I retten tirsdag forsøkte massemorderen i stor grad å bagatellisere inspirasjonen fra krigene i det tidligere Jugoslavia. Ut i fra manifestet hans virker det imidlertid som om han har brukt mye tid på å fordype seg i propaganda herfra, og at dette har betydd mye for hans politiske utvikling.
Av John Færseth
I egenintervjuet som inngår i drapsmannens manifestet beskriver han NATOs bombing av ”våre serbiske brødre” som den enkelthendelsen som ”tipped the scale”, fikk ham til å gi opp politiske midler og begynne å planlegge terrorangrepet. Under eksamineringen i går forsøkte drapsmannen langt på vei å bagatellisere akkurat dette: Det var ikke så viktig for ham personlig, det var bare dråpen som fikk begeret til å renne over.
Serbia i manifestet
Til å være så uviktig spiller Serbia en påfallende stor rolle i manifestet. Balkan – og da spesielt Serbia – blir stadig brukt som hovedeksempel på det islamske, ottomanske rikets ekspansjonstrang og på behandlingen av kristne under islamsk styre. Ikke minst refereres det til Kosovoslaget i 1389, der en serbiskledet hær ble slått av de fremrykkende tyrkerne, noe som ble begynnelsen på nesten 500 års tyrkisk-ottomansk herredømme. Krigene i Bosnia og Kosovo på 1990-tallet blir også brukt som eksempler på ”jihad” eller hellig krig til tross for at begge var etniske konflikter der alle parter var mer eller mindre gjennomsekulariserte.
For drapsmannen blir det utilgivelig at de vestlige regjeringene og NATO i stedet for å støtte sine serbiske ”brødre” som bare ville kvitte seg med muslimene gjennom å deportere dem, valgte å hjelpe de muslimske ”jihadistene”.
Manglende kildekritikk
Under eksamineringen gav drapsmannen uttrykk for at han – selv om han ikke hadde fullført videregående skole – likevel hadde skaffet seg en “utdannelse” gjennom nettet, ikke minst Wikipedia. Akkurat her er det ikke vanskelig å ta ham på ordet. Mens en universitetsutdannelse kanskje ikke gjør deg klokere, kan den i det minste lære deg en god del om kildekritikk. I manifestet vier han en god del sideplass til Jus Primae Noctis – jordeierens rett til å glede seg over bruden på bryllupsnatten – som han hevder var skikken i islamskokkuperte områder på Balkan. I den forbindelse viser han blant annet til den serbiske kunstneren Paja Jovanovics maleri Pyntingen av bruden, som skal vise en brud som gjør seg klar for et ufrivillig stevnemøte med den tyrkiske godseieren. Dette er imidlertid en høyst original tolkning av Jovanovics nasjonalromantiske maleri, som nærmest kan sammenlignes med om en serber hadde beskrevet Brudeferden i Hardanger som et maleri av en dramatisk kidnapping. Faktisk ser det ut til at drapsmannen har hentet det meste av beskrivelsen av den ”islamske skikken” – inkludert ”nytolkningen” av maleriet – fra et satirisk serbisk nettsted som han har oversatt ved hjelp av Google Translate eller et tilsvarende program i den tro at det var seriøst.
Farlige myter
Uansett spilte fortellingene som gjengis i manifestet en sentral rolle i å piske opp stemningen i forkant av krigene på 1990-tallet. Kosovoslaget og det gamle serbiske rikets undergang har tradisjonelt blitt oppfattet som et nasjonalt ”fall” som må gjenopprettes. Dette har vært en sentral serbisk nasjonalmyte som var med å bringe Slobodan Milosevic til makten. Kosovo var på den tiden en selvstyrt provins som gjennom noen tiår var blitt stadig mer albanskdominert, ikke minst fordi den albanske befolkningen vokste raskere enn den serbiske, samtidig som mange serbere valgte å utvandre fra det som var et fattig og tilbakeliggende område. Dette bekymret mange serbere, som delvis med rette anså – og fortsatt anser – Kosovo for å være hjertet i den gamle serbiske staten. Det ble derfor vanlig å beskylde albanerne for å planmessig arbeide for å overta provinsen gjennom høye fødselstall, noe forfatteren David Bruce MacDonald har omtalt som en ”gynekologisk konspirasjon”. Motivet har i ettertid blitt en del av Eurabia-forestillingene, der muslimer på samme måte antas å ville overta Europa, og spiller en spesielt stor rolle i morderens manifest 2083 – A European Declaration of Indepence.
Samtidig med Kosovo-konflikten var det å innlemme hele eller deler av den etnisk blandede republikken Bosnia-Hercegovina sentralt for de nasjonalistiske regjeringene både i Serbia og Kroatia, noe som gjorde republikken til en slagmark tidlig på 1990-tallet. I forbindelse med dette ble det hevdet at de bosniske muslimene ikke er noe eget folk, men egentlig er kroater eller serbere som har konvertert til Islam. I motsetning til disse var kroater og spesielt serbere ”naturlige”, organiske enheter. Siden de var ”frafalne” som hadde mistet sin egentlige identitet, ble de for enkelte nasjonalister forrædere som arbeidet for å islamisere og ødelegge de kristne nasjonalstatene på Balkan. Også dette er lett gjenkjennelige tanker fra manifestet, der serberne omtales som de eldste innbyggerne på Balkan, mens de bosniske muslimene omtales som ”quislinger”. Kanskje er det til og med mulig, i manifestets kritikk av europeiske myndigheter, å gjenkjenne noe av nasjonalistenes kritikk mot Titos kommunistregjering for å ha bygget opp en muslimsk identitet.
Kontakt med serbiske paramilitære?
I manifestet – og i tirsdagens eksaminering – nevnes det også at drapsmannen skal ha truffet en serbisk ”nasjonalhelt” i Liberia tidlig på 2000-tallet. Det har blitt spekulert i om serberen han hevder å ha møtt er Milorad Ulemek, kjent som ”Legjia” eller ”legionæren” på grunn av sin fortid i den franske fremmedlegionen. ”Legija” var en del av det ultranasjonalistiske serbiske paramilitære nettverket som spilte en viktig rolle i krigene på 1990-tallet, der de begikk en rekke overgrep mot sivile kroater, muslimer og albanere i forbindelse med ”etnisk rensing” – ofte mens de aktuelle byene eller landsbyene var omringet av regulære militærstyrker. Disse gruppene var ofte knyttet til politiske partier, spesielt Vojislav Seseljs Serbiske Radikale Parti SRS. Mange av medlemmene hadde bakgrunn fra fotballsupportermiljøer. Ikke minst gjaldt dette den Serbiske Frivillige Garden, bedre kjent som Arkans tigere, der Ulemek var medlem. Mens gruppene offisielt opererte mer eller mindre uavhengig, har det blitt hevdet av flere forfattere at de ble bevæpnet og utrustet av myndighetene. I 1996 ble også deler av nettverket – herunder Ulemeks gruppe – slått sammen med den offisielle sikkerhetstjenesten der de ble en spesialstyrke. Det var på ordre fra Ulemek at statsminister Zoran Djindjic ble myrdet 12. mars 2003 etter at denne hadde begynt en prosess for å rydde opp i nettverkets forbindelser til organisert kriminalitet.
Neppe ubetydelig
Mens drapsmannen foreløpig forsøker å bagatellisere sin inspirasjon fra serbisk nasjonalisme, ser det altså ut til at denne har spilt en viktig rolle for hans politiske utvikling. Forhåpentligvis vil de neste ukene kaste bedre lys over denne dimensjonen.