Fotball-EM i Polen og Ukraina – som ble sparket i gang i Warszawa fredag kveld – er en folkefest med bismak. De antisemittiske og rasistiske innslagene som er blitt dokumentert blant polske og ukrainske fotballfans, viser at de internasjonale idrettsmiljøene fortsatt står overfor en uløst oppgave: nemlig å få bukt med supporternes hatforestillinger og høyreekstreme innslag.
av Kjetil Braut Simonsen, historiker
BBC-dokumentaren Stadiums of hate, som ble offentliggjort nylig – og som ble vist på norsk TV denne uken – har fremvist rasismens og antisemittismens innen supporterkulturen i EM-sluttspillets to vertsnasjoner, Polen og Ukraina, til et bredt publikum. Filmen viser supportere som utfører apelyder og gjør Hitler-hilsener overfor fargede spillere, som anvender antisemittiske slagord (i tusentall) og som tar i bruk flagg og skjerf med høyreekstreme symboler.
I dokumentaren uttrykker også flere kjente tidligere og nåværende fotballspillere uro for at sluttspillet kan bli tilsmusset av rasisme og antisemittisme. Englands tidligere forsvarsstjerne, Sol Campbell, advarer engelske supporterne mot å reise til Ukraina og Polen. To av spillerne på det engelske landslaget vil ikke ta med familiene til gruppespillet, grunnet nettopp frykten for rasistiske utfall.
Antisemittismen og rasismen i de polske og ukrainske fotballmiljøene er imidlertid ikke bare dokumentert hos BBC, men også av organiserte antifascister. Eksempler fra en spesialrapport fra Vepsens britiske samarbeidspartner, Hope not hate, er illustrerende. Under en Europacup-kamp mellom polske Legia Warszawa og israelske Hapoel Tel Aviv 29. september 2011, reiste den polske klubbens supportere et jihadbanner med klare antisemittiske undertoner. Et par uker senere rettet de samme supporterne slagord som og mot fotballaget Lodz’ supportere.
Stadiohatet som er blitt dokumentert i Ukraina og Polen stiller fremfor alt det internasjonale fotballmiljøet overfor fundamentale utfordringer. Likevel reiser det også mer fundamentale problemsstillinger om antisemittismens og fremmedhatets grobunn i Europa – og sammenhengen mellom dette hatets nåværende oppslutningsgrunnlag og historie. Både Ukraina og Polen har svært sterke antisemittiske tradisjoner. I Ukraina raste det pogromer under borgerkrigen mellom og i kjølvannet av bolsjevikenes revolusjon (1918-21). Utskeielsene kan ha resultert i så mange som 150 000 jøder ble myrdet.
I Polen foregikk det gjennom hele mellomkrigstiden en kompromissløs kulturkamp som ble rettet mot jødene, særlig fra høyrenasjonalistisk og katolsk hold. Rett etter bolsjevikrevolusjonen fant det sted omfattende pogromer, og en sterk antisemittisk agitasjon vedvarte gjennom 1920- og 30-årene. Særlig perioden 1935-1939 utmerker seg med negativt fortegn. I dette tidsrommet foregikk det både offisielle segregeringstiltak fra myndighetenes side, voldelige overgrep, økonomiske boikottaksjoner av jødisk virksomhet, samt utallige tilfeller av plyndring og terrorisme av både jødiske butikker og privathjem.
Antisemittismen i Polen og Øst-Europa forsvant ikke i skyggen av Holocaust. Mellom 1944 og 1947 raste det omfattende pogromer i det (fra nazismen) frigjorte Polen. Et sted mellom 1500 og 2000 jøder ble trolig myrdet. Sovjetunionen med tilhørende marionettstater iverksatte en rekke antisemittiske kampanjer – kamuflert som antisionisme og – i 1940-50- og 60-årene. Oppgjøret med den antisemittiske tradisjonen har vært svært begrenset, og de antijødiske holdningene henger fortsatt sterkt igjen. En undersøkelse gjennomført av Friedrich Ebert Stiftung i Berlin fra 2011 viser at hele 49,9 % av de polske respondentene – mot 19,7 % i Tyskland – mente at jødene hadde for stor innflytelse i hjemlandet.
Det er blitt bemerket at stadiohatet først og fremst skyldes høyreekstreme grupper, og at det ikke reflekterer holdninger innen de polske og ukrainske samfunnene. Og det er selvsagt uriktig å holde majoritetsbefolkningene i disse landene kollektivt ansvarlige for de rasistiske og antisemittiske tendensene som forekommer innen utvalgte supportermiljøer. Likevel innbyr avsløringene om rasisme og antisemittisme i polske og ukrainske fotballmiljøer ikke bare til en interndebatt om forholdene innen idretten. Den bør også lede til en historisk og samtidsaktuell refleksjon: om antisemittismens og rasismens nåværende utbredelse i Europa og disse fenomenes særegne historie i Polen og Øst-Europa.
Dersom avsløringene leder til en slik bevisstgjøring, kan det gjøre EM til en kraft for toleranse og inkludering, slik idretten ideelt sett bør være.