Tabloide medier og politikere har etter hvert latt det gå sport i å bruke sterkest mulige ord om mangt og meget her i verden. Tredje verdenskrig ville nå kreve så store bokstaver at den ikke ville få plass på tabloidenes forsider, og Siv Jensen er til stadighet så rystet at jordskjelvet utenfor Japan stilles fullstendig i skyggen. En bortkommet koffert på chartertur blir fort til et feriemareritt, og en barbrystet kvinne på litt feil sted foranlediger puppesjokk i avisredaksjonene.
Av Tor Bach
Flere har påpekt at mange sterke ord hadde mistet sin kraft da en forvirret og hatefull mann fra beste vestkant begikk den verste ugjerning i Europa i fredstid etter annen verdenskrig. Som samfunn og som folk trenger vi de sterke ordene når det er behov for dem, og vi bør derfor lære oss å bruke dem med varsomhet utenfor deres rette bruksområde. Det er derfor jeg før denne kommentaren ble skrevet vurderte om ord som skam og skandale var på sin plass.
På samme måte som at de sterke ordene mister sin kraft kan den kritiske sansen lett forsvinne når man snakker om verdier vi alle kan samles om, de såkalte norske verdier. Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland en gang i tiden. Menneskerettighetene, religionsfriheten, likeverd, likestilling og ytringsfrihet er ikke norske oppfinnelser, men er verdier vi alle kan fylkes rundt. Så sterkt står disse verdiene i det norske folk, inkludert blant innvandrere og deres etterkommere, at vi kanskje er naive når noen misbruker disse begrepene. Forfatteren George Orwel lanserte i sin bok 1984 begrepet nytale, hvor viktige ord fikk en ny betydning: ”Krig er fred. Frihet er trelldom. Uvitenhet er styrke. ”. Tydeligst har vi sett dette her til lands når nynazistiske grupperinger har spilt på begreper fra motstandskampen under annen verdenskrig, og skrudd begrepene til å bli et forsvar for Quisling og Hitler.
Det er imidlertid når folk uten snaubarberte skaller og med ordentlige klær begynner å snakke om kvinners rettigheter og demokratiske verdier at det er lett å la seg blinde. Når folk ikke vifter med økser og hakekors og tar opp en del helt reelle problemstillinger. Har vi de redskapene vi trenger til å gjennomskue et hatefullt og konspiratorisk budskap når det pakkes inn i norske kjerneverdier?
Organisasjonen Human Rights Service har nå i mange år pakket seg inn i våre felles verdier, og i likhet med den burkaen de selv forakter har dette skjult deres sanne ansikt. En gjennomgang av organisasjonens nettsider viser side opp og side ned med artikler om muslimer som har gjort ett eller annet galt, mens representanter for ytterliggående organisasjoner i utlandet får lov å fremstå som eksperter. Organisasjonen har spredd de villeste konspirasjonsteorier om at Europa vil være overtatt av muslimer i løpet av nitti år, som når deres informasjonsleder uttaler til Dagbladet at ”Hvis politikerne ikke tar et radikalt grep om både innvandringen og integreringen vil problemene bare tårne seg opp mer og mer, og til slutt bli uløselige. I 2100 er det fare for at Europa kan bli en forlengelse av den arabiske verden, og vi får et flertall muslimer. Om det blir en europeisk og sekulær islam, eller ikke, vet vi ikke.”
Dette er en klar henvisning til den konspiratoriske Eurabia-teorien som både bloggeren Peder Jensen (Fjordman) og hans disippel Anders B. Brivik også forfektet. Mens ledelsen i HRS har forsøkt å bortforklare alle henvisninger til denne konspirasjonsmyten på sine egne nettsider med å henvise til at tidligere ansatte har lagt det ut på eget initiativ, kan de vanskelig vri seg unna ledelsens egne uttalelser i pressen. Skreller vi vekk de vakre ordene om menneskerettigheter og likestilling fremstår HRS som lite annet enn en hatgruppe mot muslimer og islam. Det er på tide at vi river av dem det sløret de skjuler seg bak og lar dem stå avkledd i offentligheten.
Men er det en skam og en skandale at slike grupper finnes? Burde samfunnet forby dem? Nei, de bør trekkes frem i lyset og avsløres. Den virkelige skammen og skandalen er imidlertid at en gruppering som dette nå i flere år har mottatt betydelige summer over statsbudsjettet til å fortsette virksomheten.
Alle skal, innenfor de rammer lovverket setter, ha lov til å ytre seg. Det er imidlertid ikke det samme som at staten skal finansiere hat. Det er på tide å sette ned foten for statstøtte til denne gruppen. Hører du, Lysbakken?