Vi har en gjerningsmann, som hvis det ikke var for uhyrligheten i det han har gjort, fremstår som en stakkar, uten evne til å tenke en eneste original tanke, og som drømmer seg bort i guttebokfantasier.
Terroristen har erklært at myrderiene skulle tjene til å markedsføre hans store prosjekt, et lurvete klipp og lim-produkt med tanker han ikke har tenkt selv. Hans tanker om nasjonal gjenfødelse er tatt fra klassisk, fascistisk tankegods. Resten, inkludert kommandørgraden, er også lånte fjær som påfuglen i sin fantasiuniform spjåker seg med.
I virkelighetens verden er en kommandør en person som har befaling over et militærfartøy, alternativt en person innenfor en eller annen orden. Noe fartøy, kanskje annet enn en gummijolle, har massemorderen aldri hatt befal over, og ridderordenen var bare løgn og bedrag, muligvis inspirert av britiske høyreekstremisters lek med tempelriddersymboler.
De av oss som har lest Jan Guillous bøker om kommandør Hamilton, og deretter serien om tempelridderen Arn slås av likheten: En endimensjonal ”helteskikkelse” som dreper for fote, alltid fordi det er nødvendig for konge eller fedreland. I likhet med den selvbestaltede kommandør fra Utøya får kommandør Hamilton en rekke fantastiske, glorete medaljer, mens likene ligger strødd i kjølvannet av drapsmaskinens herjinger.
Lesningen av terroristens såkalte manifest gir oss innblikk i et lite menneske som fortæres av egne ambisjoner og mangelen på egne idéer. Han gjør hva han kan best: han rapper fra andre det han ikke kan klare selv. Dette er faktisk det eneste terroristen har gjort med noen grad av vellykkethet; nemlig å forfalske suksess. Han skal ha tjent millioner på å selge falske eksamensbevis, på å hjelpe andre til den fremgang de selv ikke har klart å skape, ikke gjennom gode råd og coaching, men gjennom simple forfalskninger, lettkjøpte løsninger hvor man kan bløffe seg gjennom verden.
På gutterommet sitter terroristen og forfalsker sin egen suksess. Han tegner symboler, finner gull og glitter han kan bruke til å lage seg fine ordener – at disse ordenene og medaljene i virkelighetens verden står for noe helt annet og representerer virkelige heltedåder, det bryr han seg ikke om. Han klipper og limer, låner fra andre og bygger seg en fasade stor nok for det selvbildet han ikke klarer å fylle. Han går til fotografer og får tatt portrettbilder, og skriver råd til eventuelle tilhengere om at man bør gå til en stylist, kanskje bruke litt sminke før man får tatt bilder av seg selv. Det gjelder hele tiden å bygge et image.
Verdenshistorien har vært full av småtasser med store egoer, utskudd som av og til har fått makt, og hvis handlinger har fått katastrofale konsekvenser. Som oftes ender de som hustyranner, eller de klarer å skakkjøre en bedrift eller ødelegge en organisasjon. Historiske forhold har imidlertid gjort at noen av disse har hatt store bevegelser bak seg, enten det var en Hitler eller Stalin. Vår hjemlige terrorist hadde ingen bevegelse, han var nødt til å dikte den opp, sammen med gradssystemer, ordener og sammenraskede tanker. Han var ikke i stand til å gjennomføre noe Holocaust, Moskvaprosessene eller Det Store Spranget. Alt han klarte var å gå rundt i sitt fantasikostyme og drepe barn som ba for sitt liv. Det er det han bør huskes som, en ussel barnemorder, og ikke en politisk leder eller tenker.
Tomheten i terroristens egen evne til å skape politisk ideologi viser oss imidlertid faren i den hatefulle tankegang som er spredd av den ekstreme høyrefløyen. Terroristen lånte deres tanker, og få av dem kan lastes moralsk eller juridisk for hans handlinger – ingen av dem oppfordret til vold og bevæpning, med unntak av den feige blogger Jensen, som fra sitt skrivebord under dekknavn, nettopp oppfordret til bevæpning og til å kvitte seg med dem som har ansvar for multikuturalismen.
Det de kan lastes for er de hatets og ondskapens glør de puster til, for det påfyll de gir til tomme sjeler som finner mening i frykten for- og kampen mot ”de andre”. Rettssaken som starter nå er en prosess mot massemorderen fra Regjeringskvartalet og Utøya, men i våre hoder bør den også være en prosess mot de tanker som gjorde en ubetydelig ung mann til massemorder.