et fredelig, demokratisk samfunn der alle mennesker er likeverdige må man arbeide aktivt mot all rasisme – i den kampen finnes det ikke noe mellomstandpunkt.

Tilbake til innholdsfortegnelsen