Konspirasjoner har forekommet og forekommer. Det er imidlertid viktig å holde styr på konspirasjoner, konspirasjonsteorier og konspiranoia.
Av John Færseth
Et eksempel på en politisk konspirasjon som fikk store konsekvenser var i 1917, da en liten gruppe russiske kommunister lyktes i å storme Vinterpalasset i St. Petersburg, avsette regjeringen og opprette et sosialistisk diktatur. Et annet eksempel var i Chile i 1973, da en gruppe offiserer – sannsynligvis støttet av amerikansk etterretning – styrtet den lovlig valgte regjeringen og innførte et militærdiktatur. Her i Norge har vi et eksempel på noe som i hvert fall kan ha vært en konspirasjon i saken der tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla gikk av etter langvarig press fra media, selv om et bedre eksempel nok er Quislings statskupp i aprildagene 1940.
Det som kjennetegner disse episodene er at de alle var tids- og stedsspesifikke konspirasjoner der en gruppe mennesker som hver for seg hadde begrenset inflytelse slo seg sammen for å oppnå et bestemt mål. Valla-saken skiller seg imidlertid fra de to andre ved at det foreløpig ikke er bevist at det forelå noen slik konspirasjon eller sammensvergelse for å få henne fjernet. Inntil videre blir denne påstanden altså en mer eller mindre sannsynlig konspirasjonsteori.
Konspirasjonsteorier er, som alle andre teorier, et forsøk på å forklare en eller flere hendelser. Mens de kan dreie seg om å forklare enkelthendelser, som Vallas avgang, handler konspirasjonsteorier påfallende ofte om superkonspirasjoner. Superkonspirasjoner kjennetegnes av at en lang rekke begivenheter som vanligvis ikke assosieres med hverandre blir sagt å ha samme opphav: En hemmelig gruppering – som kan være frimurere, jøder eller en ubestemmelig “maktelite” – har stor makt, som de bruker til sin egen fordel.
Dermed kan vi lage følgende definisjon på konspirasjonsteorier: De er teorier om at verdensbegivenhetene i virkeligheten er forårsaket av hemmelige kabaler, som manipulerer verden og samfunnet for egen vinnings skyld.
Den amerikanske statsviteren Michael Barkun (2003) har satt opp tre kriterier for et konspiratorisk verdensbilde:
- Ingenting skjer ved en tilfeldighet. Alle hendelser er resultater av bevisste, villede handlinger.
- Ingenting er hva det ser ut til å være. Konspiratørene ønsker å holde hensiktene sine skjult. Dette gjør at skinnet kan bedra selv om en person eller gruppe tilsynelatende virker uskyldig.
- Alt henger sammen med alt. Det finnes mønstre overalt for dem som er i stand til å se dem. Dette gjør at virkelige konspirasjonsteoretikere hele tiden leter etter sammenhenger for å avdekke de skjulte mønstrene.
Denne typen konspirasjonsteorier har de siste ti årene eksplodert på nettet, også her til lands. Mye av dette skyldes nok nettet selv, som ser ut til å være ekstremt godt egnet for å spre denne typen tenkning. Og kanskje også at det faktisk er mye betenkelig i dagens samfunn. I de fleste land blir det jevnlig avdekket korrupsjon og maktmisbruk fra politikere, byråkrati og hemmelige tjenester, og det hjelper lite å påpeke at det faktum at dette faktisk blir avslørt tyder på at samfunnet fortsatt er noenlunde åpent. Stadig mer makt blir overført fra nasjonalstater og folkevalgte til overnasjonale avtaler og organisasjoner, som kan virke svært ugjennomsiktige og ofte temmelig udemokratiske.
Alt dette er genuine problemer som det absolutt er verdt å ta tak i. Og det er ingen grunn til å la makthaverne eller andre autoriteter slippe unna når de gjør seg skyldig i overtramp.
Men å tolke dette som utslag av hemmelige, allmektige nettverk hjelper lite dersom man ønsker å forandre samfunnet. Snarere risikerer man at man ved å forestille seg en tilnærmet allmektig motstander øker sin egen avmaktsfølelse. I tillegg kommer det faktum at store deler av de forestillingene som preger dagens “konspiranoia” har opphav i høyreekstreme kretser, selv om de også har blitt overtatt av miljøer som står langt fra disse.
Konspirasjonsteoretikere her til lands er i det store og hele fredsæle, oppriktig engasjerte og langt fra voldelige mennesker. Faren ved enkelte av oppfatningene deres ligger derfor først og fremst i at de dersom de tas på alvor faktisk vil gjøre det umulig å delta i samfunnet – det er liten grunn til å hverken bruke stemmeretten eller forholde seg til politi og rettsvesen dersom man anser disse som styrt av hemmelige, mørke krefter. Det er også en risiko for at de uforvarende kan tjene som inspirasjon for “ensomme galninger”. Flere terroraksjoner – siste gang i Oslo og på Utøya denne sommeren – ble begått av mennesker som trodde på konspirasjonsteorier og som valgte å ta konsekvensen av oppfatningene sine ut i handling.
Mange har kontaktet redaksjonen og stilt spørsmål om disse temaene. Vepsen kommer derfor til å fortsette å skrive om og advare mot disse miljøene også i tiden som kommer.