Hvis folk kan jobbe sammen på en arbeidsplass, hvorfor skulle de ikke kunne leve sammen i samfunnet? Slik formulerte Expos sjefredaktør Daniel Poohl det i en samtale vi hadde her en førjuls ettermiddag.
Antirasisme har i mange år vært definert dit hen at det for det første er en sak som eies av venstresiden, for det andre at det dreier seg om å være imot noe, reagere mot ting som skjer. Slik har tiden gått, og vi har sett antirasistiske grupper komme og gå, uten at rasisme, hat eller konspirasjonstenkning later til å ha blitt nevneverdig svekket av verken demonstrasjonstog eller talspersoner som gir uttrykk for å være rystet over det ene eller det andre. Visjonen om et paradisisk samfunn har imidlertid forblitt nettopp det, en visjon, og det skal vi kanskje være glade for. Historien viser oss nemlig at alle forsøk på å skape paradis på jord har endt i katastrofe og massemord. En mer realistisk tilnærming ville nok være å ville forhindre at alt går til helvete, og slik denne kommentatoren ser det, er det det en rekke ANTIrasistiske, ANTIfascistiske og ANTInazistiske bevegelser har holdt på med de siste 30 år. Mange faner har vaiet, og mange fakler har brent, men kom vi noen vei? Ble asylpolitikken snillere? Ble de hatefulle kommentarene på internett færre?
Kjære antirasister, det er på tide at vi sier noe om hvor vi vil, ikke om hva vi er i mot! Hva er vår – realistiske – visjon for samfunnet? I Norge er vi fem millioner mennesker, og vi blir flere. Mange av oss er født, eller har foreldre som er født under, om ikke nødvendigvis varmere, så i hvert fall andre himmelstrøk enn der de bor. Den andelen av befolkningen blir også større. Det blir litt bortkastet å snakke om det Norge som var på 1960-tallet. Den tiden kommer aldri tilbake, og Norge vil alltid forandre seg. Det vi må begynne å snakke om nå er hva vi har sammen, hva som kan gjøre det levelig for alle som bor her. Vi kommer aldri til å bli like. En papirløs palestinsk kommunist kommer aldri til å bli enig med Christian Tybring Gjedde, men det skal ikke hindre oss i å ønske den papirløse palestineren et godt liv og en jobb i Norge, det skal heller ikke hindre oss i å kreve at Tybring Gjedde skal slippe trusler. Men det betyr også at hvis palestineren som forhåpentligvis får sine papirer, eller Tybring Gjedde, som vel har nok papirer. kommer med ekstreme uttalelser, må de finne seg i å bli motsagt, også med skarpe og harde ord.
Skal vi leve sammen i dette landet må vi kanskje lene oss litt mer tilbake, våre politiske ledere må kanskje avvise å hoppe på moralske panikkbølger – også når Dagbladet eller TV2 ringer midt i middagen, og vi trenger ikke løse ethvert påstått problem med stadige lovreguleringer. Kanskje må vi innse at det er noen forskjeller som ikke forsvinner, selv om ikke alle disse forskjellene er en styrke eller berikelse – for det er de virkelig ikke.
Kanskje er det sånn at vi skal se på hva vi har sammen? Det er nemlig ganske mye. Rosedemonstrasjonene etter terroren 22. juli viste oss at vi har mye til felles, men hvordan tar vi vare på det? Jeg tror det er på tide at vi alle, ikke bare de som mener de har svaret, men alle andre, begynner å snakke om hvilket grunnlag samfunnet vårt skal bygge på. De aller, aller fleste i Norge er faktisk enige om at rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene er viktige. Da må vi begynne å forsvare dem, ikke la ekstreme grupper kuppe dem. Vi må begynne å snakke om det som binder oss sammen.
Jeg har i mange år jobbet med ungdom fra hele verden, og den viktigste tingen jeg har lært er å aldri spørre folk hvor de kommer fra, men hvor de vil. Det er dette vi må lære oss å gjøre som samfunn også, spørre hverandre om hvor vi vil, ikke hvor vi kom fra, ikke fortelle hverandre hvor viktig det er at andre innretter seg etter oss. Kan vi enes om demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene, har vi en felles plattform, derfra kan vi stake ut en felles kurs videre. De som ønsker seg tilbake til en verden som aldri kommer tilbake, får heller sitte der med hatet og bitterheten Vi andre må fremover, ikke til paradis på jord, men til et samfunn hvor vi har plass til hverandres forskjeller innenfor felles definerte grenser. Alternativet er faktisk det ragnarok enkelte hatprofeter drømmer om.