Til tross for alle roser, til tross for alle tårene vi felte i kjølvannet av terroren 22. juli, florerer hatet og hetsen i det norske samfunnet.
Denne uken kunne vi lese nyheten om at AUFs leder Eskil Pedersen har måttet utstyre seg med voldsalarm. Bakgrunnen er ikke å finne i Pedersens familieliv, det skyldes ikke opprivende samlivsbrudd eller trusler fra torpedoer. Grunnen er simpelthen at Pedersen er leder i AUF, at han deltar i det norske demokratiet, og har de meningene han har. Det finnes faktisk mennesker her i landet vårt som er enige med Anders Behring Breivik, som er villige til å terrorisere unge mennesker som engasjerer seg politisk. Terroriseringen av Pedersen er ikke en enkeltstående sak. Vi har miljøer som av rent ideologiske grunner maner frem fiendebilder og som fører særdeles krigersk retorikk. Fiendene er jødene, muslimene og arbeiderbevegelsen. Nedenstående smakebiter er hentet, ikke fra lukkede nazistiske nettfora, men fra mainstream, norske nettdebatter.
”Det er et stort drawback når det gjelder episoden på Utøya og det er at Gra Harem Brunstland ikke var der da Breivik kom. Fyfan så avsindig herlig det hadde vært å fått avlivet den feite, egoistiske arbeiderpartirotta!”
Dette sitatet er hentet fra en debattråd på SOL.no med overskriften Breivik hadde rett – igjen! Det har ligget ute siden 6. oktober.
Følgende beskrivelse av muslimer ble lagt ut på VGs debattforum og har ligget der siden 22. september:
” En gjeng barneantastene,sauepulene «relgiøse» som kritiserer alle andre relgioner og folk,men selv så er de så lavt i verden at selv rotter er å anse som mere verdt.”
I Aftenposten kunne vi forleden lese en kronikk hvor forfatteren hevdet at Breivik ”hadde et poeng”. At kronikkforfatteren selv er redaktør for et nettsted som forfekter raseteorier fikk leserne ikke vite. I følge kronikkforfatteren er det et problem at innvandringsmotstandere ikke kommer til orde. På samme måte sutres det på de andre islamfiendtlige nettstedene.
Man kan saktens spørre seg hvilke ytringer de mener fortjener å komme på trykk som ikke gjør det, de hitsatte sitatene tatt i betraktning.
Arbeiderpartiets partisekretær, Raymond Johansen pekte i en usedvanlig klok og klartenkt kronikk i Aftenposten denne uken på den krigsretorikken som brukes av hatefulle miljøer.
” Politikere og andre samfunnsdebattanter er holdningsleverandører. Derfor kan ingen bare kaste rundt seg med utsagn, for deretter å toe sine hender når ordene blir lyttet til. Ytringsfrihet har aldri fritatt for ytringsansvar”, skriver Johansen.
Johansen peker her på et vesentlig poeng. Ord har nemlig kraft, og de må brukes ansvarlig. Etter 22. juli har en rekke islamfiendtlige nettsteder hevdet at de ikke kan holdes ansvarlige, at det ikke er ordene de bruker som dreper. For denne kommentatoren blir det direkte underlig at mennesker som dag etter dag spyr ut hatefulle ord, og som sprer konspirasjonsteorier om det ene og det andre plutselig kommer og hevder at ordene de bruker ikke har noen virkning. Ærlig talt, tror de vi er dumme? Hvorfor øse ut ord man ikke tror har noen effekt?
Ord har betydning, ord har forandret verden, enten det er religiøse bøker eller det kommunistiske manifest. Falsumet Zions vises protokoller går fortsatt sin seiersgang i verden, 100 år etter at det ble utgitt. Er det noen som virkelig vil påstå at protokollene aldri har legitimert drap og jødeforfølgelse?
Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!
Denne oppfordringen følger Vær Varsom-plakaten som norsk presse skal operere etter. Som jegerprøveinstruktør og våpeneier vet jeg ganske mye om hvilke strenge regler som gjelder for oppbevaring og håndtering av skytevåpen, og at disse reglene er der med gode grunner.
Den norske redaktørstanden forvalter våpen av et langt kraftigere kaliber, men later til å tro at hvis det ikke er fullstendig fri flyt, vil det skapes en trykkokereffekt som vil føre til ekstremisme. Ikke bare må det være fri flyt, men de som beklager at en tidligere statsminister ikke ble myrdet, og som beskriver religiøse minoriteter som mindre verdt enn rotter, bør få gjemme seg i feig anonymitet og slippe å stå offentlig frem med sine meninger. Slik har det vært i årevis. Allikevel fikk vi 22. juli, allikevel ser vi samfunnsdebattanter trekke seg fra offentligheten og ungdomspolitikere som går med voldsalarm.
Det er på tide at redaktørstanden lærer seg det samme våpenvettet som norske jegere viser hver høst, og det er på tide at redaktørene husker at en redaktørs fremste oppgave er å redigere. Det er en vesentlig del av den kontrakten mediene har med samfunnet.