Terrorangrepene 22. juli har ledet til økt fokus på konspirasjonstenkning og konspirasjonsforestillinger og de potensielle farene som ligger i slike tenkemåter. Forestillingen om at uventede negative hendelser og utviklingstendenser drives frem i det skjulte, av ondskapsfulle og overmektige krefter har hatt fatale virkninger gjennom historien. Aller mest alvorlig er den nære sammenhengen som foreligger mellom konspirasjonstenkning, voldshandlinger, terrorisme og sågar folkemord.
Av Kjetil B. Simonsen, historiker
Mest kjent og omtalt er nasjonalsosialistenes mord på de europeiske jødene. Ideologisk hentet de næring nettopp fra myten om at jødedommen utgjorde en mektig og internasjonalt organisert sammensvergelse, som angivelig truet ”den germanske rases” levemåte og eksistens. Men også i de senere årene har konspirasjonsteoretiske virkelighetsoppfatninger vært et sentralt motiv bak politisk vold og terrorhandlinger. Gjerningsmennene bak bombingen av den føderale bygningen i Oklahoma City i 1995, som resulterte i at 168 mennesker døde, var inspirert nettopp av et konspirasjonsmytologisk tenkesett med røtter i amerikansk høyreekstremisme. Anders Behring Breivik, som stod bak sommerens terrorangrep mot regjeringskvartalet og den påfølgende massakren på Utøya, oppfattet seg som en politisk soldat i kampen mot en omfattende sammensvergelse. Angivelig satt i scene av europeiske ”kulturmarxistister” og muslimske ledere, med det planlagte formål å underlegge Europa et muslimsk herredømme.
På bakgrunn av sommerens hendelser, og sett i lys av historiske erfaringer, er det derfor usmakelig og forstemmende at venstresidens selverklærte dagsavis Klassekampen vier spalteplass til konspirasjonsforestillinger med jødefiendtlig undertekst. Lørdag 9. september valgte redaksjonen å trykke en kronikk i anledning tiårsjubileet for terroraksjonene 11. september 2001 forfattet av amanuensis ved NTNU og mangeårig medlem i AKP, RV og Rødt, Trond Andresen. Andresen hevder her kort fortalt at Israel – representert ved Mossad – visste om terrorangrepene 11. september før de inntraff.
Andresen sine påstander tar utgangspunktet i en historie som figurerte i media i tiden etter terroraksjonene, og som gikk ut på at tre unge menn av israelsk herkomst ble observert mens de filmet, danset og gjorde ”hi-fives” til tvillingtårnenes sammenbrudd. Senere samme dag ble de samme tre personene, sammen med to andre, stoppet og arrestert under mistanke for å være israelske spioner som opererte under dekke av et flyttebyrå. De ansatte i flyttebyrået oppholdt seg i følge Andresen i nærheten av de fem flykaprerne og kunne dermed følge med i kaprernes aktiviteter før 11. september. Videre, fastslår han at Israel drev annen spionvirksomhet tidligere samme år, og at denne informasjonen er blitt holdt tilbake av myndighetene: ”120 såkalte ‘kunststudenter’ var aktive i Texas, Florida og New Jersey.[…] Disse oppsiktsvekkende fakta er i ettertid fortiet av de aller fleste medier.”
De konkrete påstandene som bringes frem i Andresens kronikk er absurde på grensen til det lattervekkende. Historien bygger riktignok på en ørliten kjerne av sannhet, i den forstand at fem israelere faktisk ble arrestert og etterforsket rett etter at angrepene mot Pentagon og WTC fant sted. Det Andresen imidlertid ikke forteller er at de fem mennenes handlinger ble gjort til gjenstand for omfattende etterforskning, at denne etterforskningen ble rapport i amerikansk media og israelerne til slutt ble sjekket ut av saken. Han nevner heller ikke at historien – som angivelig er fortiet – ble rapport i amerikansk media allerede 13. september 2001 – da av selveste New York Times.
Andresens argumentasjon følger kort sagt et klassisk konspirasjonsmytologisk skjema – den er selektivt kritisk og samtidig selektivt ukritisk. Mens den offisielle fortellingen om hva som skjedde 11. september og det overveldende bevismaterialet som peker mot Al Quaida analyseres med skeptiske briller, er Andresen fullstendig ukritisk til de kildene som passer inn i egne tankerekker – at Israel og Mossad visste om terrorangrepene før de inntraff.
Teorien om de fem israelerne utgjør en av en rekke konspirasjonsforestillinger som har versert i kjølvannet av 11. september, og som søker å ”forklare” terrorhandlingene som et resultat av et israelsk, sionistisk eller jødisk komplott. Mest kjent i denne sammenheng er myten om at 4000 jødiske ansatte ved World Trade Center angivelig skal ha unnlatt å møte på jobb denne dagen ettersom de – påstås det – kjente til terrorangrepene på forhånd. Denne legenden som først dukket opp på den libanesiske TV-stasjonen Al Manar 17.september 2001, ble deretter sirkulert i islamistiske og høyreekstremistiske miljøer og fikk etterhvert også innpass i enkelte venstreradikale miljøer. I mars 2002 gjentok sågar den gamle kommunistiske avisen Friheten fortellingen i en notis, med høyreekstremisten David Duke som kilde.
Sammenlignet med ovennevnte vandrehistorie, som åpent henter sin næring fra gamle antijødiske sammensvergelsesmyter og den mer moderniserte høyreekstremt forankrede ZOG-mytologien, fremstår Andresens kronikk ved første øyekast som ufarlig og forsiktig. Et blikk på forfatterens tidligere skribentvirksomhet viser imidlertid at påstanden om at Israel var medskyldig i 11. september har en klar ideologisk agenda. Andresen har i løpet av de senere årene forfattet en rekke innlegg og artikler som rommer åpenbare antisemittiske beskyldninger, der jødene stereotypiseres og angripes som jøder. Nettopp i dette perspektivet må også hans seneste kronikk om Israels rolle i 11. september fortolkes.
Noen eksempler tydeliggjør dette poenget: I et innlegg i Klassekampen 3. januar 2009 – i kjølvannet av Israels angrep mot Gaza – beskrev Andresen israelske styresmakters overgrep mot den palestinske befolkningen som et resultat av en særegen ”jødisk mentalitet”, som var karakterisert av mangel på empati. Andresen påstod at jødene oppfattet seg som bedre enn alle andre, og at det var fruktesløst og naivt å appellere til flertallet av verdens jøder om å arbeide for og endre den israelske statens politikk:
”’Alle er ute etter oss og vi er traumatiserte av Holocaust’ er en velkjent del av den »fellesjødiske framtreden. Akkurat det må vi alle gjerne snakke om – det trengs for å avspore kritikk mot Israel. Det dekker over et annet – og i dag langt viktigere trekk: synet på seg sjøl som den skarpeste kniven i skuffen, ikke bare demonstrert gjennom teknologi-overlegenhet i krig, men også gjennom vitenskapelige bidrag og suksess i business. Hvis mange arabere og afrikanere har et mindreverdighetskompleks, har mange jøder det motsatte: et merverdighets-kompleks. For slike er det ikke urimelig at hver drepte jøde skal betales med hundre eller flere drepte palestinere – slik det skjer nå. Det blir derfor naivt å appellere til Israel og flertallet av verdens jøder om palestinernes lidelser. De bryr seg fint lite om dem. De er militært råsterke, politisk og økonomisk vellykkede og veit dette veldig godt.
(Andresen i Klassekampen 3. januar 2009 )
Andresen har heller ikke hatt problemer med å skyve en annen gruppe som utsettes for stigmatisering, nemlig muslimer, foran seg for å fremme sin jødefiendtlige agenda. I september 2006, også denne gang i Klassekampen, reiste han for eksempel retorisk spørsmål om det ikke nå var ”på tide å tillate kritikk mot jødisk mentalitet, religion, tradisjon – slik det i lengre tid har pågått mot islam, arabisk mentalitet og tradisjon?». Dette var særlig viktig ettersom ”jødisk mentalitet”, med Andresens ord var preget av ”en ‘etnisk hyper-sjølopptatthet’ som medfører mangel på empati med ‘de andre’, i dette tilfelle palestinere og arabere. Derfor er det mulig å plage, ydmyke, drepe og bombe dem i masseomfang uten at mange jøder er rystet over slikt.»
Andresen var også en av pådriverne bak et initiativ til støtte for Hans Olav Brendberg, som ble ekskludert fra Rød Valgallianse i mai 2004 for å spre antisemittisk tankegods. I denne sammenheng roste han blant annet Brendberg for å ha fremskaffet ny kunnskap vedrørende ”den jødiske lobbyens” makt over amerikansk Midtøstenpolitikk.
Dramatiske enkelthendelser og utviklingsforløp har gjennom historien ofte bidratt til å avføde, reaktivere og modernisere gamle konspirasjonsmyter. I tiårene etter den franske revolusjonen i 1789 fikk forestillingen om at den tradisjonelle monarkiske og religiøse orden var blitt undergravet av en skjult sammensvergelse, som bestod av opplysningstenkere og hemmelige selskaper, et sterkt nedslagsfelt i ultrakonservative kretser. Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og den etterfølgende borgerkrigen mellom ”de røde og hvite” ga utslag i en massiv spredning av antisemittiske sammensvergelsesmyter, som blant annet gikk ut på at jødene stod bak bolsjevismen, med det formål å erobre verdensmakten. Mordet på John F. Kennedy utløste teorier om at CIA, FBI, KGB og Cuba – og endog Illuminati-ordenen – stod bak. Terrorangrepene 11. september 2001 avfødte et vell av konspirasjonsfortellinger i forskjellige mutasjoner – blant annet den nevnte forestillingen om at jødene stod bak.
Uten å foregripe begivenhetens gang, er det også sannsynlig at tragedien 22. juli vil frembringe nye konspirasjonsteoretiske tankemønstre, som involverer klassiske figurer som ”jøden”, ”frimureren”, ”katolikken” og ”illuminati”.
Konspirasjonstenkning og konspirasjonsmytologier utgjør en form for orienteringsredskaper, som bidrar til å gi uønskede fenomener og hendelser håndgripelige forklaringer og mening. På den ene siden skaper de en kunstig sammenheng i komplekse utviklingstrekk og hendelsesforløp. På den andre siden gir de drivkreftene bak det fryktede og uventede, et klart og tydelig ansikt i form av en påstått gruppe overmektige konspiratører som arbeider etter undergravende og nedbrytende siktemål.
Klassiske konspirasjonsmytologer – rettet mot jøder, frimurere og andre grupper – lever videre nettopp fordi de konspirasjonstroende har lykkes i å bearbeide og tilpasse gamle fantasier til nye historiske sammenhenger, slik at de beholder sitt forklaringspotensiale. Sett ut i fra dette perspektivet er Klassekampens valg om å trykke Andresens spekulative og udokumenterte påstander alvorlig. Det bidrar til å gi et skinn av legitimitet til myter og legender som burde ha vært kastet på historiens skraphaug for lenge siden.