Det ufattelige har skjedd, og ingen ord er for store, eller for små til å sette ord på det vi alle føler i kjølvannet av Anders B. Breiviks terrorangrep mot det norske folk. Breivik angrep ikke bare staten, han angrep den kommende generasjons politiske ledere på venstresiden, og han angrep alt vi oppfatter som uskyldig og vakkert.
Det har skjedd noe i dagene etterpå, folk snakker mer dempet, selv i folkemassene på rådhusplassen var det ingen som skubbet og bannet, vi stod der som sild i tønne, nordmenn av alle farger og religioner, ung som gammel og var plutselig et fellesskap hvor ingen spurte hvor du kom fra. Det handlet om å stå sammen, og hvor vi skulle gå videre. Vi følte, midt i sorgen, at vi hadde vunnet og at terroristen hadde tapt. AUFs Eskil Pedersen oppsummerte det alle følte: Han tok fra oss våre vakreste blomster, men han kan ikke stanse våren.
Det er vårt håp at vi kan ta med oss noe av dette videre. Det har alt for lenge vært slik at man kan si det meste om minoriteter, uten å bli bedt om å vaske munnen sin. Folk som har fremsatt de mest grumsete konspirasjonsteorier har tatt på seg offerrollen og skreket opp om hvordan de politisk korrekte hindrer en fri debatt. Sannheten er at debatten i Norge har vært langt fra fri, hvor mange av avisleserne har følt at de ikke tør ta ordet i sitt eget hjemland, av frykt for å bli stemplet som islamist, en del av den politisk korrekte eliten, eller lignende marginaliseringsteknikker som fremmedfiendtlige miljøer har benyttet seg av. Til slutt ble vi så vant til det. Ekstremister, med og uten stortingstaburetter, har skreket andre til taushet og spilt forurettet hver gang noen har forsøkt å påpeke at det de sier er uakseptabelt.
Vi følte det liksom i luften på Rådhusplassen, det var lettere å puste, luften var renere. Kanskje vi nå, her til lands, vil lære å føre en sivilisert offentlig samtale, hvor krigsretorikk og konspirasjonsteorier henvises til historiens søppeldynge. Kanskje kan det bli slik at vi alle husker viktigheten av å sette ned foten når vi hører rasistiske ytringer på gaten, kanskje muslimhaterne på diverse nettsteder og i avisspaltene får høre at de er hinsides anstendighetens grenser. Det vil faktisk innebære mer demokrati og ytringsfrihet for flere. Det er vårt, alles, ansvar å sørge for at dette blir en del av det bebudede nye Norge.