Den enslige terroristen er et idol blant høyreekstreme, og vår hjemlige massemorder føyer seg inn i en internasjonal tradisjon.
Leaderles resistance-konseptet og romanene Hunter og Turner Diaries har gitt de enslige, hatende menn en retning, en drøm og en fantasi som dessverre har fått fatale følger. Vår hjemlige terrorist er således lite nyskapende når han hevder at han har en haug med uavhengige, godt organiserte meningsfeller som skal bli operative på et gitt tidspunkt. Alle fremlagte fakta tilsier imidlertid at terroristen også på dette punktet fantaserer fritt.
Høyreekstremister er veldig – tidvis ekstremt – opptatt av organisasjonsstrukturer. I påvente av at massene skal strømme til, har mange brukt mye tid på lage voldsomme organisasjonskart og store papirtigre for å vise hvor seriøse de er. Heldigvis har det aldri blitt bruk for disse flotte og storslagne strukturer, da høyreekstremister sjelden makter å samle mange medlemmer i hver gruppering.
En svært populær modell er lederløs mostand – ”leaderless resistance”. Dette vi korthet si at aktivistene arbeider sammen i små, uavhengige celler uten noen sentral styring, men med en felles ideologi og strategi. Den ultimate helten er den ensomme ulven som opererer alene og ikke kan oppspores.
Begrepet skal stamme fra Ulius Louis Amoss, en sterkt antikommunistisk oberst fra USA, som i 1962 skisserte en strategi for motstand mot en eventuell kommunistisk maktovertakelse i USA.
I høyreekstreme kretser er begrepet tilkjent Louis Beam som i artikkelen ”Leaderless resistance” fra 1983 forkastet den tradisjonelle hierarkiske organisasjonsmodell fordi den var for sårbar. Beam argumenterte for at en arisk motstandskamp måtte ha en organisasjon av små celler som var enige i målet, men som opererte helt uavhengig av hverandre. Derved ville man ikke bli svekket selv om en celle skulle bli tatt av myndighetene. Aktivistene måtte ha en så klar forståelse av hva de kjempet for og hvordan det skulle gjøres at det ville overflødiggjøre en sentral ledelse. Cellene kunne være så små som en person, og til sammen ville de utgjøre en slagkraftig bevegelse.
Denne organisasjonsform har blitt adoptert av høyreekstremister over hele verden og den er særs egnet til å fremstå som større, viktigere og bredere enn hva man i virkeligheten er. Fire mann kan lett påberope seg å tilhøre et stort nettverk av likesinnede fire-manns grupper, mens de i realiteten ikke er flere enn de fire.
Dessverre har ikke konseptet kun vært et fantasifoster. Tanken på å være en uavhengig del av et større fellesskap har bidratt til at enkeltstående individer og små grupperinger har utført terror. I Sverige var Lasermannen 1 og 2 fascinert av tanken og det bidro til at de omsatte ord til handling.
Den første såkalte lasermannen herjet i Sverige i 1991-92 og skjøt 11 ikke-hvite personer, hvorav en person døde. Den andre lasermannen ble arrestert i november 2010, etter å ha drept en og såret åtte personer i Malmö.
Den enslige rasekriger er et høyrekstremt ideal som blant annet har blitt skjønnlitterært glorifisert i boken The Hunter som forteller om en mann som starter sin egen krig mot uønskede individer.
Bokens forfatter, den avdøde amerikanske nazisten William Pierce, skrev også boken The Turner Diaries som er en skjønnlitterær beretning om en liten gruppe menn som gjennom vold og terror lykkes med en raserevolusjon i USA. Boken ble brukt som terrormanual av Timothy McVeigh som i 1995 stod bak bombingen av den føderale bygningen i Oklahoma City. Angrepet krevde 168 menneskeliv og var inntil 11/9-2001 det blodigste terrorangrep i USAs historie.