Fredsforsker Johan Galtungs tilslutning til antisemittiske konspirasjonsforestillinger, som er blitt belyst de siste månedene, er forstemmende og alvorlig. I en kronikk i Dagbladet 5.oktober i fjor, avdekket journalisten John Færseth at Galtung hadde hevdet at frimureriet stod bak terrorangrepene 22. juli i et foredrag ved Universitetet i Oslo. Fredsforskeren påstod at frimureriet hadde en ”klar jødisk forankring”. I tillegg anbefalte han bøkene til den antisemittiske og antifrimurerske konspirasjonsteoretikeren Erik Rudstrøm, hvis skrifter blant bygger på det antisemittiske Sions Vises Protokoller, som en kilde til ”å forstå” frimurernes rolle i det norske samfunnet.
Av Kjetil B. Simonsen, historiker
I tiden som er gått siden Galtungs påstander nådde offentlighetens søkelys, har hans lefling med antisemittismen blitt ennå tydeligere. I et tilsvar til en artikkel av John Færseth i tidsskriftet Humanist, som utkom nylig, hevdet han at 96 % av verdens massemedier kontrolleres av jøder. Kilden var den beryktede (nå avdøde) nynazisten William Pierce, som ledet organisasjonen National Alliance i USA og som er særlig kjent for å ha forfattet terroristmanualen The Turner Diaries.
Aller mest alvorlig er likevel Galtungs positive henvisninger til det antisemittiske falsumet Sions vises protokoller. Galtung har ved tre ulike anledninger hevdet at protokollene representerer en kilde til å forstå verden. På sitt eget nettsted Transcend.org skrev han for eksempel i oktober 2011 at:
“Yes, Rudstrøm mentions “The Zion Protocols” (He) says he does not know who wrote them–the ’Elders’, the Russian secret police or Maurice de Joly – but read them as a guide to our world and judge for yourself”.
Galtungs påstander om at Sions Vises Protokoller forteller noe sant om moderne økonomi og politikk, uansett om teksten er et falsum eller ikke, vekker meget ubehagelige historiske assosiasjoner. Under en rettssak om protokollene i Bern i 1934 hevdet for eksempel det tidlige nazipartiets sentrale ideolog, Alfred Rosenberg, at det hele dreide seg ”mindre om protokollenes ekthet enn om den indre sannhet som blir fremlagt i protokollene”. Liknende uttalelser ble også fremsatt av andre sentrale naziideologer – blant annet Joseph Goebbels og Adolf Hitler.
Med sine anbefalinger av protokollene som kilde til ”samtidskunnskap” knytter Galtung seg altså opp til en skremmende politisk tradisjon. Sions Vises Protokoller utkom første gang i avisen Znamya i Russland i 1903, og var formet innenfor rammene av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som ved dette tidspunktet var fremherskende innen erkekonservative kretser i tsarens Russland.
Protokollene påberoper seg å være referater fra hemmelige møter av jødiske ledere, hvor det legges frem en hemmelig konspiratorisk plan om å undergrave den vestlige kristne sivilisasjon økonomisk, sosialt, moralsk og politisk. Det påstås på den ene siden at jødene har skapt den moderne kapitalismen og liberalismen og at de leder an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre hevdes det at de styrer presse og verdens frimurerlosjer, og at de målrettet har fremprovosert alle kriger, økonomiske kriser og revolusjoner. Sluttmålet med dette er angivelig å oppnå et ”jødisk verdensherredømme” – et ”redselsherredømme under Davids ætt”.
Selv om det hersker en viss uenighet innenfor forskningen om når og hvor protokollene ble skrevet (og hvem som skrev dem) er det hevet over all tvil at dokumentet er et falsum som ble utformet av antisemittene selv. Store deler av teksten er plagiert fra et fransk satirisk skrift med tittelen «Dialog i underverdenen mellom Machiavelli og Montesquieu», som var forfattet av den franske juristen Maurice Joly i 1864. I tillegg er protokollene innholdsmessig inspirert av tidligere antisemittiske utgivelser – blant annet den såkalte ”Storrabinnertalen” som sirkulerte i den antisemittiske propagandaen i tiårene rundt forrige århundreskifte.
Til tross for at skriftet er et falsum, har Sions vises protokoller hatt en lang og fatal virkningshistorie i og utenfor Europa. Allerede før første verdenskrig ble dokumentet anvendt som et agitasjonsinstrument mot liberaliserings- og demokratiseringstiltak i Russland. Da den russiske nasjonalforsamlingen, Dumaen, ble etablert etter revolusjonen i 1905, arbeidet den høyreekstreme organisasjonen De sorte hundre iherdig for å diskreditere forsamlingen som et instrument i hendene på jødene – med protokollene som et av sine propagandaskrifter. Under borgerkrigene som etterfulgte bolsjevikrevolusjonen (1918-21) ble protokollene og annen antisemittisk litteratur spredt i masseopplag blant de kontrarevolusjonære hvite styrkene. Her ble de også anvendt til å piske frem pogromer. I Ukraina, hvor overgrepene var mest intense, kan så mange som 150 000 jøder ha mistet livet i voldshandlinger iscenesatt av de hvite styrkene, ukrainske nasjonalister og opprørske bønder.
Fra 1919-1920 ble protokollene oversatt og utgitt i masseopplag i Sentral- og Vest-Europa. I Tyskland ble de helt fra starten av anvendt av nazipartiet. Et kjernepunkt i NSDAPs verdensanskuelse var forestillingen om historien og samtiden som en «rasekamp”, og innenfor dette rasebaserte tankeuniverset ble «jøden» fremstilt som dødelig fiende og motpol. For å underbygge sitt konspirasjonsteoretiske verdensbilde tok partiet fra starten av flittig i bruk protokollene.
Allerede i 1919 ble teksten tatt i bruk av NSDAPs forløper DAP – et halvt år før den ble utgitt i bokform i Tyskland. Gjennom hele 1920- og 30-tallet fungerte den som en basistekst i nasjonalsosialistenes propaganda. Hitler siterte protokollene i Mein Kampf, Alfred Rosenberg publiserte en egen utgave i bokform (1923), protokollene ble distribuert i nasjonalsosialistiske bokhandler og dokumentet influerte en mengde nye nasjonalsosialistiske skrifter. Også i den daglige propagandaen i den nasjonalsosialistiske pressen, stod Sions vises protokoller sentralt. Hver eneste årgang av den nasjonalsosialistiske dagsavisen Völkische Beobachter gjennom 1920- og -30-tallet inneholdt en rekke artikler som direkte henviste protokollene og enda flere som var tydelig inspirert av teksten.
Under andre verdenskrig anvendte nasjonalsosialistene myten om den jødiske verdenskonspirasjon som en stående forklaringsmodell på krigsforløpet. Det ble hevdet at Hitler-Tysklands krigsmotstandere – Sovjetunionen, Storbritannia og USA – i virkeligheten var marionettstater som var styrt fra kulissene av ”verdensjødedommen”. Kampen mot fiendemaktene og kampen mot jødene ble slik to sider av samme sak. I denne forstand gav protokollene direkte næring til nasjonalsosialistenes utryddelsespolitikk overfor de europeiske jødene.
Sions vises protokoller utgjorde med andre ord en hovedkilde til nasjonalsosialistenes antisemittiske demonologi og ga næring til de mest fanatiske tendensene innen den såkalte ”moderne antisemittismen”. Protokollene er er et dokument som har florert blant grupper med ettertrykkelig antidemokratiske, antiliberale og antihumanistiske politiske agandaer. Og, ikke minst: Det er et dokument som har blitt brukt til å piske frem og legitimere vold: drap, pogromer og folkemord.
Sett i et historisk perspektiv fremstår innholdet i Galtungs utsagn derfor ikke bare som forkvaklet, men faktisk som motbydelig. Fredsforskerens vandring mot antisemittismen viser at et progressiv, venstreorientert politisk rammeverk i seg selv ikke er et bolverk mot hatefulle konspirasjonsteorier. Tvert imot finnes det en rekke eksempler på at forestillinger med utgangspunkt på høyresiden har migrert over til venstresiden. Blant annet derfor bør antifascistiske aktivister være like aktsomme overfor antisemittismen som de er overfor hatet mot muslimer.