Kjetil B. Simonsen, historiker med tilknytning til Holaucaustsenteret, skriver i en artikkel på «Vespen» at når jeg trekker frem Marta Steinsviks positive sammfunnsvirke og i tillegg uttaler at henne antisemittiske holdninger på 1920-tallet avspeilte kollektive fordommer, representerer en relativisering av antisemtismene fra min side.
Rett etter krigen kom det avisartikkeler om at Knut Hamsuns bøker burde plasseres i «giftskap». I dag er vurderingene av ham litt mer nyanserte. Vi kan anerkjenner at et individ kan ha ytt betydelige bidrag til nasjonen og samfunnet, samtidig som vi tar avstand fra at det i perioder har målført nedbrytende og antisemtiske holdninger. Vi må leve med begge realiteter. Det besværlige dilemma ligger i at mennesket ikke er helt, men «stykkevis og delt». Dette er ubehaget i kulturen, som bryter med vårt trygghetsbehov. Det bryter også med vår hang til dualitetstenkning som vil skape en «illusorisk» verden av skurker og helter.
Den offentlige debatten om antisemtismen i Norge har i flere år vært preget av en umoden, aggresiv og selvrettferdig syndebukk retorikk, der man har kappes om å finne «den største», «den mest betydelige», «den mest motbydelige» antisemitt.
Dette bringer oss ikke videre i erkjennelse. Jeg mener at det netopp er dette spillet som tåkelegger synet på antisemtismene i Norge. Syndebukkmekanismen avlaster samfunnet fra å måtte ta kollektivt skyld og ansvar på seg, dermed unngår vi det brede og virkelige oppgjøret.
Norge står nå overfor rettergangen med en terrorist som utgjør en betydelig risko. Det kommer frem at han har vært motivert av en skakkjørt nasjonalisme, at han har vært drevet av fremmedfrykt og hat mot muslimer. Han skal stilles til ansvar for sine ugjærninger, men våger vi også å se ham som et skyggeaspekt på det norske samfunnslegemet? Et aspekt som blant annet går tilbake til den utbredte antisemitismen i mellomkrigstiden og den kjappe tilpassningen til okkupasjonsmakten i store deler av landets administrasjon under krigen. Parallelt med rettssaken mot Breivik burde vi kanskje også starte en kollektiv rettergang med disse skygger.
Ingeborg Solbrekken
