De antimuslimske konspirasjonsforestillingene som lå til grunn for Anders Behring Breiviks ugjerninger i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, har rettet fokus mot den hatefulle retorikken som verserer innen «anti-jihadistiske» nettverk og i andre islamfiendtlige miljøer. Det er likevel utilstrekkelig bare å analysere Breiviks verdensbilde i lys av ytterliggående hatgrupperinger – dette må også ses i sammenheng med en større dreining i det norske debattklimaet. I 1970- og 80-årene var innvandringsdebatten i stor grad var preget av positive grunnholdninger til innvandrere og det flerkulturelle samfunn. I løpet av 1990-årene skjedde det imidlertid et klimaskifte, hvor fokuset i stigende grad ble rettet mot innvandringens problemer. Et utslag av dette var at det kulturelle klimaet i stigende grad ble preget av det forskeren Cora Alexa Døving karakteriserer som en verdibasert polarisering, der «norske og demokratiske verdier» ble stilt opp mot «fremmedkulturelle», særskilt «muslimske verdier».
Av Kjetil B. Simonsen og Terje Emberland, historikere
Et eksempel kan bidra til å tydeliggjøre dette klimaskiftet. I midten av 1970-årene ble bladet Nasjonalisten, redigert av den beryktede nynazisten Erik Blücher, erklært uønsket i norske aviskiosker etter at dette hadde fremsatt påstander om at for mange innvandrere ville undergrave landets kultur. I skarp kontrast til dette kunne Fremskrittspartiets stortingsrepre-sentant og fylkesleder i Oslo, Christian Tybring-Gjedde – sammen med sin partikollega Kent Andersen – i 2010 beskylde myndighetene for å begå kulturelt forræderi ved å slippe inn mus-limske innvandrere – på kronikkplass i Aftenposten: «Hva var galt med norsk kultur, siden dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur?», spurte de to kronikkfor-fatterne retorisk: «Hva er målet med å dolke vår egen kultur i ryggen?»
Nettopp Fremskrittspartiet har vært den fremste pådriveren for å forskyve grensene for hva det er akseptabelt å si om innvandring, innvandrere og muslimer i den politiske debatten. Allerede i 1987 presenterte daværende partileder, Carl I. Hagen, et forfalsket brev fra en «pakistaner» hvor det ble hevdet at det norske samfunnet på sikt skulle overtas av muslimer. Utover 1990-tallet ble det stadig tydeligere for partiledelsen at den kunne fremme sterkt innvandringsfiendtlige oppfatninger uten at dette gikk utover partiets velgeroppslutning. I september 1995 holdt den høyreekstreme gruppen Den norske Forening et hemmelig møte ved Godlia Kino i Oslo.
En av dem som deltok på møtet, sammen med representanter for rasistorganisasjonene Hvit valgallianse, Den Norske Forening, Fedrelandspartiet og Folkebevegelsen mot innvandring, var Fremskrittspartiets stortingsrepresentant, Øystein Hedstrøm. Ved dette tidspunktet hadde Hedstrøm allerede lagt frem sitt dokument 8-forslag på Stortinget – en beregning over hva innvandrere og flyktninger «kostet Norge», hvis innhold for en stor del nettopp var hentet fra Den norske forening. Avsløringen av Godlia-møtet gjorde at parti-ledelsen fryktet for velgeroppslutningen, og Carl I. Hagen markerte raskt sin avstandstaken. Etter noen dager snudde imidlertid partiet på hælen. Det som opprinnelig fremstod som en truende avsløring, ble nå ansett som en mulighet til politisk avkastning. Hagen fastslo at Hedstrøm ikke hadde gjort galt i å delta ved Godlia-møtet, og presseoppmerksomheten – kombinert med et kraftig fokus på innvandringsspørsmålet – ledet til at partiet fikk økt oppslutning ved det påfølgende lokalvalget.
Noen år senere tok Frp et steg videre, i det partiet spesifikt begynte å identifisere islam og muslimer som roten til samtidens utfordringer og problemer. Et lavmål ble nådd i 2004 da Hagen talte til den kristenfundamentalistiske frimenigheten Levende Ord i Bergen. Her antydet han blant annet at islam var en grusom religion, hvis målsetning var å «islamisere verden”:
«’La de små barn komme til meg’», sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. […] I tilfelle han måtte ha sagt det samme, må det ha vært ‘La de små barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden’».
De antimuslimske nettverkene som har vokst frem etter 11. september 2001 har også bidratt til at kretser innenfor Fremskrittspartiet har adoptert elementer av islamfiendtlig kons-pirasjonstankegang. Et sentralt element innen den moderne islamfiendtlige konspirasjons-tenkningen, slik den er blitt utviklet blant av annet bloggeren «Fjordman», er tanken om at en politisk korrekt elite har festet grepet om det offentlige liv og at denne eliten undertrykker det multikulturelle samfunns motkrefter. «Den politisk korrekte eliten» vil etter hvert legge landet i hendene på muslimene, som fra sitt hold vil erobre landet gjennom høye fødselsrater. Norge er med andre ord, i følge antimuslimske konspirasjonsparanoikere, utsatt for et hemmelig an-grep fra muslimer som er understøttet av landets egne myndigheter. Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersens allerede nevnte kronikk – Drøm fra Disneyland – spiller åpenlyst på disse trosforestillingene. I et tidlig utkast til artikkelen, postet på Andersens blogg 11 august 2010, ble Arbeiderpartiet sågar betegnet som «kulturquislinger». Noen uker før, i en bloggpost fra 27. juli 2010, påstod han at omdannelsen av Norge til et flerkulturelt samfunn hadde pågått planmessig og i det skjulte i 30 år:
«[…] dagens innvandringsindustri og kulturelle invasjon er aldri vedtatt noe sted. Å gjøre Norge flerkulturellt er et vedtak som ble gjort på kammerset, i hemmelighet. Av noen få mennesker som synes det var en glimrende ide med ‘flerkultur’ i stedet for Norsk kultur. Men de innså at det aldri ville bli flertall for 100000 muslimer i Oslo. Derfor bare gjennomførte de det. Uten å fortelle noen om planene på forhånd
I kjølvannet av tragedien 22. juli har flere Fremskrittspartirepresentanter uttrykt anger over enkelte tidligere ordvalg og uttalelser. I VG 2. august 2011 fastslo for eksempel partileder Jensen at hun «tror vi alle allerede har endret atferd». Også Tybring-Gjedde har unnskyldt noen av sine tidligere formuleringer, mens generalsekretær Geir Mo har understreket at Frp ikke retter seg mot islam som religion, men mot islamismen som en undertrykkende politisk ideologi. Det er likevel lite som tyder på at partiet kommer til å endre politisk kurs på en fundamental måte. Utspillene fra sentrale partifolk etter Utøya-tragedien har vært preget av en dobbeltkommunikasjon. 7. august understreket Jensen overfor dansk TV at Frp ikke hadde noe å skamme seg over. Tybring-Gjedde fastslo at innholdet i Drøm fra Disneyland, til tross for uheldige ordvalg, fortsatt står «fjellstøtt politisk». Andre igjen – heriblant Tybring-Gjeddes medforfatter Kent Andersen – viser enda mindre evne og vilje til selvransakelse. I en blogkommentar fra 4. August 2011 antyder han blant annet at deler av skylden for sommerens tragedie ligger hos Arbeiderpartiet:
«Å skylde på FrP og at vi ‘skaper innvadrigsfientlighet’ er latterlig. Det er Arbeiderpartiets hodeløse innvandringspolitikk som skaper fientlighet og motstand. Og hva hadde de ventet? Hva var APs plan? At alle skulle være enig med dem, og opposisjon mot historiens største samfunnseksperiment skulle ikke-eksistere?? Hallooooo:-) Det er så naivt og virkelighetsfjernt at man knapt kan tro det. Det er i sannhet Disneyland. Amatrører.» [Skrivefeilene er Andersens egne]
Andersen er ikke alene om å innta et slikt standpunkt. 13 .august hevdet leder i Buskerud Frp, Trond Røed, i et debattinnlegg på Drammens Tidendes nettsider at handlingene på Utøya var et utslag av dagens innvandringspolitikk. Dagen før påstod Hamar-politiker Johnny Wæhler at Arbeiderpartiet er medskyldige i Breiviks terrorhandlinger.
Når konspirasjonsforestillinger og andre hatytringer blir en del av det offentlige politiske kli-maet, øker sjansen for at noen internaliserer budskapet og handler deretter – selv om dette ikke er intendert fra opphavspersonens side. Selvsagt er det ingen i Fremskrittspartiet som støtter Breiviks ugjerninger – partiets medlemmer er i likhet med resten av den norske befolk-ningen dypt sjokkert over terrorhandlingene. Frp bør likevel ikke slippe unna et kritisk søkelys. Partiet har i årtier bidratt til å skape et fiendtligsinnet klima over muslimer, islam og innvandrere, og forskjøvet grensene for hva det er akseptabelt å si om minoritetsgrupper. Dermed har partiet, tilsiktet eller utilsiktet, banet vei for mer ytterliggående politiske krefter. Og det er nettopp her partiets moralske ansvar ligger.