Galtung leker med ilden

Fredsprofessor Johan Galtung beveger seg nå farlig nær å kolportere en av verdens mest uhyggelige idestrøminger – ideen om at verden i virkeligheten kontrolleres av jøder og frimurere.

Av John Færseth, Medieviter og journalist

Fredag 30. september. Professor Johan Galtung holder foredrag i Sophus Lies auditorium på UIO. Foredragets tittel er ”Ti teser om 22. juli”. Som tittelen antyder er temaet drapene i Oslo og på Utøya, og hva handlingene til gjerningsmannen, som Galtung konsekvent omtaler som ”monsteret”, kan lære oss.

Noen av tesene er tankevekkende og inspirerende. Ikke minst kommer han med spennende forslag til sivilisasjonsdialog mellom kristne og muslimer. Andre igjen er diskutable. Det som imidlertid er temaet her er en rekke ”drypp” i form av påstander som Galtung ”i forbifarten” fremsetter i løpet av foredraget. Drypp som knytter seg an til en svært farlig idetradisjon.

Det første slike dryppet kommer omtrent femten minutter ute i foredraget. Breiviks tidligere medlemsskap i FrP er ikke viktig, mener Galtung, og legger til at dette er noe han gang på gang har gjentatt de seksti gangene han har blitt intervjuet av utenlandske medier. Det man derimot bør se nærmere på er det faktum at Breivik var frimurer.

Frimurerordenen har hverken kommentert eller tatt avstand fra Breiviks holdninger utover å ekskludere ham, kan Galtung fortelle. En påstand som ikke medfører riktighet – et nettsøk viser at frimurerstormester Ivar A. Skar kort etter hendelsene i Oslo og på Utøya uttrykte sjokk og medfølelse[1] over det som hadde skjedd.

”Frimurere. Tempelriddere. Illuminati,” tenker Galtung høyt. Før han legger til at det er et nært samarbeid mellom frimurerne og de hemmelige tjenestene. I tillegg kommer frimurernes troskapsed, som han flere ganger skal komme tilbake til. Frimurerne bør etterforskes, mener Galtung. Og det er, skal man tro professoren, ganske enkelt tøv når det hevdes at ikke engang Stasi ville kunnet avsløre Breivik.

De har medlemmer innenfor politi og innenfor juss. Ja, skal man tro Galtung har de også en fot innenfor media – kanskje finnes det ”en frimurer i hver redaksjon”. Dette får Galtung til å komme med en spådom: Om Breivik i likhet med Timothy McVeigh i løpet av avhørene kommer med uttalelser der han peker på likhetene mellom seg selv og de norske soldatene i Afghanistan, vil dette bli holdt hemmelig.

Også andre gjengangere innenfor konspirasjonslitteraturen blir nevnt. For eksempel studentforeningen Skulls and Bones, som blir beskyldt for å ha stått bak krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen. Skulls and Bones har nemlig som prosjekt å sette USAs fiender opp mot hverandre, skal man tro Galtung.

Som gode kilder anbefaler han flere ganger bøkene til Per-Aslak Ertresvåg og Erik Rudstrøm. Ertresvågs to bøker Makten bak makten og SOV mitt lille Norge har hatt stor inflytelse når det gjelder å spre konspirasjonsteorier de siste årene, til tross for at mye av informasjonen her er hentet fra høyreekstreme amerikanske kilder. I denne sammenhengen er det imidlertid større grunn til å bite seg merke i Rudstrøm. Rudstrøms tobindsverk Frimureriet og de skjulte makteliter (2003-4) tar for seg frimureriets rolle i norsk, til en viss grad også internasjonal politikk. Flere påstander herfra blir referert til av Galtung i foredraget, som at det har eksistert og eksisterer tette bånd mellom frimurerordenen og eliten i Arbeiderpartiet og, altså, de hemmelige tjenestene.

Rudstrøms bok inneholder imidlertid langt mer ekstreme påstander enn dette. Blant annet skriver han at ”arbeiderbevegelsen har fått retningslinjene for sitt politiske arbeide fastlagt av Sions Vises Protokoller”. At Rudstrøm trekker inn dette skriftet sier en del om hva slags tradisjon han tilhører. Sions Vises Protokoller hevder å være opptegnelser fra et hemmelig møte av jødiske ledere der disse planlegger å skaffe seg verdensherredømme gjennom å først etablere kontroll over bankvesen, politikk og media. Og frimurerne blir dels omtalt som allierte, dels som et av de viktigste redskapene for å oppnå disse målene. Protokollene, som har sin opprinnelse i miljøer tilknyttet russisk hemmelig politi, har siden de først så dagens lys i 1903 vært noe av en ”bibel” for jødehatere verden over, til tross for at de ble avslørt som en forfalskning allerede i 1921. Rudstrøm aksepterer imidlertid ikke at de er en forfalskning, og hevder hardnakket at de bygger på en tale ”avholdt i forbindelse med sionistenes kongress i Basel i1897”. Det er dermed ikke spesielt overraskende når han et annet sted i boken hevder at ”jødene regjerer hele verden ved hjelp av stedfortredere”.

Som svar på spørsmål fra salen kommer Galtung med en rekke flere slike drypp. Frimureriet har ”en klar jødisk forankring”, kan han fortelle. På spørsmål om hva denne forankringen går ut på fremhever han at ordenen står for en ”jødiskpåvirket kristendom”, og at det finnes jødiske symboler og skrifttegn i losjene. Og, ikke minst: Frimureriets fjerde grad innebærer en symbolsk omskjæring. Dette er en påstand som også gjengis av Rudstrøm – som definerer en frimurer som ”en ikke-jøde som slutter seg til jødedommen” –  og som ser ut til å stamme fra den tyske generalen og protonazisten Erich von Ludendorffs bok Frimureriets Avsløring (1927). En bok som spilte en viktig rolle i utviklingen av den såkalte ”Dolkestøtslegenden” om at det tyske nederlaget i første verdenskrig skyldtes en konspirasjon av blant annet jøder og frimurere.

Galtungs reaksjon når han blir konfrontert med disse påstandene er et kapittel for seg. Gang på gang trekker han dem halvveis tilbake, eller ler dem bort. I visshet om at han uansett har sådd frø i forsamlingen, og at i hvert fall noen vil følge oppfordringen hans og gå hjem og søke opp mer informasjon?

Jeg antyder ikke med dette at Galtung har blitt antisemitt. Det som derimot er sikkert er at han nå leker med en svært farlig tankestrømning som har røtter i 1800-tallets antisemittiske og antimasoniske litteratur, for deretter å overvintre innenfor amerikansk høyreekstremisme, og som har fått en kraftig nyoppblomstring på nettet de siste ti årene.

Som det fremgår av teksten var jeg til stede i salen. Noe som gjør at jeg i prinsippet ville hatt mulighet til å ta dette opp med Galtung personlig i større grad enn det ble gjort. Jeg vil derfor invitere ham, om han leser dette, til å kommentere saken og gjøre det klart hva det er han faktisk mener med dette.