Jeg har det privilegiet å jobbe sammen med en gjeng kloke og ålreite folk, hvorav halvparten er muslimer. Min kollega Ahmed, som er en fyr jeg kan si mye bra om, kom til Norge for fem år siden. Han flyktet fra vold og faenskap i hjemlandet og så mye som de fleste vil slippe å se. Da terrorangrepene rammet Oslo og Utøya satt vi begge på en hytte på Hardangervidda og ble vettskremt av meldingene vi fikk på telefon etter hvert som redselsgjerningene til Andreas B. Breivik ble kjent. For Ahmed var dette tyngre enn for meg, han har sett det før, lik og søndersprengte kropper.
Han har også opplevd nordmenn som ikke møter blikket hans på bussen, som har møtt ham med kalde og lukkede ansikter. Urettferdig, ja visst, fyren er et varmt og godt menneske som i tillegg til å gå på skole jobber med å lære ungdom med både majoritets- og minoritetsbakgrunn om jakt og fiske.
En uke etter rosedemonstrasjonen satt vi på jobb og snakket om uken som hadde gått om tårene vi begge felte i blomsterhavet foran rådhuset. Plutselig sa Ahmed: Nå har jeg et ordentlig hjemland.
Samholdet foran rådhuset gjorde noe med oss alle, noe som ikke tusen artikler eller brosjyrer kunne gjort: Det førte oss sammen som folk. Det var ikke bare en sentimental massesuggesjon der og da. Mange med minoritetsbakgrunn sier det samme: Nordmenn smiler til dem, de føler seg velkomne i landet de bor i. En annen jeg kjenner sa at ”det fineste med Norge er når vinteren forsvinner og våren kommer, og nå ble plutselig folk sånn også, de slutta å være kalde, de ser rett på meg, og de ser MEG.”
For en som har jobbet mot hat og rasisme siden midten av 80-tallet er de beretningene jeg nå hører en vekker. Har noen i tilstrekkelig grad forsøkt å ta inn over seg hva det giftige innvandringspolitiske klimaet har gjort med mange av våre medborgere? Har vi egentlig forstått hva det innebærer å hele tiden bli omtalt som et problem, en byurde, velferdsstatens undergang og en trussel mot vår kultur og vårt levesett? Mange av mine landsmenn har følt seg mistenkeliggjort og har hatt følelsen av å leve i en mental istid, for å stjele en tittel fra det svenske punkbandet Ebba Grön. De har ikke våget å tro helt på den norske drømmen, eller heve stemmene sine i debatten. Nå gjør de det.
Nå diskuterer vi hvordan vi skal få en anstendig, offentlig samtale, om hva det Norge som skal eksistere etter terroren skal være, om raushet og romslighet. Ja, det er en følelse av tøvær, av, som vår kronprins sa det, gater fulle av kjærlighet, om et nasjonalt samhold som ikke er sykt og etnosentrisk.
Imidlertid er det sånn at den skjønneste vår har sine issvuller. Vi har i Norge fortsatt ekstreme miljøer som tror at mer toleranse og åpenhet betyr mer toleranse og åpenhet overfor deres hatefulle budskap. Mennesker som ikke forstår at de er de siste fra i går og at morgendagen er tapt for dem. Det finnes grupperinger som Document og organisasjonen med det grovt misvisende navnet Human Rights Services som har en annen virkelighetsoppfatning. Hos disse menneskene er selvinnsikten omvendt proporsjonal med selvrettferdigheten, og det er dem selv som nå er ofre, utsatt for heksejakt og trakassert av medier. En skribent vrenger ut av seg, etter å ha blitt motsagt offentlig at ”Politisk og menneskelig er jeg kanskje trosskyldig. Jeg har vansker med å fatte at samfunnsaktører manipulerer, sprer løgner, propaganderer i hatske og ondskapsfulle vendinger, særlig nå i en tid da vi som nasjon er i dyp sorg og fortvilelse. Det vitner om et følelsesliv som vanskelig kan være finstemt.”
Nei, mangelen på følelsesmessig finstemthet er nok det største problemet i et samfunn hvor 76 mennesker er slaktet med kaldt blod, og noen og enhver er opptatt av det hatefulle klimaet som disse, og andre grupperinger har bidratt til. Likene er altså ikke en gang i jorden før de som har bidratt til denne atmosfæren av hat og mistenksomhet legger seg ned, spiller ofre og roper på straffespark!
Som en stolt innbygger i dette fine landet, hvor folk i en nasjonal katastrofe evner å finne sammen, med blomster fremfor rop om hat og hevn, finner jeg det direkte skammelig, avskyelig og ikke minst ynkelig at disse hatprofetene tiltar seg retten til å posere som offer, til nok en gang forsøke å snu opp ned på rett og galt, på å forvrenge virkeligheten.
Vi skal møte hverandre med en ny toleranse og åpenhet, vi skal lære av hva som har skjedd, men vi skal ikke, aldri mer, tillate at disse hatets predikanter henvises til noe annet sted enn historiens søppeldynge. Vårt første, og enkleste bidrag til dette bør være at slike grupperinger ikke tilgodeses med en krone av våre skattepenger. Human Rights Services har alt for lenge blitt tilgodesett med millionstøtte fra staten. Det eneste vi har fått tilbake for disse pengene er en systematisk forgiftning av det politiske klimaet i Norge. Det var en skandale før Breiviks myrderier, og når de nå forsøker å fremstille seg selv som ofre, er det direkte uapetittelig.