I tiden etter 22. juli har den ekstreme høyresiden desperat forsøkt å distansere seg fra den tiltalte morderen. Først for å unngå noen form for delaktighet i straffesaken og deretter for å redde sitt ideologisk-politiske skinn. Men noen distanse finnes ikke – de sitter side ved side i samme båt.
ABB er en bitteliten, redd, ensom mann som blåste seg opp til en fantasifigur. Han leste, chattet og mailet med det rasistiske, islamhatende ekstreme høyremiljøet i Norge og internasjonalt.
Der fant han tanker, ideer og andre fantasier han gjorde til sitt eget. 22. juli gjorde ABB sine fantasier til virkelighet og panikken spredte seg i i det høyreekstreme miljøet; blant sine egne.
Panisk har de forsøkt å gjøre hans psykiske tilstand og mulige diagnoser til et avgjørende punkt, og en rekke kommentatorer henger seg på. Men det er ingen «seier for høyreekstremister» hvis morderen blir erklært gal, som Antirasistisk Senter tror. De sitter tett ved siden av morderen i den samme ideologiske og politiske båt.
I sin lange tale på rettssakens 2. dag redegjorde han for sitt bakteppe og hovedpunktene var svært gjenkjennelige: Norge går under pga. innvandring, vi blir minoriteter i eget land, SSB lyver, folket blir ført bak lyset, politiskere/kulturmarxister er forrædere, folket sover og skjønner ikke sitt eget beste, innvandring er roten til alt ondt.
Dette har blitt hevdet – i varierende grad, med ulik styrke og med ulik vektlegging – av norske rasister, fascister, nazister og «moderate» innvandringskritikere siden 1945. Han konkretiserte dette ved å eksplisitt nevne norske høyreekstremister som Erik Blücher, Johnny Olsen og Arne Myrdal.
Eksemplene er tallrike og la oss her bare nevne ett fra en nærere fortid. På TV2 22. mai 2009 uttalte Arne Tumyr, som også skal vitne i saken: «I en forsvarssituasjon er det klart at da har vi nøyaktig den samme situasjonen som vi hadde i 1940-1945. Da hadde vi valget om å enten underkaste oss disse overgriperne eller å gripe til våpen«.
Denne uttalelsen er representativ for det felles tankeunivers som de alle har levd i sammen, og ingen diagnoser i verden kan endre på dette.